På flukt for det frie ord

Den indiske forfatteren Salman Rushdie på talerstolen i New York.

Journalist Kosar Fattahi har levd tjueto år i eksil. Grunnen? Han har skrevet regimekritiske tekster der han argumenterer for sekularisme, demokrati og menneskerettigheter.

 

Portrettfotografi av bibliotekar og fribyforfatter Kosar Fattahi
Den kurdiske journalisten og forfatteren Kosar Fattahi måtte flykte fra Iran, etter å ha jobbet i en avis støttet av den ulovlige opposisjonen. Fattahi, som i dag jobber på Deichmanske bibliotek, har ikke mistet håpet om at Iran kan endre seg til et rettferdig samfunn. (Foto: privat)

Av Eivor Mæland

 

– I hjemlandet mitt kjemper vi for ytringsfrihet, forteller Kosar Fattahi.

– Vi har et system som nekter oss å lære vårt eget språk, og der de som har makten, nekter å anerkjenne de etniske minoritetene.

I dag er Fattahi omgitt av bøker. Han er førsteårsstudent i bibliotek- og informasjonsvitenskap på Høgskolen i Oslo og Akershus, og ansatt ved Deichmanske hovedbibliotek. Det er en lang vei fra opprinnelsen som kurdisk minoritet i Iran.

 

En tydelig dissident

Iran har en lang og brokete historie. Som en av verdens eldste sivilisasjoner, har landet en lang og rik kulturarv. Det siste århundret har imidlertid det ene dårlige styret etterfulgt det andre. Gjennom sitt virke som journalist og oversetter, har Kosar Fattahi vært en tydelig dissident mot det islamistiske regimet i Iran.

Fattahi kommer opprinnelig fra Meriwan, en by som ligger på grensen til den kurdiske delen av Irak. Verken sjahen som styrte fram til den iranske revolusjonen, eller det islamistiske styret i dag, har vært spesielt vennligsinnet til etniske minoriteter, som kurderne.

Hva er det som skiller kurdere fra andre etniske grupper i Midtøsten?

– Kurdere er i grunn litt vanskelige å definere. Man ser skillet tydelig gjennom klær, språk og karakteristiske ansiktstrekk. Vi har en egen kultur, et eget språk, og opprinnelig hadde vi også et stort, geografisk område. Kurdere er glad i dans, sang og dikt; og vi er veldig glade i ord. Vi er en stor gruppe folk i Midtøsten som er veldig åpne for fred, for å ta imot andre grupper.

 

Å kjempe for frihet

Både Fattahis far og onkel var medlemmer av det ulovlige opposisjonspartiet KDPI (Kurdisk Democratic Party of Iran). [pullquote align=»right»]– Når man kommer til et nytt land, så bruker man hele tiden sin på å lære seg språket, bli kjent med systemet, få seg jobb.[/pullquote]Deres mål var at Iran skulle ha et sekulært, demokratisk styre som også ivaretok kurdernes rettigheter. Dette var ikke en ufarlig kamp. Fattahis far ble drept i kamp mot regimet i mars 1983, da Fattahi bare var elleve år, mens onkelen ble drept i desember 1997.

Hva kjempet dere for?

– Sekularisme og sosialisme. Jeg kommer fra et muslimsk samfunn, men er heldigvis ikke religiøs. Religion kan være undertrykkende og begrensende. Jeg har store problemer med islamismen, som begrenser individuell frihet, kvinnefrihet og menneskerettigheter.

Avisen Fattahi skrev for, Kurdistan, ble støttet av det ulovlige opposisjonspartiet. I 1992 følte Kosar seg tvunget til å forlate hjemlandet, og krysset grensen over til Irak. Fattahi var i den kurdiske delen av Irak fra 1992 til 2007, med unntak av et toårig flyktningeopphold i Tyrkia. Han oversatte flere bøker, og jobbet som journalist for flere aviser. I 2007 kom han til Norge som fribyforfatter.

 

Ny i et fremmed land

Hvordan var det å bli fribyforfatter?

– Det var en strålende dag for meg da jeg kom hit sammen med min familie. Jeg ble kjent med norsk PEN, kulturen og miljøet, blant annet gjennom introduksjonsprogram og norskkurs. Fribyprogrammet var veldig interessant – jeg ble kjent med mange forfattere fra ulike land; vi fikk dele meningene våre og fikk venner som også bodde i eksil.

Men det var også utfordringer ved å komme til Norge, forteller Fattahi.

– Norsk språk var ikke lett å lære for meg. Samtidig måtte jeg være aktiv med skrivingen min. Den største utfordringen for oss som forfattere, var at vi ikke kunne fortsette å skrive som før. Når man kommer til et nytt land, så bruker man hele tiden sin på å lære seg språket, bli kjent med systemet, få seg jobb.

Skriver du fortsatt?

– Ja, men bare på kurdisk. Jeg er ikke publisert noe sted ennå; håpet mitt er å kunne klare å skrive på norsk etter hvert. Vi som jobber som forfattere og journalister, trenger å ha kontakt med det norske samfunn for å utvikle oss videre.

 

Demokrati og ytringsfrihet

Hva er det man nekter kurdere i dag?

