Artikler - Tema

Øyriket mot strømmen

Tekst: Kenneth Haug | Bilder: Wikimedia Commons

Norske myndigheter møter mye kritikk både innenlands og utenlands for sin strenge narkotikapolitikk. Ratene for overdosedødsfall er blant de høyeste i Europa, og politiet anklages ofte for å trakassere rusmiljøet i Oslo uten grunn. Men ingen norske politikere har noen gang tatt til orde for å skyte narkotikaselgere på åpen gate. Ikke engang Donald Trump –gudene skal vite at han har kommet med mange tvilsomme forslag – oppfordrer til massivt brudd på voldsmonopolet og praktisk talt opphevelse av rettsstaten. Det ville vært politisk selvmord.

Derfor var det overraskende for mange vestlige analytikere at Duterte ikke bare vant det filippinske presidentvalget i mai med solid margin, men at han også har gjennomført politikken han lovet i valgkampen og fortsatt er like populær. Hvor mange menneskerettslige problemstillinger skaper denne politikken? Hvordan lar den filippinske befolkningen Duterte slippe unna med dette? Og ikke minst: fungerer det?

Et enkelt mål

Enkelte land har lettere for å bli rammet av problemer med narkotika enn andre. Mexico er siste stopp før den amerikanske grensen for stoff som er produsert i Sør-Amerika. Storbyer, og særlig havnebyer, er spesielt utsatt grunnet handelsforbindelser med omverdenen. Filippinene er rammet av en kombinasjon av flere faktorer: det er tradisjonelt et handelssentrum mellom Latin-Amerika og det stadig voksende asiatiske markedet, landet lider under stor fattigdom, og regjeringen har vært opptatt med å bekjempe politisk vold.

Særlig metamfetaminer har gjort et stort inntog i den filippinske befolkningen. «Jeg vil sammenligne det med opiumproblemet i Kina under 1800-tallet,» forteller filippinskamerikaneren Casey Mendoza meg, og refererer til den storstilte britiske opiumshandelen som forårsaket to kriger. Hun er skribent, og selv sterk motstander av Duterte, men finner ikke mange andre filippinere som er det.

Populær og beryktet

Filippinenes president, Rodrigo Duterte.

«Foreldrene mine stemte på Duterte, men er livredde for Trump,» forklarer hun. I et land der demokratiet ikke har hatt solid fotfeste i mer enn 30 år, og der vold under valgavviklingen er rutinemessig, er denne utviklingen særlig dramatisk. Rodrigo Duterte ble berømt som mangeårig ordfører for landets tredje største by, Davao City. Byen ble en av de tryggeste i landet under hans styre, på tross av at den ligger i en region som preges av separatistisk geriljakrig.

Metodene var likevel tvilsomme: politiet fikk ordre om å ignorere handlingene til gruppa Davao Death Squad, som foretok attentat mot en rekke antatte kriminelle. Frykten er at den manglende respekten for rettsstaten skal føre Filippinene tilbake til tilstandene som rådet under Ferdinand Marcos’ diktatur fra 1972 til 1986. Flere kilder melder at Dutertes motstandere utenfor den etablerte politikerklassen ikke tør å stå fram, av frykt for forfølgelse – enten rettslig eller i selvtekt. I tillegg kommer bekymringer om hva slags følger politikken kan få for den filippinske økonomien, som leverte godt under Dutertes forgjenger, Benigno Aquino.

Nasjonal hukommelsessvikt

Hvordan lar den filippinske befolkningen Duterte slippe unna med dette? Og ikke minst: fungerer det?

«Filippinsk politikk har aldri oppført seg normalt, og forandrer seg for hver gang det kommer en ny president. Samtidig lider landet av kollektiv korttidshukommelsessvikt. Duterte har allerede avlyst alle framtidige medieopptredener, oppfordret til selvtekt, truet med vold mot kritikere, og hintet til unntakstilstand. Han har også bygd et monument til Marcos. Når man vet om slikt kan man bare frykte det verste,» konkluderer Mendoza. I tillegg til voldstrusler har presidenten også vakt oppsikt på Filippinene for kommentarer om voldtekt, og nå nylig i internasjonale medier for å ha lagt seg ut med både paven og Barack Obama – henholdsvis lederen for de fleste filippineres religion, og for landets viktigste allierte.

