Med menneskeheten som innsats

I over et halvt århundre har verden vært stappfull av atomvåpen, og vi lever ennå. Det er mest flaks.

samfunn_med_menneskeheten_som_innsats
Tekst: Johannes Bennetzen | Foto: Reddit/mygrapefruit

Fredag 9. november 1979, klokken tre om natten. Nå skjer det. Det vi alle frykter. Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzeziński blir vekket av telefonen som ringer. Han plukker opp røret og hører stemmen til assistenten William Odom. Beskjeden er kort. Amerikanernes varslingssystem har registrert at 250 sovjetiske missiler har blitt avfyrt og er på vei mot USA. Brzeziński kjenner presidentens instrukser. De må vente mellom tre og syv minutter på bekreftelse før et motangrep. Han ber Odom om å vente. Innen de få minuttene har gått skal assistenten ringe tilbake. Når angrepet er bekreftet vil Brzeziński selv gi presidenten beskjed. De to mennene legger på røret. Det er umulig å vite hva Brzeziński tenker i de lange minuttene mellom telefonsamtalene. Men han vet hva som vil skje når bombene treffer sine mål:

I Washington vil 100 000 mennesker være umiddelbart døde. Dette inkluderer presidenten, visepresidenten og hele kongressen. Store deler av infrastrukturen vil bli ødelagt. Det finnes ingen ordentlig evakueringsplan for området. Overlevende vil være fanget der de befinner seg. De få sykehusene som fortsatt finnes vil ikke ha kapasitet til å behandle de flere hundretusen med tredjegradsforbrenninger. På kort tid vil nyheten om angrepet spre seg over hele landet; det vil oppstå panikk. Til slutt vil det som en gang var USA ligge igjen som en radioaktiv ørken. Brzeziński velger å ikke vekke sin sovende kone. Det spiller ingen rolle. Innen 30 minutter vil de begge to være døde.

Etter kort tid ringer assistenten tilbake. Angrepet er bekreftet. Det er verre enn først antatt. Russerne har ikke kun angrepet med 250 missiler, men 2200. Brzeziński legger på røret. Han gjør seg klar til å ringe presidenten, informere om situasjonen og det amerikanske motangrepet. Russland skal lide samme skjebne som USA: Total utslettelse.
Ett minutt før Brzeziński informerer presidenten, ringer assistenten plutselig. Ingen av de andre varselsystemene indikerer et russisk angrep. Noen hadde ved en feil skrudd på ett av de mange øvelsesprogrammene. Det hele var en falsk alarm. Menneskehetens 200 000 år lange eksistens får lov til å fortsette – med ett minutts margin.

Historiske gjentagelser

En skulle håpe at dette var et enkelttilfelle. Noe som aldri ville skje igjen. Dette er dessverre langt fra sannheten. Siden starten på atomalderen har politiske og militære ledere gjentatte ganger feilet i sine forsøk på å kontrollere denne teknologien. Eksemplene er mange.
På 1950- og 1960-tallet hadde USA bombefly med atomvåpen i luften 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Dette var for å respondere på et mulig sovjetisk angrep på kortest mulig tid. I denne perioden var det et stort antall ulykker.

Menneskehetens 200 000 år lange eksistens får lov til å fortsette – med ett minutts margin.

Noen ganger krasjet flyene og andre ganger ble våpen sluppet ut på grunn av feil. Heldigvis detonerte ingen av dem. USA avviklet denne praksisen i 1968, da et bombefly med fire hydrogenbomber krasjet like ved Thule på Grønland. I ettertid hevdet Pentagon at de hadde fjernet de fire bombene fra øya. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Nyere dokumentasjon innhentet av BBC viser at tre av de fjernede bombene var ufullstendige og at én aldri ble funnet. Den ligger mest sannsynlig under isen i skrivende stund. Andre ganger har verden vært på randen til atomkrig på grunn av vær og vind. I 1983 ble sovjetiske satellitter lurt av måten solskinnet speilet seg i noen skyer. Informasjonen ble tolket som et amerikansk angrep med atommissiler. Menneskeheten ble denne gangen reddet av den russiske offiseren Stanislav Petrov, som anså det som usannsynlig at amerikanerne skulle angripe, og nektet å gjennomføre et motangrep. Hadde han fulgt ordre ville ingen av oss vært i live den dag i dag.

Norge har også vært innblandet i nesten-atomkrig. Russiske satellitter oppdaget 25. januar 1995 en rakett som ble sendt opp fra Andøya i Nordland. Dette ble tolket av Russland som første trekk i et større angrep fra USA. Den russiske presidenten Boris Yeltsin gjorde seg klar til å besvare angrepet. Heldigvis viste satellittene ingen andre raketter, og russiske ledere antok (helt riktig) at det hele var en falsk alarm. Raketten som ble sendt opp hadde ett eneste formål, nemlig å forske på nordlys.

Uholdbar risiko

Dette er bare et lite utvalg av de mange gangene hvor menneskeheten nesten har blitt utryddet, kun på grunn av systemsvikt. Signalet er klart: dette kan ikke fortsette. Dessverre er det liten politisk vilje for en atomfri verden. Tidligere fredsprisvinner Barack Obama har planlagt å bruke 1 billion dollar over 30 år på det amerikanske atomvåpenarsenalet. Her hjemme skiller vi oss ikke markant ut. Norge ønsker ikke å slutte seg til den østeriske erklæringen om å jobbe mot atomvåpenforbud (Humanitarian initiative).

Utenriksministrer Børge Brende har uttalt at «[e]t forbud mot atomvåpen bryter med NATOs strategiske konsept fra 2010 […] og konseptet beskriver kjernevåpen som et sentralt element i NATOs avskrekkingsstrategi.». Med vår historiske erfaring, oppsummert over, kan slike uttalelser fremstå som umenneskelige. Politiske ledere viser manglende evne til å lære av erfaring, og holder menneskeheten fanget i soppskyens skygge.

Så hva kan en gjøre? Hvordan skal vi sikre vår egen, våre barns og barnebarns overlevelse? Løsningen er overraskende enkel: Avskaff alle atomvåpen umiddelbart. Det eneste som kreves er at alle er enige om det. I motsetning til en rekke andre problemer er dette både gjennomførbart og ønskelig, for ingen tjener på en atomkrig. I 1991 var det ca. 50.000 atomvåpen i verden, i dag er det 16.000. Dette er fremskritt. Men faren er aldri over før alle våpnene er borte. Det eneste rasjonelle vi som mennesker kan gjøre er å si at nok er nok og kreve en total avskaffelse. Og første steg mot dette målet er ved å styrke våre diplomatiske bånd til land som Kina og Russland. Ikke ved å peke missiler.

Vi kan være enige om at sannsynligheten for atomkrig er liten. Men alle som har drevet med gambling kjenner til den bitre sannheten: Så lenge du fortsetter å spille, vil du tape før eller siden. Selv amerikanske generaler har uttalt at den mest sannsynlige atomkrigen er den som skjer ved en feil. Ord som feil og atomkrig hører ikke sammen. Hver gang noen glemmer å skru av et varslingssystem, slurver med opplæringen, feiltolker en forskningsrakett, eller ser solen skinne litt rart på en sky, utsettes hele menneskeheten for en uholdbar risiko, som det ikke er noen grunn til at vi bør tillate.

2014-00-argument-byline-logo-small

Johannes Bennetzen studerer sosiologi ved universitetet i Oslo. Hans faglige interesser er international politikk og økonomi.