Ibsens livsløgnere

Det er ikke det å leve i en boble som er farlig. Det som er farlig, er smellet når den sprekker og livsløgnen kommer for en dag.

Det er ikke det å leve i en boble som er farlig. Det som er farlig, er smellet når den sprekker og livsløgnen kommer for en dag.

Tekst: Raoul Suvi | Ill.: Christian Lycke

Uttrykket «å leve i ei boble» bruker vi vanligvis om folk som mangler et tydelig begrep om virkeligheten og på den måten lever en eller annen form for livsløgn. Det kan være trygt og godt å skjerme seg i sin egen hjemmelagde boble fordi man ikke helt makter å forholde seg til realitetene i livet sitt. Noen bygger faktisk hele sin tilværelse på illusjoner og bedrag, og har ingen anelse om hvordan virkeligheten faktisk ser ut. Henrik Ibsen har med sin skarpe penn skrevet om mange slike løgnbobler, som han stikker hull på for å skape uforglemmelig dramatikk.

Bobler som sprekker

«Peer, du lyver!», roper Åse til sin sønn, Peer Gynt er fortsatt en av de mest kjente løgnere den dag i dag. Det er vanskelig å sette fingeren på når Peer forholder seg til virkeligheten og når han er inne i bobla si. Peer er en håpløs type som ikke tar ansvar for familien sin og i stedet foretrekker
spennende eventyr med jenter eller troll, eller reiser på heisatur til Middelhavet. Men alle de morsomme og visuelle scenene Peer befinner seg
i, og alle rollene han må spille ut, aktualiserer det evige spørsmålet om identitetskrisa: «hvem er jeg egentlig, hvem er meg selv»? Hva blir igjen hvis alle rollene man spiller i livet tas fra en? Identiteten vår har vanligvis mange lag, og de fleste av disse rollene er ikke skapt av oss selv. Vi bare aksepterer dem uten
å spørre hvorfor.

Ibsen etablerer ofte dette vakre bildet, før han omsider avslører gamle hemmeligheter og lar oss se idyllens dobbeltmoral.

I motsetning til den artige Peer Gynt, har Ibsen skrevet mange stykker hvor livsløgnen har ført til mer alvorlige konflikter. I Et dukkehjem ser vi først Nora i sitt borgerlig paradis. Ibsen lar henne til slutt våkne opp fra det, og bobla sprekker med et ikonisk dørsmell som har vekket kvinner over hele verden til å kjempe for sine rettigheter. I Kina er det ikke uvanlig å kalle feminisme for nettopp «noraisme».

Noen år senere bruker Ibsen i Vildanden
ordet livsløgn på en måte som har gjenklang også i vår tid. «Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», sier doktor Relling til Gregers Werle, som ønsker å åpne stakkars Hjalmars Ekdals øyne. Gregers har nemlig rimelig god grunn til å mistenke at lille Hedvig er ikke Hjalmars datter, slik han tror. For det er faktisk Gregers ́ egen far, Håkon Werle,
som har hatt et forhold med Hedvigs mor, Gina. Nå har den rike mannen ansatt Hjalmars gamle far for å gjøre noe meningsløs kopieringsarbeid, og gjennom det støtter han egentlig Hedvigs oppvekst.

Takket være at disse pengene kommer inn i familien, behøver ikke Hjalmar tenke på tilværelses problematiske sider, og han innbiller seg at han er en oppfinner. Han har riktignok aldri skapt noe som helst, og det er ingenting som peker på at han skal gjøre det i framtida. Gregers, som tror inderlig på sine idealer, slår hull på Hjalmars boble med sannheten om hans datter, og på fatalt vis følges smellet av bobla som sprekker her av et annet da Hedvig tar livet sitt med et skudd i brystet, for å bevise sin kjærlighet til ham.

Livsstil og selvbedrag

Livsløgnen spiller også en viktig rolle i Ibsens siste verk, Når vi døde vågner. I begynnelsen av første akt ser vi hvordan Rubek, en verdensberømt billedhugger, sitter foran sanatoriet og drikker sjampanje med sin unge kone Maja. Bak alt dette vakre ligger en kjærlighetsløs tomhet som spiser av sjelen deres. Rubek, som er etter sitt mesterverk «Oppstandelsens dag», kun har laget byster for å tjene penger, har ikke funnet lykken i livet han kjøpte seg. Når Rubeks tidligere modell Irene dukker opp på hotellet, kan han ikke motstå alle de nostalgiske minnene hun frambringer, som knytter ham til tidene da han levde og åndet for de glemte idealene sine. Rubek og Irene river seg løs fra sine tidligere «døde liv» og bestemmer seg for å leve ut sin idealistiske utopi nok en gang.

«Peer, du lyver!», roper Åse til sin sønn, Peer Gynt er fortsatt en av de mest kjente løgnere vi har.

Også Maja erkjenner at hun har blitt lurt av Rubeks løgner, og det gode livet hun ønsket seg, virker egentlig mer som et liv i et fuglebur. Maja får mer spenning i livet når Ulfhejm, en mann som gjør alt for at folk skal betrakte ham som en grusom og blodtørstig bjørnejeger, foreslår at de to kan gå i skogen for å skyte bjørn. Etter at de har løpt rundt omkring i skogen når de til slutt fjellene hvor Ulfhejms gamle jakthytte ligger. Der får Maja vite at det egentlig er hun som er «bamsen» de har jaktet på. Ulfhejm forteller hvordan ei ung jente han elsket en gang bedro ham og knuste hans hjerte. Bekjennelsen er frigjørende, og snart forlater Ulfhejm og Maja scenen som et nytt par. Selv om Rubek og Irene får en tragisk skjebne og dør i et snøskred, kan enden til Når vi døde vågner betraktes som lykkelig nettopp fordi alle fire har sluttet å lyve til seg selv og de rundt seg.

Livsløgnen som drama

I mange stykker etablerer Ibsen dette vakre bildet, før han omsider avslører gamle hemmeligheter og lar oss se idyllens dobbeltmoral. Ved å lede stykkene mot det uforglemmelige smellet, kunne Ibsen tilkalle kraftige reaksjoner i teaterlokalene og i samfunnet for øvrig. Han hadde utvilsomt stor suksess, og det beste beviset på dette er at «boblene» stadig sprekker på teaterscener i mange land i dag.

Stadig flere gjør som Nora og Rubek, og blir bevisst på at «hei, det er jo ei boble jeg lever i!». Men det blir også stadig flere som gode, gamle Peer, som tenker «hei, hva er min neste og mer interessante boble?».