– Ytringsfrihet er en menneskerettighet. Alle mennesker skal ha lov til å si meningen sin til andre, uten å bli utsatt for trusler. Men vi bor i et samfunn, så vi må ha respekt for andre som ikke tenker som oss. [pullquote]– Vi har multikultur i Iran; vi trenger en god, demokratisk løsning for framtiden.[/pullquote]Det betyr ikke at vi må finne oss i å bli undertrykt av dårlige regimer.

Mange i Midtøsten er skeptiske til demokrati fordi de mener demokrati er en vestlig idé. Hva tenker du om det?

– Jeg er enig i at demokrati er en vestlig ide, men jeg kan ikke godta det som en grunn til å forkaste den demokratiske modellen. Hele vår historie viser at vi ikke har noen god løsning selv. Etter revolusjonen i 1979, har islamistene ødelagt det iranske samfunnet. De fornekter menneskerettighetene og sier at menneskerettigheter er vestlig. De sier: Vi har islamistiske menneskerettigheter. Men hva slags menneskerettigheter er det?

 

Håp for framtiden

Hva tenker du om framtiden?

– Vi har ikke mistet håpet; vi ser positivt på framtiden. Iran er et spesielt land, som har flere forskjellige kulturer, språk og etniske grupper; det er en multikultur. Jeg ønsker meg et multikulturelt land, der alle kan lære sitt morsmål på skolen. Vi vil ha demokrati, sekularisme og menneskerettigheter, inkludert rettigheter for kvinner. I dag er det slik at mange kvinner som er politisk aktive i Iran, fengsles eller henges. Hvis kvinner ikke får rettigheter, så kan ikke samfunnet forandre seg. I Norge har vi en stor kvinnebevegelse som kan være en modell for kvinner i Iran.

Hvordan ønsker du at et framtidig styre i Iran skal se ut?

– Ingen religiøs ideologi skal ha kontroll over samfunnet. Vi har multikultur i Iran; vi trenger en god, demokratisk løsning for framtiden. Vi må slutte den blodige historien i Iran.

Vil du noen gang reise tilbake til hjemlandet ditt?

– Ikke før det islamistiske regimet har gitt tapt.

 

 

Den indiske forfatteren Salman Rushdie på talerstolen i New York.
Den indiske forfatteren Salman Rushdie var initiativtaker til fribyordningen. Rushdies verdensberømmelse skjøt fart da Irans Ayatollah Khomeini utstedte dødsdom over ham i 1989, for det angivelig blasfemiske innholdet i romanen Sataniske vers. (Foto: Yaffa Phillips / Flickr.)

 

På jobb for forfulgte skribenter

Annethvert år tar Norge imot tolv forfattere som er forfulgt på grunn av det de skriver.

 

Portrettfotografi av Hege Newth Nouri.
Hege Newth Nouri jobber som koordinator for de norske fribyene i norsk PEN. Det gjør inntrykk å møte en fribyforfatter, forteller hun.

– Jeg har nettopp vært på reise i alle de tolv norske fribyene, der jeg har møtt fribyforfatterne i Norge i dag, forteller Hege Newth Nouri, nasjonal koordinator for de norske fribyene. For å kunne vurderes som fribyforfatter, må personen oppfylle to kriterier: vedkommende må være skribent, og være forfulgt eller på flukt.

 

Politiske flyktninger

Fribyforfatterne kommer hit som politiske flyktninger, og må derfor, i likhet med andre politiske flyktninger med opphold i Norge, delta på introduksjonsprogram og norskkurs. Statusen som fribyforfatter varer i to år. Etter de to årene er forfatteren ferdig med det friby-programmet.

– Å møte forfatterne gjør inntrykk, forteller Newth Nouri.

– De sitter på så mye førstehåndskunnskap fra steder der historien skapes nå. Dette er ofte helter, menneskerettighetsaktivister. Mange føler de har sviktet hjemlandet sitt. I den grad de kan bidra til å synliggjøre problematikken i hjemlandet sitt, føler de at de bidrar litt likevel.

 

Prinsipper

Hva skjer om en skribent som mener ting «vi» ikke er enige i, som å ha kommet med ekstremistiske uttalelser, søker om å bli fribyforfatter i Norge?

– Hvis vi kommer i en situasjon der en forfatter er forfulgt på grunn av sin mening, selv om den er ekstremistisk, så må prinsippene til PEN gjelde. Selv de som mener ting vi ikke liker, skal komme til orde.

 

Trenger oversettelse

Hvordan går det med fribyforfatterne?

– Som med flyktninger flest, egentlig. De fleste kommer fra en kjempekultur til en liten kultur, og de har problemer med å bli publisert og med å fortsette sitt virke som forfatter. Jeg kan da hjelpe til med å få tekstene deres oversatt, siden det ofte er der det butter i første omgang.

– Vi mangler f.eks. gode skjønnlitterære oversettere fra vietnamesisk. Jeg kan også veilede dem med hvor de kan søke stipend, hvordan de skal henvende seg til litteraturfestivaler eller biblioteker, og generelt gi informasjon om det norske litterære systemet, avslutter Nouri.

 

Eivor Mæland (f. 1988) har bachelor i filosofi fra Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Filologen.