Lider Ole Petter Ottersen av markeringsmani?

Internasjonaliserings-hvaforno? Det er ikke lett å få med seg Universitetet i Oslos satsninger.Av Christina Teige Apuzzo

Universitetet i Oslo er et lærested med ambisjoner, og godt er det. Et lands første og største høyere utdanningsinstitusjon bør kunne hevde seg og sikte etter stjernene. Problemet oppstår i det man mister bakkekontakten og fortaper seg i verden der ute. I har universitetet ønsket å øke oppmerksomheten rundt målet om internasjonalisering. Det har det vært bemerkelsesverdig lett å overse.

Årets fokus på internasjonalisering er sannsynligvis en naturlig konsekvens av universitetets pamflett Strategi 2020, som ble utgitt i 2010. Det kan virke som om hovedmålene som presenteres i denne delvis skal oppnås gjennom årelange markeringer. Det er lite galt med ideen, men utførelsen er det mye å si på. Universitetet har mange problemer å bryne seg på før det kan bli ståkarakter.

 

InformasjonsmangelDet første, og kanskje største problemet er mangelen på synlighet. Informasjonen til studentene har vært tilnærmet ikke-eksisterende. Leter man finnes riktignok litt. Det er satt opp en nettside og en, i skrivende stund, ureklamert forelesningsserie. Forelesningene er klemt inn den første fadderuken og rettet mot nye studenter. For øvrige studenter har ingenting skjedd hele våren, og i begynnelsen av august virker det som som ingenting kommer til å skje i løpet av høsten, heller.

Hva er poenget med å arrangere et internasjonaliseringsår hvis all aktivitet skal skje på en knapp uke eller to? Og da med samme type krampeaktige skippertaksmentalitet som man finner hos en førsteårsstudent som har latt eksamen krype inn på seg umerket og uforbredt? Størstedelen av 2012 har passert uten det minste hint av internasjonal aktivitet.

Spekket med pynteord

Arrangementer og finansieringsordninger for ansatte er betraktelig lettere å finne. På den nevnte nettsiden presenteres dessuten målene for året. Der heter det at året skal forankre ambisjonene om internasjonal posisjonering «i heleuniversitetet og skape en felles forståelse av hvor UiO står internasjonalt».

            Dette må arrangørene ha glemt like fort som de skrev det ned. Du skal lete lenge for å finne to studenter i samme rom som er klar over internasjonaliseringsåret 2012.

Studenter må med

På et universitet med et uttalt mål om større variasjon i studentmassen og mer internasjonal prestisje bør studentene gjøres klar over dette. Skal man arrangere fokusår bør i alle fall en oversikt over tidligere og kommende arrangementer være lett tilgjengelig for allmennheten. Å sette opp en dato eller tre i universitetets arrangementskalender holder ikke.

Det bør være en forutsetning at også den jevne student får med seg et satsningsår. Er det stuerent å påberope seg mild forglemmelse når det gjelder studentdeltakelse og engasjement når man først velger å arbeide med sine mål på denne måten?

En markeringsinflasjon

Et annet viktig spørsmål er om det virkelig er nødvendig å ha markeringsår hvert år. Hvis de ender opp med å være så anonyme og halvveis utførte som det nåværende er det vanskelig å finne argumenter for dem. Tok UiO200 all markeringslyst og ambisjon – for ikke å snakke om budsjett – fra administrasjonen? I så fall hadde det vært mer logisk å sette et år som dette på vent. Det virker ikke som om det er noen større arrangementer eller utgivelser som hadde lidd noen nød om et år som dette hadde blitt utsatt, eller regelrett kansellert. Det lille som er kunne ha blitt sammenfattet til en seminardag midt i semesteret. Om man fortsetter med stadig nye satsningsår uten reell satsning vil jeg beskylde administrasjonen for ren forfengelighet.

Bedre kommunikasjonNå ble også UiOs fokus på studiekvalitet i fjor underkommunisert, men det kan kanskje tilgis tatt i betraktning hvor stor feiringen av UiO200 var. Skal vi ha denne typen markering hvert år frem til 2020 så må det gjøres skikkelig. Første trinn må være at de ansvarlige tilegner seg grunnleggende kommunikasjonsevner. Selvrefleksjon og evaluering av effektiviteten til de valgte virkemidlene burde følge naturlig. Et par av de utenlandske institusjonene som vi ønsker å en dag kunne sammenligne oss med, stiller nok gjerne som gjesteforelesere for administrasjonen. Dessuten vil forsøket på å bli flinkere til å formidle egne mål og virke korrespondere pent med universitetets Strategi 2020. Her heter det at «Universitetet i Oslo skal dele kunnskapen og styrke dialogen med samfunnet. Forskningsbasert kunnskap skal komme til anvendelse gjennom et tettere samarbeid med institutter, offentlige og private virksomheter.»

Nytt pensum

            Jeg stiller som sensor. 

Christina Teige Apuzzo (f. 1989) studerer samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo (UiO). 

__________________________________________