Artikler - Kultur

Bokanmeldelse: «Dikt og sanning, hand i hand» – Kjartan Fløgstads «Grense Jakobselv» som roman og historieskriving

Tekst: Joakim Tjøstheim | Illustrasjon: Thor Merlin Lervik

Ved å ta utgangspunkt i krigen demonstrerer romanen Grense Jakobselv av Kjartan Fløgstad på den ene siden skjønnlitteraturens evne til å opplyse leseren om historien. På den andre illustrerer den historieskrivingens flyktige natur. Som Linda Hutcheon påpeker i boken A Poetics of Postmodernism (1988), kan vi bare vite noe om fortiden gjennom det som er skrevet om den. Den moderne leserens prøvelse ligger dermed i å skille troverdige fremstillinger fra suspekte, en oppgave som forverres av historikerens avhengighet av skjønnlitterære konvensjoner.

Klare likheter mellom sjangrene historieskriving og romanen er det, men særlig to kjennetegn gjør dem adskillelige. En tradisjonell oppfatning, som riktignok ikke lar seg overføre til moderne litteratur, er at skjønnlitteratur fremmanes gjennom en høyere grad av fortellernærvær enn sakprosa, og at bare skjønnlitteratur kan inneholde imaginære fortellinger. I denne artikkelen søker jeg til historieskrivingens og romanens krysningspunkter. Det underliggende spørsmålet er hvilken innvirkning likheter og forskjeller mellom sjangrene har på vår lesning av skjønnlitterære tekster. Kan Grense Jakobselv tas til inntekt for historisk kunnskap?

Datert virkelighet

Fløgstads roman inneholder to fortellinger, den til Otto Nebelung og Alf Magnus Mayens. Otto Nebelung forteller fra et tidligere tidsavsnitt i historien enn den yngre Alf M. Mayen, men romanens historie er ikke kronologisk fortalt. Verken Otto Nebelung eller Alf M. Mayen forteller sin historie etter tidsfølgen. Romanen bryter slik med sitt eget forsøk på å fremstille disses historie kronologisk. En slik form for tvetydighet er blant kjennetegnene til Hutcheons historiografiske metafiksjon, en selvrefleksiv litterær sjanger som er kjennetegnet blant annet av å etablere et skille mellom historie og fiksjon bare for så å undergrave det.

Enkelte av datoene som innleder romankapitlene, har sammenheng med betydningsfulle hendelser i historien. Eksempler er krystallnatten 9.–10. november 1938, atombombene over Hiroshima og Nagasaki 6. august 1945 og attentatet mot John F. Kennedy 22. november 1963. Ved å ta utgangspunkt i referansetunge datoer knytter Grense Jakobselv an til vår empiriske virkelighet. Slik blir det fortalte tilført legitimitet. Tore Pryser hevdet i en Dagbladet-artikkel i 2009 at Fløgstad hadde brukt hans materiale – uten å kreditere ham. At romanen ikke inneholder referanser til faglitteratur, betyr ikke at leseren umulig kan skille mellom empiriske og imaginære sannheter i romanen. Fløgstad leker nemlig med navn på en måte som gir leseren en viss peiling på hvilke karakterer som er oppdiktede og hvem som ikke er det. For eksempel gir navnet August Glahn assosiasjoner om romanen Pan (1894), Otto Nebelung om Richard Wagners opera Der Ring des Nibelungen, som ble uroppført i 1862.

I grenseland

Fløgstad blander samtidig fakta og fiksjon i romanen på måter som kan få selv en erfaren leser til å stille seg undrende til de fiktive personenes oppdiktede karakter og de empiriske hendelsenes historisitet. I romanens epigraf skriver Fløgstad at «[h]istoriske personar er historiske. Oppdikta personar er oppdikta. Møte mellom oppdikta og historiske personar er oppdikta.» Så selv om Joseph Gebhard Himmler er rektor i romanen og også var det i realiteten, kan ingenting av det han sier eller gjør i denne rollen i romanen, uten videre leses som biter av Himmlers biografi. Den uklare sannhetsgehalten i det fortalte finner vi også i fortellinger om reelle begivenheter. Av stoffet Pryser hevder at Fløgstad har fra ham, trekker historikeren frem blant annet funnet av en kodebok under den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Otto Nebelung deltar ikke bare i «operasjon Barbarossa», men er også den som, uvirkelig nok, finner kodeboken.

