"Well, we asked him and he didn't rape you, so there's nothing we can do."
Kommentar - Samfunn

Vi må snakke om voldtekt

Du kjenner høyst sannsynlig flere som er voldtatt. For å komme problemet til livs, må vi tørre å snakke høyt om det.

"Well, we asked him and he didn't rape you, so there's nothing we can do."
Foto: Project Unbreakable / Tumblr.

 

26. februar ble en ny forskningsrapport om voldtekt offentliggjort. 9,4 prosent av norske kvinner og 1,1 prosent av norske menn har blitt voldtatt. Svært mange hadde ikke anmeldt saken, eller i det hele tatt snakket med noen om hendelsen, i etterkant.

 

Skepsis

Det er fælt å si, men det var ikke en gang tallene som skremte meg mest. Det var reaksjonene i ymse kommentarfelt rundt omkring. «Dette hørtes da usannsynlig høyt ut,» var en reaksjon som gikk igjen, «dette kan umulig stemme, høres ut som et bestillingsverk fra femi-maffiaen» (jeg finner ikke på dette). [pullquote align=»left»] Legg til at de aller, aller fleste voldtekter ikke begås av fremmede på åpen gate, men av venner, bekjente eller familie, og det blir straks klarere hvorfor så mange ikke tør å si noe. [/pullquote] «Utroverdig,» var et ord som falt, ikke én eller to, men mange ganger, og «tallene må være feil, det er noe galt med metoden, utvalget er neppe representativt».

Nå er jeg på generelt grunnlag helt for å utvise sunn skepsis til tabloide medieoppslag av typen «Nyere forskning viser…». Men det blir sjeldent så mye oppstyr og skepsis om metode rundt statistiske undersøkelser om andre temaer. Akkurat når det gjelder voldtekt så det ut til å være overraskende mange som mente å ha en såpass bra innsikt i materien at de kunne si at tallene overhodet ikke kunne bunne i virkeligheten.

 

Det tause flertallet

Jeg begynte å lure på hvorfor. Er det fordi man ikke kjenner igjen seg selv eller sine venner i resultatene? Det kan hende. Vi lever jo gjerne våre liv i en boble. Omgangskretsen min gjenspeiler jo heller ikke sammensetningen i Stortinget. Nettopp dette er også et av de største problemene når det kommer til voldtekt: Det er et tema man ikke snakker om. Kun 11 prosent av voldtektene i undersøkelsen var anmeldt til politiet, og en tredjedel hadde aldri snakket med noen om det som skjedde.

Det å ha blitt voldtatt er skambelagt. Kunne jeg ikke… burde man ikke ha… Var det kanskje min egen skyld? Legg til at de aller, aller fleste voldtekter ikke begås av fremmede på åpen gate, men av venner, bekjente eller familie, og det blir straks klarere hvorfor så mange ikke tør å si noe. Hvis ingen forteller om voldtekt, blir det lett å tro at dette er noe som ikke forekommer i din krets, ikke kunne ha skjedd deg, ikke kunne ha skjedd venninnen din. Det blir også lett å tro at voldtektsmenn er skumle menn i mørke bakgater – ikke kjærester, venner, pappaer, lærere.

 

Mistenkeliggjøring

Når tallene fra en slik undersøkelse blir møtt med skepsis og vantro er det første problemet at lange debatter om metode skygger for diskusjonen om selve problemet. Hvordan kan det ha seg at det er så innmari mange voldtekter, når «ingen» kjenner en voldtektsmann? Hvorfor er det så mange som ikke går til politiet? Og det viktigste spørsmålet: Hva faen skal vi gjøre for å fikse det?

Et større problem er diskursen som følger med. Mistenkeliggjøringen. Latterliggjøringen. Og kvinnehatet som bobler og syder rett under overflaten i en del av kommentarene. Det er menn som deler erfaringer om falske beskyldninger, om kvinner som vil «ta» menn ved å si at de bedriver seksuell trakassering, om kvinner som «var villige nok da det sto på».

 

Hold kjeft, drittkjerring

Slike kommentarer går inn i en større tendens til seksualisert raseri i kommentarfeltene. Da en bekjent i januar blogget om kjønnsdelte barneklær og saken ble plukket opp av avisene, ble kommentarfeltene raskt stengt på grunn av grove utskjellinger og trusler. [pullquote align=»right»] – men ord kan sørge for at folk blir brakt til taushet, at de sover med en kniv under puta, at de alltid ser seg om etter usynlige skygger. [/pullquote] Mange så ikke ut til å bli provosert av selve saken så mye av at hun var en kvinne som hadde våget å ytre seg offentlig.

I artikkelen «Why Women aren’t Welcome on the Internet» beskriver Pacific Standard-skribent Amanda Hess hvordan hun ble utsatt for draps- og voldtektstrusler, trakassering og til og med en egen Twitter-konto som bare spyttet ut grov hets mot henne. Hun fant ut at hun langt fra var den eneste med slike erfaringer, og hun oppdaget også at slike trusler ikke ble tatt særlig alvorlig av politiet. «Vil du være med på leken, må du tåle steken,» var også beskjeden min bekjent fikk.

 

Sticks and stones

Kvinnehatet i nettdebatten er et samfunnsproblem. Det er ikke greit at kommentarfeltet i mange saker domineres av menn som mener at kvinner burde holde kjeft, og at hvis de ikke gjør det, så burde de tåle å bli truet med å bli penetrert med store gjenstander. Sticks and stones will break my bones but word can never hurt me – men ord kan sørge for at folk blir brakt til taushet, at de sover med en kniv under puta, at de alltid ser seg om etter usynlige skygger.

 

Si det høyt

Nesten 90 prosent av de som ble voldtatt, anmeldte ikke til politiet. Hvorfor ikke? For mange handler det om skam og redsel for å bli mistrodd, forhatt og stigmatisert. Og hvis de leser et kommentarfelt i en vanlig norsk avis, vil de få rett i sine antakelser. Misforstå meg rett: Jeg mener ikke å sidestille kommentarfelttroll med voldtektsmenn, og jeg tror heller ikke at «dårlige holdninger» er den eneste forklaringen til statistikken. Men de er en del av problemet.

Men det er på høy tid å si at vi ikke kan ha det sånn. Vi må tørre å snakke høyt om voldtekt og kvinnehat, og vi må gjøre det uten å låse oss i kjønnsdelte fronter. Å snakke om noe, betyr ikke at det forsvinner. Troll sprekker i sola, voldtektsmenn ser dessverre ut til å være av en seigere materie. Men det er såre nødvendig å ta et oppgjør med kulturen av skam og skyld, med ideen om at voldtekt er noe man ikke snakker om. Det er på tide å gjøre det klart at man ikke kan bli truet til taushet.

 

Carline Tromp er redaktør i Argument.

 

Les også: Men tornerose sov ikke i hundre år