Hvis landene ikke fantes


Det passerer ikke en uke uten debatt om asylpolitikk og innvandring i Norge. Uansett ståsted – fra Frps Christian Tybring-Gjedde til filmskaper Margareth Olin – er mange enige om dette: Som nordmenn har vi rett til å kontrollere hvem som flytter seg over landets grenser. 
          Men har vi egentlig det? Finnes det et godt moralsk argument som gir oss retten til å kontrollere et landområde? Argument oppsøkte en av landets eksperter på området for å finne ut om begrunnelsen for vår strenge grensekontroll holder mål.


Foto: Sarah Yasin
Hvis landene ikke fantes 
 
Mangler Norges grensepolitikk et moralsk grunnlag? 
 
Av Espen D. Stabell

Kim Angell (33) er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i en årrekke forsket på det moralske grunnlaget for det statsviterne kaller «territorielle rettigheter». Det vil si en gruppes rett til å kontrollere et avgrenset landområde ved å utforme lovverket som gjelder der, men også å kontrollere grenseoverganger og naturressurser.
          Angell kan fortelle at en av de hyppigst brukte, og mest omdiskuterte, begrunnelsene for territorielle rettigheter, er inspirert av den britiske filosofen John Locke (1632-1704). Locke hevdet at moralsk rett til eiendom er basert på arbeid.

Å rulle i møkka
John Lockes teori går ut på at man kan opparbeide seg eiendomsrett til en ting eller et område gjennom å «blande» inn sitt eget arbeid med det man vil eie. Ideen kan tolkes på minst to måter, forteller Angell. Den ene tolkningen, som kan kalles «fortjenesteargumentet», går ut på at arbeidet øker objektets verdi. Grovt sagt: Gjennom for eksempel å dyrke et stykke upløyd mark, øker man jordlappens verdi. Når man har gjort det, fortjener man å beholde fruktene av sitt eget arbeid. Den andre tolkningen er «autonomibasert». Her «blander» man sitt eget arbeid med et objekt ved å gjøre objektet sentralt i sine livsplaner.
          -Mennesker knytter seg ofte nært til spesifikke ting – vår første sykkel eller hytta på fjellet. Tilknytningen kan bli så sterk at kontroll over objektet er avgjørende for vår identitet og måte å leve på. Å fratas eiendommen, er da en alvorlig innblanding i ditt liv. Det krenker din autonomi. Dette gir grunn for å la objektet forbli i din kontroll, forteller etikkforskeren.

Nedarvede grenser
Men ideen om landrettigheter gjennom arbeid møter problemer: Hvordan kan vi begrunne moralsk at barna av de som har opparbeidet seg landrettigheter skal ha de samme rettighetene som sine foreldre?
          – Vi kan se rent pragmatisk på det, og si at det av hensyn til internasjonal stabilitet bør være en sterk kontinuitet mellom generasjonene, sier Angell, og utdyper:
          – Hvis man skulle gjøre det til et helt åpent spørsmål hvem som har rettigheter over et landområde hver gang en ny generasjon vokser opp, kunne dette lett føre til mer krig og konflikt. Det eksisterer en rekke normer i internasjonal politikk som ikke nødvendigvis er velfunderte moralsk sett. Men de bidrar til å opprettholde en viss grad av fredelig samhandling mellom stater, noe som åpenbart er av stor moralsk verdi.

Tilfeldig statsborgerskap
En ting er å være barn av privilegerte foreldre, noe annet er å være født norsk. Det siste er som å vinne ti ganger i lotto. Bare ved å bli født i et langt, kaldt land i nord, har vi mye større muligheter i livet som en kvinne på landsbygda i Kongo. Å forsvare slik flaks, kan være et moralsk problem.
          – Mange mener at flaks ikke bør spille noen rolle i rettferdig fordeling av goder: Vi skal dømmes ut fra våre handlinger, ikke ut fra gener, sosial bakgrunn, eller andre tilfeldige faktorer. Og i den grad en persons fødested bestemmer statsborgerskap, kan vi anse fordelene og ulempene statsborgerskapet som tilfeldig fordelt. Fra et slikt perspektiv er det dermed ikke berettiget.
          Kim Angell understreker at alle mennesker, uansett fødested eller bakgrunn, ideellt sett bør ha samme mulighet til å skape gode, meningsfulle liv for seg selv. Når grensekontrollen blir et hinder for dette, mener han det kan settes spørsmålstegn ved dagens system, der stater har full kontroll over egne grenser.

Å eie et land

Grenseforsker: Kim Angell forsker på politisk filosofi
ved Universitetet i Oslo og forsøker å svare på et
spørsmål de fleste tar for gitt: Hvordan kan vi moralsk
begrunne retten til å eie et land og kontrolere et landområde? 

