Peleponneserkrigen – en norsk falitterklæring

Alle gode eurosentriske universiteter lærer oss at det er noe spesielt med Athen, men for Universitetene i Oslo og Bergen er det bare ikke spesielt nok. UiO og UiB synes er nå på vippen til å kutte støtten til det norske Instituttet i Athen. Støtten henger i en syltynn tråd.

Tekst: Kristoffer Solberg | Foto: Det norske institutt i Athen

Det norske instituttet i Athen er lite. De fleste som har reist på lekre studieturer med UiO til universitetets institutt i Roma vet at det vakre bygget på den fornemme Giancolo-høyden ble forært av rederne Astrup og Fearnley. Vi snakker et bygg til flere titalls millioner. Vi snakker merkelig mange administrative turer som legges til den evige stad, Roma. Det norske instituttet i Athen er en to etasjers leilighet, om enn med en viss regal aura, Hennes Majestet Dronning Sonja er instituttets høye beskytter.
Nå er det jo ikke slik at det er det en bygnings lokalitet som skal spille inn på hvorvidt en utdanningsinstitusjon skal gi den støtte. Først og fremst må det være utdanningstilbudet, forskningen og utvekslingen fagmiljøer imellom som skal spille inn på dette, kostnader tatt i betraktning. Med det som bakgrunn utarbeidet UiO og UiB en rapport i fjor som anbefalte at universitetene trakk seg ut av instituttet, gitt at kostnadene ikke gikk ned og aktiviteten ikke gikk opp. Enhver økonom vil påpeke at det er veldig vanskelig å få aktiviteten opp dersom kostnadene må ned, spesielt i kunnskaps-produserende offentlig sektor.
Det norske instituttet i Athen har faktisk hatt økende aktivitet de siste årene, hvor hovedsakelig arkeologi, historie, litteratur-studenter og forskere har fått mulighet til å delta i en rekke prosjekter. Naturligvis har dette ført til økte kostnader, men UiO betaler per 2018 et beløp på under to millioner kroner for sin deltagelse i instituttet, et forsvinnende lite beløp for å ha tilstedeværelse i en by som kan sies å være ekstremt relevant for en rekke fagområder.

Historieløst og lite fremtidsrettet
Athen og antikkens Hellas blir gjerne fremhevet som den europeiske sivilisasjonens vugge. Militære generaler har lest Thukydid sine beretninger om Peleponneserkrigen på sine akademier. Studenter innen europeisk litteraturhistorie kjenner sin Homèr, og det første barn lærer seg om filosofi er bilder av skjeggete toga-kledde menn som gikk rundt og stilte spørsmål. «Demokratiet kommer fra Athen» er ikke et overraskende svar på en prøve om demokrati i den norske grunnskolen.
Kall dette gjerne en grov forenkling, for det er det. De klassiske antikke studiene har en tendens til å bli sett på som sære fag hvor det meste allerede er funnet ut av, og fordi det foreligger et såpass enormt materiale om gresk historie, kulturliv, arkitektur og filosofi kan man lett bli sittende med følelsen av at vi vet nok. Dette er selvsagt en lite fruktbar posisjon. Ikke bare er det arkeologiske potensiale i regionen så stort at man burde ha en tilstedeværelse der, men bare tanken på å trekke seg ut av Athen gir bismak for enhver som kjenner til hvor viktig gresk innflytelse har vært for europeisk kulturhistorie og tankeliv, fortjent eller ikke.
Dersom man løfter blikket sitt fra historiebøkene og ser på Athen i fremtiden er det ikke vanskelig å se at det er en by posisjonert i et svært interessant område. Eurokrisen og frykten for at grekerne skal melde seg ut av den europeiske unionen gir glimrende muligheter for statsvitere, sosiologer og økonomer for å analysere og bedrive feltarbeid med base i hovedstaden til et av landene som har fått kjenne hardest på den økonomiske og politiske usikkerheten som har herjet i mange europeiske land de siste femten årene.
Det er ikke ikke mange år siden 2015. Da nådde flyktningkrisen sitt hittil mest kritiske punkt. Egeerhavet har i all tid vært et naturlig knutepunkt hvor kulturer møtes, både i gode og vonde tider. Det er de samme sjøveiene som ga grekerne det fønikiske alfabetet som benyttes av utarmede mennesker som flykter borgerkrig i Syria. Å trekke seg ut fra et institutt som kan gi ulike fagmiljøer muligheter til å analysere og forstå noen av vår tids store spørsmål virker lite gjennomtenkt.

