Persepolis: Midtøstens glemte perle

For 2500 år siden skapte perserne det mektigste riket verden hadde sett. Hovedstaden ble kalt Persepolis, som betyr persernes by, og var kjent for å være den rikeste byen under solen.

Detalj fra ruinene av perserhovedstaden Persepolis: To griffer mot himmelen i horisonten.

Av Anahita Ambrosio

Verdens største imperium

Det meste Vesten vet om antikkens persere, ble skrevet ned av greske historikere. I Vesten identifiserer man seg mest med gresk-romersk tradisjon, derfor har persernes historiske rolle blitt undergravd. Grekerne beskrev seg selv som skaperne av all sivilisasjon og perserne som onde, tilbakestående despoter. Historikeren Herodot var først ute med å generalisere motsetningene mellom øst og vest, selv om han er svært tvetydig i sine skildringer. På den ene siden kaller han perserne og egypterne for barbarer. På den annen side virker han full av beundring for disse sivilisasjonene. De gamle grekerne har likevel ikke klart å gjendrive persernes bidrag til den vestlige sivilisasjon – for Perserriket var verdens største imperium i over 250 år. Imperiet startet år 550 f. Kr. blant ydmyke stammesamfunn i nåtidens Iran. Kong Kyros den store ledet hæren sin med et tydelig og klart mål: å erobre den kjente verden. Kyros erobret Babylon og hele Midtøsten, frigjorde slavene, erklærte rasemessig likhet og at alle har rett til å velge sin egen religion. Gjennom 30 år skapte Kyros et imperium som strakte seg fra Iran til Hellas, til Egypt og Etiopia, og videre opp til dagens Kazakhstan.

Ruinene av Persepolis, Perserrikets gamle hovedstad, ble satt på UNESCOs verdensarvliste i 1979. Foto: Hansueli Krapf/Wikimedia Commons

Skriftenes betydning

Den vakreste byen i dette imperiet, var palassbyen Persepolis – byen som representerte persernes uslåelige prestasjoner i den antikke verden. Persepolis ble bygget omkring år 515 f.Kr. av perserkongen Darius den store, den fjerde kongen i det persiske dynastiet. Det meste av byen lå gjemt under sanden i over 2000 år, og det var ikke før 1930-tallet at vestlige arkeologer gravde fram byen vi kan se i Iran i dag. I tillegg til byen fant arkeologene 30 000 stener med antikke persiske skrifter, som viste en mer sikker kilde til det antikke riket – skrevet ned av perserne selv. Skrifttypen på stenene kalles kuneiform, og ble brukt til å skrive semittiske, gammelpersiske og sumeriske språk. Dr. Maria Brosius fra Newcastle University i England er en av de få i verden som kan lese kuneiform, et av verdens første skriftsystemer. Det viste seg at stenene fortalte om alt fra persernes livsstil til rikets kostnader.

– Ordet «gull» er noe som går igjen på stenene, og det forteller mye om byens sans for luksus. Hver enkelt bygning er synkronisert med de andre for å skape de vakre harmoniske hallene, sier Dr. Maria Brosius i Discovery-dokumentaren Lost Worlds: Persepolis.

