Kan Russland bli et demokrati?

Kollasj: Peter den store og Vladimir Putin.

Har demokratiet en sjanse hos vår nabo i øst – verdens største land i utstrekning, med en usedvanlig blodig historie, over hundre språk og en forståelig lengten etter stabilitet?

Kollasj: Peter den store og Vladimir Putin.
Russlands historie er dominert av sterke menn, som tsar Peter den store (1682-1725) og president Vladimir Putin (1999-2008 og 2012-i dag). (Maleri av Peter den store: Paul Delaroche / Wikimedia Commons. Fotografi av Vladimir Putin: World Economic Forum / Flickr.)

 

Mens verdens øyne var rettet mot Ukraina, der hans allierte forsvarte seg mot et folkelig opprør fra vest, utnyttet Vladimir Putin muligheten til å stramme inn i Russland. Noen av de få uavhengige TV-kanalene som var igjen i landet, ble enten stengt eller fikk ny Putin-vennlig ledelse. Dette skjedde naturligvis mens han red på en enorm popularitetsbølge – den russiske befolkningen fikk i løpet av en vinter oppleve både OL og at landet deres befestet sin posisjon som supermakt gjennom intervensjonen på Krim. Men de kilder som de fleste vestlige medier har i Kreml, fortalte også om at Putin og hans hoff var livredde. The Economists kilde meldte om dette sitatet: «Vil du at Maidan skal flyttes til der ute?» – med henvisning til den Røde Plass.

Putin er kanskje redd. Men har vestlige demokratiforkjempere noen grunn til å glede seg? Det er ikke til å legge skjul på at det historisk sett har vært svært vanskelig å etablere demokrati i Russland. Det har vært tre klare forsøk – under tsar Alexander II, etter februarrevolusjonen i 1917 og under og etter Sovjetunionens fall i 1991. Hva er så egentlig grunnen til at vestlig demokrati ligger så dårlig an i Russland? La oss ta en kjapp gjennomgang av russisk historie.

 

Mellom Europa og Asia

Vi kan begynne med å påpeke at Russland ikke er et vestlig land. Ikke misforstå meg – fullstendig kulturrelativist er jeg ikke. Den ideelle samfunnsmodellen i min verden er en parlamentarisk flerpartirepublikk med blandingsøkonomi (som er noe mer markedsrettet enn den norske blandingsøkonomien, men ikke mye). Men demokrati er ikke noe som kan innføres med tryllestav – noe mange i vesten ofte virker å glemme. Kun fordi en befolkning ikke liker dagens regime, betyr det ikke at de av seg selv vil omfavne vår måte å styre verden på.

Dagens vestlige demokrati er sluttproduktet av mange historiske hendelser og epoker. En av de store bidragsyterne var naturligvis England. Det var her Magna Carta ble undertegnet i 1215, og det var også her konseptet vi kjenner som statsminister, så dagens lys. Fra Italia fikk vi renessansen på 14- og 1500-tallet. Sist men ikke minst, brakte land som England, Frankrike, Tyskland og Nederland oss Opplysningstiden på 1700-tallet og fram til den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Alle disse tre eksemplene var livsviktige i demokratiets historie.

Men Russland – som har en slags merkelig mellomposisjon mellom Europa og Asia – nøt ikke godt av noen av dem. Renessansen gikk landet hus forbi. Opplysningstiden begynte for så vidt greit i Russland under Peter den store, men døde ut på 1740- og 50-tallet da de store gjennombruddene begynte å finne sted i resten av Europa. Etter 1848 fikk de fleste europeiske land grunnlover og en folkevalgt forsamling. Eneveldet ble etterhvert opphevet i alle de europeiske monarkiene, unntatt to: Russland og Det osmanske riket. Disse to landene forble på mange måter reaksjonismens høyborg gjennom hele århundret.

 

Russisk folkestyre

Tsar Alexander II påbegynte en forandring. I 1861 opphevet han livegenskapen i hele det russiske imperiet, noe mesteparten av Europa hadde gjort i løpet av de foregående sytti årene. Bøndene var nå altså ikke lenger bundet til jorda, og ikke lenger slaver av godseierne. Den nokså liberale tsaren la også planer for en folkevalgt forsamling og en grunnlov. Disse planene skal etter sigende ha vært i lomma hans da han ble drept i 1881 – av en gjeng venstreorienterte terrorister som gjorde seg selv en bjørnetjeneste. Alexander IIs etterfølger, Alexander III, var mildt sagt ikke liberal – og ble nok også påvirket av å ha sett sin egen far ligge på dødsleiet med avrevne lemmer.

Russland måtte i stedet vente helt fram til 1905 med å få en grunnlov, en folkevalgt forsamling og en sivil regjeringssjef. I 1905 led Russland et ydmykende nederlag i den russisk-japanske krigen. Landet hadde vært den mest aggressive europeiske stormakten i Kina i over et tiår, og led nå konsekvensene for å ha strukket seg altfor langt i Mandsjuria. Den tapte krigen ble den utløsende årsaken til et folkeopprør i Russland, som førte til at tsar Nikolas II ga etter og opprettet en begrenset «rådgivende» forsamling, kalt Dumaen. Tsaren hadde faktisk observert en debatt i det britiske House of Commons og virket imponert over hvor godt demokratiet fungerte hos sin inngifte onkel, Edvard VII.