Penger er penger er penger
Alle institusjoner må prioritere i sine budsjetter, og i tilfellet UiO og UiB er det snakk om to enorme organisasjoner som ikke kan bruke penger på en måte som vil gjøre alle ansatte eller alle studenter fornøyde. I mange tilfeller kan man rimelig anta at alle egentlig føler de mottar for lite, særlig med tanke på at akademikere har en tendens til å forelske seg i sine fagmiljøer og derfor se de som livsviktige. Universitetene er frie, men samfunnsoppdraget handler til dels også om å fremme forskning og vitenskap som er i tråd med allmuens oppfatning av viktighet.
Det er viktig å bruke store summer på naturvitenskapelig og medisinsk forskning, og det vil kunne gi betydelige gevinster for mennesker som ikke nødvendigvis forstår hvordan forskningen fungerer. Her mener jeg jeg humaniora og samfunnsvitenskapen har en lang vei å gå. Som vanlig borger er det ikke nødvendig å forstå hvordan genforskning eller kvantefysikk fungerer for å dra gevinst av det, man ser resultatene i Rumenske. Brevet er adressert til en rekke norske politikere, universitetsrektorer og andre betydelige offentlighetspersoner, og det inneholder en innstendig oppfordring om å tenke seg godt om dersom man velger å trekke seg ut av instituttet i Athen. Instituttene beskriver et levende tverrfaglig og multinasjonalt forskermiljø som forsker på arkeologi, immigrasjon, balkan-studier og dagens hellas. Det norske instituttet er en viktig bidragsyter til dette. Sett bort i fra Norges mulige rettrett er faktisk fagmiljøet i Athen voksende. Romania kastet seg nettopp på ballen, og Spania, Polen og Portugal kommer til å følge opp. Kort sagt, det internasjonale miljøet i Athen er svært overrasket over at det norske instituttet i det hele tatt står i fare for nedleggelse. Det er aldri lett å vite om man går baklengs inn i fremtiden. I det hele tatt kan det virke trygt å forsvare det etablerte i fare for hva som venter rundt neste hjørne. Det kan tenkes at de to millioner kronene kan brukes bedre andre steder, men det er et sjansespill som kun den mest hardbarkede nykapitalist og markeds-reformator ville ha brukt når det er snakk om et institutt i Athen, byen vi i alle fall lærer er sivilisasjonens vugge. teknologiske nyvinninger og medisinske fremskritt. En gjennombrudd i lesningen av Herodots historie er det derimot vanskelig å se for seg den allmene gevinsten i. Det er ikke dermed sagt at gevinsten ikke finnes. Aktiv formidling bør være en hjørnestein for disse forsknings-disiplinene.
På den annen side er det viktig at kunnskapsinstitusjoner ikke lar kappen blafre med vinden. En annen viktig del av en institusjons oppdrag er å fungere som et autonomt bolverk mot populisme hvor man har ressurser og mulighet til å si: «Dette er viktig, dette vil vi ta vare på og utvikle.» Et institutt i Athen burde være en av disse.

Internasjonal forundring
I sommer mottok jeg to brev. Det ene kom fra organisasjonen til greske arkeologer. I brevet hylles det norske instituttet i Athen som et kan hende lite, men svært bidragsytende institutt for gresk arkeologi de siste 30-årene. Organisasjonen oppfordrer norske myndigheter til å tenke godt over både de faglige og nåtidige bilaterale konsekvensene en uttrekning kan få i en vanskelig tid for Hellas og Europa.
Det andre brevet er et åpent brev undertegnet en rekke utenlandske institutter i Athen, blant annet det Amerikanske, Danske, Britiske og Rumenske. Brevet er adressert til en rekke norske politikere, universitetsrektorer og andre betydelige offentlighetspersoner, og det inneholder en innstendig oppfordring om å tenke seg godt om dersom man velger å trekke seg ut av instituttet i Athen. Instituttene beskriver et levende tverrfaglig og multinasjonalt forskermiljø som forsker på arkeologi, immigrasjon, balkan-studier og dagens hellas. Det norske instituttet er en viktig bidragsyter til dette.
Sett bort i fra Norges mulige rettrett er faktisk fagmiljøet i Athen voksende. Romania kastet seg nettopp på ballen, og Spania, Polen og Portugal kommer til å følge opp. Kort sagt, det internasjonale miljøet i Athen er svært overrasket over at det norske instituttet i det hele tatt står i fare for nedleggelse.
Det er aldri lett å vite om man går baklengs inn i fremtiden. I det hele tatt kan det virke trygt å forsvare det etablerte i fare for hva som venter rundt neste hjørne. Det kan tenkes at de to millioner kronene kan brukes bedre andre steder, men det er et sjansespill som kun den mest hardbarkede nykapitalist og markeds-reformator ville ha brukt når det er snakk om et institutt i Athen, byen vi i alle fall lærer er sivilisasjonens vugge.

 

2014-00-argument-byline-logo-small