Intertekstualitet: Fortiden i nåtiden

Intertekstualitet, som Fløgstads lek med navn i Grense Jakobselv er eksempel på, er sammen med tvetydighet noe av det som karakteriserer historiografisk metafiksjon. Hutcheon forstår intertekstualitet som et litterært verks ønske om å omskrive fortiden i en ny kontekst. Hun påpeker at historiske kontekster er bestemmende for det enkelte verks meningsinnhold. Ved siden av forfatterens navnelek, et tilfelle av implisitt intertekstualitet, demonstrerer romanen effekten av eksplisitt intertekstualitet ved å inkludere andre litterære verk ved deres tittel. 6. november 1978 bivåner Alf M. Mayen en forelesning av Paul von Damaskus. Paul von Damaskus tar utgangspunkt i et sitat fra manuskriptet til en på det tidspunktet kommende bok av den tyske forfatteren Alfred Andersch, Der Vater Eines Mörders. Boken ble også utgitt utenfor Fløgstads romanunivers under samme tittel. Personene boktittelen implisitt refererer til, er Joseph Gebhard Himmler og sønnen Heinrich Himmler. Boken er delvis selvbiografisk. Grense Jakobselv henviser med andre ord til et litterært verk som ikke bare er skrevet av en av Fløgstads romans historiske personer, men også handler om denne og to av de andre historiske personene i Grense Jakobselv.

Fløgstads roman kan også sies å inneholde Jonathan Littells De velvillige (2010 [2006]). I Vagant årgang 22, nummer 2, utpeker Stein Sørensen de to romanene som forskjellige fremstillinger av den samme historien. Ifølge ham fremstår Fløgstads nazister som «proklamerende festtalere i sin omtale av kunsten og de liberale kunster», mens Littell lar «sine nazister fremvise overbevisende innsikt i estetiske spørsmål». Slik bidrar Grense Jakobselvs intertekstualitet ikke bare til dannelsen av et skille mellom romanens fakta og fiksjon, men også til dens problematisering av etablering og tilegnelse av historisk kunnskap.

Magisk realisme

Romanens avslutning snur det hele mer eller mindre på hodet. Den forlater sin rene realisme og noenlunde faste forankring i historiske begivenheter, og går over til å fortelle om noe som føyer den inn i rekken av litteratur med tilknytning til magisk realisme. Det naturlige sidestilles med det overnaturlige idet Otto Nebelung og Alf M. Mayen havner i en bilulykke som resulterer i at deres kropp smelter sammen: «Hovudet og kraniet føydde seg saman, akslar og overkropp like eins, og bekken, underliv og ekstremitetar. Føtene stakk ut og peika i begge retningar, både framover og bakover, vi hadde fire albogar og fire håndbakar, men inga handflate». Romanens historiske materiale blir ikke mindre sant av den grunn. Som den amerikanske historikeren White hevder i boken The Content of the Form (1987), trenger en diskurs ikke være usann av den grunn at den er imaginær.

Konklusjon: Historikeren Kjartan Fløgstad

Det setter leserens øye for detaljer på prøve å skulle redegjøre for likheter mellom Kjartan Fløgstads litterære virksomhet og historieskrivingen. Konvensjoner og prinsipper finnes som regel bare mellom linjene i en litterær tekst. Til grunn for den tradisjonelle, objektive historieskrivingen ligger det et prinsipp om at fortelleren skal holdes utenfor det fortalte. Fløgstad retter seg etter prinsippet i Grense Jakobselv bare i høy nok grad til at det ikke går på bekostning av romanens evne til å reflektere over sitt eget opphav, og dermed sin egen eksistens. De eneste gangene romanens fortellere er virkelig fremtredende, er når de redegjør for hvordan de vet det de forteller. Dette har jeg tolket som romanens refleksjoner over hvordan historisk kunnskap etableres og tilegnes, et trekk som kjennetegner historiografisk metafiksjon.

Selvrefleksiviteten og tvetydigheten er de viktigste årsakene til at jeg har gitt Grense Jakobselv Hutcheons merkelapp. Ved å påvise at romanen bærer karakteristikker som er typiske for historiografisk metafiksjon, er litteratur som fusjonerer fiksjon med faktisitet. Det er fordi Fløgstads roman så lett lar seg plassere i sjangeren, at jeg vil konkludere med at den kan tas til inntekt for kunnskap om historien. Dette til tross for at den avslutter med en lang passasje som ligger på siden av realisme. Otto Nebelungs egne ord er derfor kanskje det som best karakteriserer romanen: «Dikt og sanning, hand i hand».

Fakta: Historiografisk metafiksjon

  • Litterær sjanger som kontrasteres til og derfor kan sies å springe ut av den historiske romanen
  • Handler typisk om marginaliserte personer
  • Har et høyt detaljnivå
  • Stiller historiske personer i forgrunnen
  • Postmodernistisk litteratur som utfordrer etablerte dikotomier som fakta/fiksjon og kvinne/mann

Fakta: Intertekstualitet

  • Generelt beskrevet som tilfeller av litterære tekster eksistens i andre litterære tekster
  • For eksempel lar Jonas Hassen Khemiri protagonisten i sin roman Ett öga rött snakke om Henrik Ibsens drama Peer Gynt
  • Fløgstads roman Grense Jakobselv bare alluderer til andre litterære tekster, men kan likevel kalles intertekstuell

2014-00-argument-byline-logo-small

Joakim Tjøstheim (f. 1992) går master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Jeg er fyren med rosa leppestift i 1. mai-toget.

Thor Merlin Lervik (@rohtie) er en soppentusiast. Har en grad i programmering fra UiO, og går nå på Kunsthøgskolen i Oslo.