Men Dumaen i Russland var aldri i nærheten av å ha den makten andre europeiske nasjonalforsamlinger hadde. Parlamentarisme var det aldri snakk om (i likhet med Tyskland, Østerrike-Ungarn og flere andre keiserdømmer på denne tiden), statsministerne var stort sett tsarens favoritter – og forsamlingene ble innkalt og oppløst etter tsarens magefølelse. Riktignok var det nokså allmenn stemmerett for menn over 25 år, noe mange europeiske land fortsatt ikke hadde innført. I likhet med resten av tsarveldet, led Dumaen seg gjennom krise etter krise fram til neste høydepunkt, nemlig 1917…

 

Skjebneåret 1917

Det mange regner som Den russiske revolusjon, heter egentlig Oktoberrevolusjonen, og var opprinnelig kun et etterspill etter Februarrevolusjonen i 1917. Det var i februar at tsaren valgte å abdisere, etter voldsomme opptøyer i St. Petersburg. Opptøyene var et resultat av at 1. verdenskrig gikk dårlig, inflasjonen var skyhøy og folk i byene sultet. Den såkalte provisoriske regjeringen som tok over, var ledet av Alexander Kerensky.

Kerensky tok umiddelbart to store avgjørelser som i ettertid er mulig å anse som store feilgrep. Den første var å regjere sammen med de såkalte arbeidersovjetene, som var blitt opprettet parallelt med regjeringen. I disse arbeidersovjetene hadde opprinnelig Kerenskys allierte makten – altså var det en fornuftig avgjørelse på kort sikt. Men I løpet av 1917 ble den jevne russiske arbeider stadig mer fristet av Lenins bolsjeviker, noe som ga dem en god maktbase til å starte Oktoberrevolusjonen.

Den andre feilen Kerensky gjorde, var å fortsette krigen. I et historisk perspektiv var kanskje dette det beste for verden samlet sett: Hadde Tyskland kunnet frigjøre masse tropper fra østfronten til å slåss mot briter, franskmenn og italienere, er det langt fra sikkert at vestmaktene hadde holdt. Rent politisk sett, derimot, var krigen fortsatt meget upopulær i Russland, og Kerenskys omdømme ble betydelig svekket, spesielt da Lenin begynte å spre slagordet «Fred, jord og brød!». 25. oktober 1917 (7. november etter vår kalender) ble Kerenskys regjering kastet i Lenins statskupp, og resultatet kjenner vi alle til.

 

Etter Gorbatsjov

Da Sovjetunionen falt i 1991, hadde nok ikke Boris Jeltsin noen umiddelbare planer om å innføre demokrati i landet. Men fram til 1993 var hans makt begrenset – ironisk nok av den sovjetiske grunnloven vedtatt av Gorbatsjov i 1989, som Russland hadde beholdt etter Sovjetunionens fall. I denne grunnloven hadde parlamentet, bestående av Folkedeputertkammeret og Det øverste sovjet, stor makt, sammen med Jeltsins visepresident Aleksandr Rutskoy. Rutskoy begynte etter hvert å tale Jeltsin midt imot, særlig når det gjaldt sistnevntes katastrofale økonomiske politikk.

Jeltsin erklærte unntakstilstand, skrev en ny grunnlov, og prøvde å tvinge denne gjennom i en folkeavstemning. Parlamentet erklærte denne folkeavstemningen for ugyldig, og det kom til en kraftig konfrontasjon mellom utøvende og lovgivende makt. Jeltsin sendte inn hæren, parlamentsbygningen brant – og Jeltsins grunnlov ble vedtatt. Selv om Boris Jeltsin ikke var en diktator, markerte dette kuppet i praksis slutten på det demokratiske eksperimentet i Russland etter Sovjetunionens fall, siden man da begynte på en spiral som til slutt førte til dagens maktesløse parlament, gallionsfigurstatsministeren og den mektige presidenten. Det kan virke som om denne kollapsen var mulig å unngå, men faktum er at parlamentet ville hatt svært vanskelig for å beholde sin makt i et Russland der økonomien var i fritt fall og sosial orden holdt på å kollapse.

 

Verdens største land

Alle de tre nevneverdige forsøkene på å etablere et demokratisk Russland, har altså blitt beseiret av ytre omstendigheter. Men det er verdt å spørre seg om dette er tilfeldig. Er Russland virkelig et land som kan styres på vestlig demokratisk vis? Det er verdt å huske på Russlands særegenhet. Verdens største land i areal, er også et av verdens mest mangfoldige. Opp mot 160 etniske grupper, fordelt på over hundre språk, bor i Russland. Dette ville vært et mareritt for selv den mest effektive leder å administrere. Russerne er et hardført folk, som har opplevd vanvittig mye vondt gjennom historien. Kanskje er det nettopp dette som gjør russerne skeptiske til demokrati: Et nyetablert demokrati vil alltid gå gjennom lange ustabile perioder. Perioden fra Putin tok over i 1999 og fram til i dag, er faktisk en av de lengste stabile periodene i russisk historie.

Basert på alle disse observasjonene – at man aldri opplevde mange av de periodene som la grunnsteinene for dagens europeiske demokrati; at alle forsøk på å etablere demokrati har møtt på sterk motstand fra ytre omstendigheter; og at Russland er et helt særegent land med stort mangfold og en skeptisk befolkning – velger jeg å trekke følgende konklusjon: Russland er et land som i bunn og grunn både søker, og klarer seg best med, et autoritært styresett. Men la oss håpe jeg tar feil.

 

Ønsker du en morsom og rask gjennomgang av Sovjetunionens historie, er denne filmen verdt å se.

 

Kenneth Haug ( f. 1994) er medlem av Arguments samfunnsredaksjon, og forsøker etter beste evne å studere til bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ellers er han oftest å finne med nesa begravd i The Economist eller et annet tidsskrift. Denne teksten ble først publisert på Haugs blogg Kenneths tankekurv

  • Eirik Wig Sundvall

    Interessant og tankevekkende kommentar til utviklingen i Russland! La oss bare håpe du tar feil:)