Samfunn

Men Tornerose sov ikke i hundre år

For hundre år siden fikk den siste halvdelen av det norske folk full stemmerett, skrev Anne Fougner Helseth i Argument #2 2013. Vi fikk et folkestyre. Hvorfor oppleves feiringen av dette som mest relevant for kvinner?

Men Tornerose sov ikke i hundre år

Av Anne Fougner Helseth

Tornerose, her avbildet av Walter Crane. Bilde: Wikimedia Commons
Tornerose, her avbildet av Walter Crane. Bilde: Wikimedia Commons

Arrangementene i anledning Stemmerettsjubileet er både mange og mangslungne, men én klar tendens er å spore: kjønn på arrangører, deltagere og publikum. En uhøytidelig gjennomgang av avisene tilsier høy østrogentetthet, til og med blant brorparten av journalistene som vier sin arbeidstid til temaet (jamfør denne teksten).Unnskyld, søsterparten. I det norske språk kan man stadig finne spor av at mannen tradisjonelt har vært normen. Brorparten. Nordmannen. Fremdeles kan det tidvis virke som om kvinnen er unntaket. Kvinnelig sjef, presiseres det. [pullquote align=»right»]Det er bare å registrere antall kvinner i toppstillinger i Norge for å se at det er for tidlig å ta av de røde strømpene. Og retter man blikket utover må strømpene sågar heises kraftig opp.[/pullquote]Og når kvinnen forblir unntaket, er det ikke rart feiringa av stemmerett for kvinner blir en nisjefeiring. Selv om Tornerose og hennes medsøstre slettes ikke har ligget på latsiden de siste hundre årene, er hekken mellom kjønnene fortsatt i bildet.

Hugget i stein?

Hekk eller ei, jubileet skal feires over hele landet, med Hundreårsmarkeringen 8. mars og Stemmerettsuka til sommeren som høydepunkter. Som likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen bemerket før jul; dette må jo bli året da ingen setter spørsmålstegn ved poenget med å markere kvinnedagen. Så sannelig. Uavhengig av hundreårsjubileer finnes det nok av grunner til å markere 8. mars. Det er bare å registrere antall kvinner i toppstillinger i Norge for å se at det er for tidlig å ta av de røde strømpene. Og retter man blikket utover må strømpene sågar heises kraftig opp. I de arabiske landene ser det ikke pent ut for kvinnerettighetene etter de seneste års omveltninger. I Saudi-Arabia, der kvinner ikke har stemmerett, skal stormufti Abdul Aziz Aal al-Sheikh ha uttalt at ideen om kvinnedeltagelse i kongerikets øverste råd, samt likestilling mellom menn og kvinner, er noe islams fiender har kokt i hop med sikte på å ødelegge troen. Det ser ut til å være lett, både for islamistiske fundamentalister og islamkritikere, å hevde at slike holdninger er hugget i stein i islam og ikke kan gås vekk fra. Men i Saudi-Arabia erklærte kong Abdullah i forfjor at kvinnene skal få stemme og stille ved valget i 2015.

 

Fort framover

Også kristendommen har blitt brukt til å legitimere mye kvinnefiendtlighet gjennom tidene. Allikevel har det gått framover her i det, inntil nylig, statskirkelige Norge. [pullquote]Fremdeles kan det tidvis virke som om kvinnen er unntaket. Kvinnelig sjef, presiseres det.[/pullquote] Og det nokså fort og fra et nokså arkaisk utgangspunkt, slik Hege Ulstein påpekte i Dagsavisen ved inngangen til Stemmerettsåret. Hun hadde kikket på en kontrakt for kvinnelige lærere fra 1923. Ti år etter at norske kvinner fikk stemmerett, måtte kvinnelige lærere blant annet forplikte seg til å avstå fra: å gifte seg, ha samkvem med menn, være ute om kvelden, forlate byen, drikke, røyke, sminke seg, bruke sterke farger eller mindre enn to underskjørt, og oppholde seg i isbutikken i sentrum (!). «Det kan minne om Saudi-Arabia, men det er altså Norge for 90 år siden. Kontrakten minner oss om at selv det mest håpløse, kanskje særlig det mest håpløse, lar seg forandre», skriver Ulstein.

Det er altså håp, både borte og hjemme. Men da må Tornerose og vi andre holde oss våkne litt til. Og mennene må bli med på festen.