Amerikansk dobbeltspill

USA har både kritisert Duterte for menneskerettighetsbrudd og delt ut ekstra midler til landets politistyrker for å styrke krigen mot narkotika. Det mest spennende framover blir kanskje å se hvordan det filippinske eksemplet vil påvirke verdensopinionens syn på narkotikapolitikk. «The Punisher», som flere medier har omdøpt presidenten til, går direkte imot en generell trend.

Siden det FN-oppnevnte utvalget Global Commission on Drug Policy (med Thorvald Stoltenberg som et av medlemmene) ga ut sin rapport i 2011, har særlig vestlige land sett på mulighetene for legalisering og avkriminalisering. Paradoksalt nok har USA vært blant de førende landene, i form av avskaffelse av minimumsstraffer for narkotikakriminalitet og åpning for medisinsk bruk av flere stoffer – samtidig som landet fortsetter å støtte land som Filippinene i deres kamp for å utrydde narkotika.

Til gjengjeld føyer Dutertes politikk seg inn i en større sørøstasiatisk tradisjon, om enn i en enda mer aggressiv variant: Singapore har dødsstraff for narkotikasmugling og -langing, og Indonesia har kun avskaffet den nylig. Forskjellen er at narkotikalangere i Singapore henrettes etter en rettslig sanksjonert dom, og henrettelsen utføres under kontrollerte forhold av det statlige voldsmonopolet.

Til sammenligning gikk det kun noen uker etter at Rodrigo Duterte ble innsatt som president før vestlige avislesere fikk se bilder av døde personer i gatene, med lapper med skriften «Pusher ako» («jeg er langer») over seg. I tillegg går presidenten ikke bare etter langere, men også etter brukere, som beskrives som «antisosiale». Mange frykter at en rekke uskyldige blir drept; i tillegg har flere filippinere uttrykt en frykt for at Duterte har gitt narkotikakartellene fritt spillerom til å gå løs på hverandre. I tillegg har politiet nylig havnet i problemer for å ta loven i egne hender.

Den sterke mann

Allikevel er altså presidenten, og hans politikk, begge svært populære. Årsakene er mange, men de færreste av dem virker logiske for vestlige observatører. Filippinske borgere har et forståelig ønske om å slå hardere ned på og å finne en løsning for de store narkotikaproblemene i landet. I tillegg er det en sterk machismo-kultur i landet, som setter pris på sterke ledere og kan tilgi «mandig» retorikk. Et siste punkt som ofte undervurderes i vestlige medier, er hvordan Duterte er en outsider: han kommer ikke fra noen av de etablerte politikerfamiliene som har styrt Filippinene i en årrekke (forgjengeren Benigno Aquino er den tredje generasjonen i familien som har drevet i filippinsk toppolitikk; hans mor var president Corazon Aquino).

Presidenten stammer riktignok fra en relativt velstående familie, i motsetning til nasjonalhelten Manny Pacquiao, som bokset seg opp fra slummen, men han har ikke en elitistisk eim over seg.

Kanskje enda viktigere er hvordan Duterte kommer fra en av landets utkantregioner, og at han står for desentralisering. Forakten mot hovedstaden Manila er sterk ute på den filippinske landsbygda, og blir desto sterkere jo lenger unna byen man kommer, som et resultat av en svært sentralisert stat og økonomi. Som det heter i et populært utsagn i øyriket: «Intet blad kan falle i dette landet uten tillatelse fra [presidentpalasset] Malacañang». Imidlertid bør det nevnes at Duterte også vant flest stemmer i hovedstaden.

Evig frustrasjonselement

Rodrigo Duterte og den filippinske opptrappingen av krigen mot narkotika vil nok fortsette å være et frustrasjonselement og en enigma for vestlige politikere og synsere i flere år framover. Presidenten er i utgangspunktet valgt fram til 2022. Opposisjonen er på sedvanlig filippinsk vis i gang med å finne måter å avsette ham på, men inntil videre støtter befolkningen opp om Duterte.

Likevel kan hans egen politikk bli presidentens undergang – om den ekstreme volden får for store konsekvenser for landet internasjonalt, særlig for økonomien, kan folket fortsatt vende seg mot ham. Alt dette er fortsatt svært hypotetisk, og inntil videre må verden til sin store fortvilelse følge med på de enorme menneskerettighetsbruddene, og kanskje mest av alt, den Sterke Lederen som går mot trenden i verdenssamfunnet i kampen for å bekjempe sosiale problemer.

2014-00-argument-byline-logo-small

Kenneth Haug (f. 1994) er Argument-veteran. Når han ikke prøver å finne ut av hva han skal bli når han blir stor, studerer han russisk og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.