Breakdancer tar en headspin foran publikum i Wien.

Å snu rundt på kransekaken

09/05/2014

Etter ironigenerasjonens, rovkapitalismens og klimakrisens herjinger, sitter en ung generasjon igjen og må gjenoppfinne frihetsbegrepet.

Kronikk av Ragnhild Freng Dale, redaksjonsmedlem i det nystartede tidsskriftet Røyst

Frihet. Det store, kjipe ordet som er på alles lepper dette grunnlovsjubileet. Enten det er den unge generasjonen som er så hverdagsfrie at vi ikke gidder å gjøre opprør, eller den eksistensielle krisen fra Sartres 70-tall, så er friheten noe som er blitt brukt og misbrukt siden språket vårt først ble tatt i bruk. Hva mer er det så å si?

En hel del. Ikke nødvendigvis noe nytt, men kanskje noe gammelt som blir resirkulert og på nytt gjort aktuelt i vår tid, slik enhver fortelling eller enhver samtale kun er relevant i den grad den berører noe oss mennesker i mellom.

Det er lett å tenke at friheten ikke betyr så mye mer enn frihet til å se dårlige TV-serier eller bake muffins i stedet for å gå på jobb hver dag. Til å eie leilighet og dra på ferie hvert år, kjøpe ny iPhone og dele bilder på Instagram. Daglig kommer nyhetsbilder inn fra en verden der ute hvor frihet ikke er like selvsagt, men så har vi jo – nettopp – frihet til å skru av, bla videre, eller se en annen vei. Det er vanskelig å se hva vi kan gjøre, her på toppen av kransekaken.

Men er ikke nettopp toppen av kransekaken der fordi det er flere, og større, ringer under den? Er ikke vår velstand og vår hverdagsfrihet bygget på andre menneskers frie og ufrie handlinger i tid og rom? De som bygget landet vårt, de som pumpet olje, og de som underskrev kontrakter om handel og landegrenser. De som satt, og daglig sitter, i dårlige forhold på en fabrikk og syr klærne våre, badet i kjemikalier.

De som kommer hit og jobber på hotellene vi holder oss for gode til, eller som jobber i lavprisselskapene vi flyr på billigferie med. De som forsker på mulighetene for å utrydde sykdommer, utvinne vindenergi, og bygge tryggere biler, og de som forsøker å forstå sammenhengene mellom det lokale og det globale, og dem som forsker på nære relasjoner. De som ser mennesket i skogen og de som ser naturen i mennesket. De som bidrar til fellesskapet, og de som stjeler fra det.

Midt imellom ideen om markedet og sosialismen sitter vi, småsøsknene til ironigenerasjonen. Født av 68-erne, men ikke enda gamle nok til å ha gjort oss gjeldende, fordi vi føler vi må være kvalifisert før vi kan gjøre eller si noe i offentligheten, og ungdomstiden strekker seg over et dobbelt så langt tidsrom som da våre besteforeldre vokste opp. Først egen utdanning, eget liv, egen jobb og egne barn. Så – kanskje – alt det andre. Når vi kan noe. Problemet er bare at kartet ikke stemmer med virkeligheten. For fri er vi – men ikke fri til å gjøre en forskjell.

All den tid kransekaketoppen vi ble lovet er myk og god, er den som alt annet bakverk noe som enten fortæres eller tørker ut – og nå ser det ut til at begge deler skjer på samme tid. Her på toppen utnytter vi stadig mer av lagene under oss, av menneske- og naturressurser som burde kommet flerfoldig flere generasjoner til gode. Og lagene lenger nede trues av stigende hav, rovdyrkapitalisme og gryende kriger.

Likevel er det ikke direkte «vår» feil, for vi ble født til en frihetsideologi som handlet nettopp om å kunne leve sitt eget liv, fritatt fra de båndene til samfunn og moralske forpliktelser som bandt tidligere generasjoner. Og her er det illusjonen må vike: vi må reise oss mot de uforståelige, globale strukturene globaliseringsbevegelsen ikke forstod, rustet med bedre våpen og større mot, og kjempe til fiendene som kringsetter oss ikke lenger kan utøve sin makt over samtid og fremtid.

Vi er nemlig ikke friere enn våre medmennesker verden over. Det er ikke bare kapitalistiske systemer av utnyttelse som binder oss sammen, men en klimakrise som allerede er i ferd med å folde seg ut og truer stabiliteten for menneskets eksistens på jorden. Det er ikke lenger skremselspropaganda, men nøktern klimavitenskap som virker nærmest umulig å gripe fatt i. Likevel – vi må vel prøve? Grunnlaget for friheten vår vil eroderes bort lenge før huslånet er tilbakebetalt, med mindre vi innser at kransekaken slett ikke står vertikalt. Tvert i mot, den ligger horisontalt, i en spiralformet sirkel der plassen på toppen er tilfeldig og alle deler er like viklet inn i hverandre; tid, rom, oss og de andre.

Friheten i 1814 kom ikke av seg selv. Friheten i 2014 kan heller ikke tas for gitt. Og friheten til et godt og fritt liv må kjempes for, i samme ånd som alle frihetskamper: med vissheten om at retten er på vår side, og at over horisonten finnes det noe bedre vi allerede er på vei til å nå.