Byens prakt og makt

Synet av Persepolis’ ruiner viser bare en skygge av hva det var. Men på grunn av informasjonen fra skriftene på stenene, har forskere klart å gjenoppbygge Persepolis digitalt. Palassbyen er klart inndelt i rette vinkler, og reiser seg i flere terasser. Murene er rikt smykket med lave relieffer som hyller det persiske verdensherredømmet. Persepolis regnes av mange historikere som de flotteste arkitektoniske bygg fra den antikke verden. Men hvorfor skapte de persiske kongene dette? Hva var den egentlige hensikten bak disse ekstraordinære byene? Basrelieffene på sidene av trappene opp til tronsalen viser utskårede bilder av ulike folkeslag: nubiere fra Afrika, lydiere fra dagens Tyrkia, og baktriere fra det vi i dag kaller Afghanistan. Perserriket var ingen militærmakt, men et symbolsk sted. Bildene viser seremonier av ulike folkeslag, og deres lojalitet til perserkongene. 539 f. Kr. fremla kong Kyros den store verdens første menneskerettighetsdokument, som beskrev lov om toleranse og inkludering av alle de ulike folkeslagene i Midtøsten. Ved å la ulike nasjoner leve sine liv og bevare egen kultur, klarte perserne å dominere store deler av datidens kjente verden i 250 år.  – Perserne er unike i sin idé om hvordan et imperium bør styres. Generelt i den antikke verden har ideen om å erobre, utrydde og gjenoppbygge på ens egne betingelser, dominert. Dette er noe vi ikke finner med perserne, forklarer forskeren dr. Lloyd Llewellyn-Jones fra Universitetet i Wales om Persepolis.

Kyros-sylinderen på det britiske museum i London, England. Kyros-sylinderen regnes for å være et av verdens første menneskerettighetsdokumenter.

Toleransens base

Toleransen hadde en politisk baktanke: den gjorde det vanskeligere for de ulike folkegruppene å gå imot de persiske kongene – og slik beholdt de makten fra sin hovedstad Persepolis. Med toleranse, rikdom og fred sto kongene sammen. For å illustrere sin makt, skapte de intet mindre enn et paradis på jorden. Grekerne kalte dem et voldelig og ukultivert folk – men de gjenværende byggverkene og vannkanalene i byen Pasargadae forteller en annen historie. Pasargadae var Kyros den stores palass, og her finner vi bevis for persisk kultur i sin mest sofistikerte form. Det vakreste tilbehøret var de kongelige hagene, av kong Kyros kalt paradaeza. Det persiske ordet paradaeza er, via den greske bibel, opphavet til vårt ord paradis. Ingen arkeologer har klart å finne de legendariske hengende hagene i Babylon, så kanalene i Pasargadae er de eneste bevisene for en hage fra den antikke verden. Hagene hadde en politisk erklæring: fruktbarheten viste at kongene av Perserriket var verdensherskere fordi de klarte å kontrollere liv.

Fra himmel til helvete

Historikerne Arrian, Curtius, Plutark og Diodorus er de sikreste kildene Vesten har til Aleksander den store. Året 334 f. Kr dro Aleksander den store ut på et militært felttog verden ikke hadde sett maken til. Hans makedonske armé beseiret perserne i slag etter slag med unike militære evner. I 331 f. Kr nådde Aleksander Persepolis. Den siste perserkongen Darius. 3 var nå død, og persernes by kom i Aleksander den stores hender. Aleksander forsto Persepolis som et symbol på all motstand mot ham, og ved å brenne byen, stadfestet han sitt poeng. Grekerne, som kalte perserne for barbarer, begikk den groveste form for vold da de brant ned verdens mest sofistikerte by. Men ironisk nok hjalp Aleksander til med å bevare byen for ettertiden ved å brenne den ned. Brannen produserte nemlig et tykt skjold av sand og aske som la seg over byen og beskyttet den mot nye angrep fra kommende imperiemakter i de neste 2000 årene. Selv om Persepolis ble ødelagt, har arven fra perserne overlevd – alt fra deres vakre hager, seremonier, mausoleum, satraper, arkitektur, festmåltider, sans for luksus og vin. Alt ble kopiert av andre sivilisasjoner – til og med av grekerne. Aleksander den store innførte også konseptet om guddommelig kongedømme fra Persia til hellenistisk kultur. Hellenistisk sivilisasjon ble en synkretistisk sivilisasjon med gjensidig påvirkning fra de ulike kulturene i datidens Midtøsten. Men persernes største oppnåelse av alt, var et imperium skapt på bakgrunn av toleranse og respekt for andre kulturer.

 

2014-00-argument-byline-logo-small

Anahita Ambrosio studerer statsvitenskap og menneskerettigheter, og er lidenskapelig opptatt av menneskerettighetene.