          – Et vanlig utsagn i innvandringsdebatten er at «vi eier dette landet, dette er vårt land». Kan dette begrunne at vi ekskluderer de som ikke tilhører gruppen vår? For eksempel innvandrere?
          – Et slikt utsagn kan være både viktig og riktig fra et juridisk ståsted. Men fra et moralsk perspektiv er det ganske uinteressant, konstaterer Angell.
          – Påstanden om eierskap til et land trenger selv en moralsk begrunnelse. Hvem som eier landet er en konklusjon på et resonnement, ikke et argument i seg selv.

Krav på beskyttelse
Norges strenge asylpolitikk blir ofte begrunnet med at fremmede verdisyn kan komme i konflikt med vårt eget. Men det moralske grunnlaget for slike argumenter er ofte utilstrekkelig, ifølge Angell.
          – Det er moralsk relevant at folk får leve sine liv uten ytre innblanding, og slike argumenter har en viss tyngde. Men de kan ikke brukes til å utestenge folk som er i alvorlig nød. Her må vi sette foten ned.
          – Mennesker som kommer utenfra har krav på et minstemål av beskyttelse, og å leve anstendige liv. Dette gjelder selv om deres tilstedeværelse vil kunne øke konfliktnivået i mottakerlandet. Vår levemåte og våre verdier kan bli utfordret, men vi har likevel en plikt til å ta dem inn. Deres grunnleggende menneskerettigheter veier tyngre enn vår rett til å fortsette å leve slik vi alltid har gjort.

Dårlige argumenter
          – Finnes det et solid filosofisk grunnlag for grensepolitikken slik den føres i Norge og Europa i dag?
          – Hittil har jeg ikke sett noen overbevisende moralske argumenter som rettferdiggjør det omfattende settet av rettigheter som stater de facto gjør krav på i dag. Men å gjennomføre radikale endringer i dagens grensepolitikk, basert på ideelle moralske prinsipper, kan gi skadelige resultater dersom stater ikke følger dem opp tilstrekkelig i praksis.
          – Men finnes da holdbare filosofiske argumenter for oppløsning av alle landegrenser?
          – Hvis vi snakker om hva som bør gjøres i overskuelig fremtid, kjenner jeg ingen. Landegrenser er ikke verdifulle i seg selv. De eksisterer fordi det å operere med en eller annen form for territoriell jurisdiksjon rett og slett har vist seg å gi bedre resultater for folk flest, sier Angell. Han viser til tiden før de moderne statsdannelsene, da lovverket i Europa var knyttet til enkeltpersoner og ikke territorium.
          – Folk reiste rundt med egne lovverk – og hærer for å håndheve dem. Kom man i konflikt med mennesker som fulgte andre lovverk, måtte det løses med vold. Det er lett å forstå at dette kunne bli kaotisk. For å oppnå stabil, fredfull samhandling mellom mennesker, er det bedre at lovverket gjelder for et fastlagt territorium. Et system av territorielt definerte stater er derfor berettiget, sier Angell, og legger til:
          – Men hvor lukkede statsgrenser bør være innenfor et slikt system, er et annet spørsmål.

Like muligheter
Ut fra et moralsk perspektiv, ville du, dersom du var enerådende sjef for Norges landegrenser, gått inn for å åpne grensene?
          – Overordnet ville jeg styrt etter idealet om at mennesker skal ha lik mulighet til å leve gode liv. Og det gjelder ikke bare norske borgere, men mennesker generelt, innenfor og utenfor landets grenser.
          – Norge har etter min mening kapasitet til å ta inn flere flyktninger. Det ville ikke ødelegge det norske samfunnet. Vi kan også overføre en større del av inntektene fra naturressursene vi kontrollerer til andre. Vi har full juridisk kontroll over disse naturressursene, men det finnes få gode moralske argumenter i litteraturen for hvorfor stater skal ha så sterke rettigheter på dette området, sier Angell.
          Men ingenting av dette trenger å innebære at grensene skal åpnes helt opp, poengter Angell. Kanskje tvert imot.
          – Noen utviklingsland opplever hjerneflukt, med store konsekvenser for livet til de som blir igjen. Kanskje det er hensiktsmessig å gi bort en større del av våre inntekter fra naturresurser, og forsøke å skape utvikling gjennom investeringer lokalt. Eller å la en forfulgt folkegruppe danne egen stat på deler av norsk territorium – hvis dette gir bedre uttelling enn å integrere dem i Norge. Vi må finne ut hva som bringer oss nærmest idealet om at alle skal ha like muligheter. Da må vi ta disse spørsmålene i betraktning når vi skal utforme vår grensepolitikk, sier PhD-stipendiaten.

Kim Angell (33) er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har nylig levert en avhandling om det moralske grunnlaget for rett til territorium, basert på en diskusjon av filosofene John Locke (1632-1704) og David Miller (1946-). Han forsvarer avhandlingen i løpet av våren.

 
Espen D. Stabell (f. 1979) studerer filosofi ved Universitetet i Oslo, og er temaredaktør i Argument.