Lydbånd, frijazz og Melodi Grand Prix
Av Aksel Westlund
Gjennom hele sekstitallet gikk debatten om hvorvidt Melodi grand prix var noe Norges eneste tv-kanal skulle bruke penger og sendetid på. Duke Ellingtons Grieg-covringer førte til søksmål, og jazzfestivaler var ikke verdig statsstøtte.
Når Karin Krog skriker ut «sjokkerende ord» som -Kreft! Kapitalisme! høres det ut som en parodi på avant-garde-musikk.
Nå som det igjen er lov å være entusiastisk over Melodi Grand Prix, til og med uten den før helt nødvendige klamme ironiske distansen, er det på sin plass å minne om at det ikke alltid har vært like rosenrødt. Om man så fortsatt krangler om hvor mye penger det er forsvarlig å bruke på festivitetene, skal man ikke mer enn 40 år tilbake i tid før musikken i seg selv var nok til å få ærverdige samfunsstøtter til å barke sammen på riksdekkende tv. Låten de kranglet om var Arne Bendiksens og Anita Skorgans Oj, oj, oj så glad jeg skal bli, programmet var Haagen Ringnes’ Åpen Post, og året var 1969.
Kulturens voktere var mindre imponert over den kunstneriske standarden på sangene som ble presentert i Melodi grand prix, og populærmusikkens negative effekt på den seriøse musikken skapte alvorlig bekymring. I ettertid framstår denne debatten som gammelmodig og ubehjelpelig, et tilbakelagt kapittel i norsk kulturhistorie. Arne Bendiksens melodi synges fortsatt, og vekker mye mulig den samme irritasjon som den gang. Likevel skal det godt gjøres å finne noen som bryr seg nok til å lage brudulje i beste sendetid av den grunn.
Debattinnlegg på plate
I tillegg til å sørge for at Norge avsto fra å delta i Melodi grand prix i 1970, er denne umåtelig irriterende lille sangen direkte ansvarlig for en av de mest interessante og beint fram underlige jazzplatene Norge har produsert. I kjølvannet av debatten lagde komponisten Arne Nordheim i samarbeid med komponistene Gunnar Sønstevold, Terje Rypdal, Kåre Kolberg og Alfred Janson platen Popofoni. Den var en blanding av et debattinnlegg og et kunstpolitisk manifest om hvordan popmusikken burde være. Med seg hadde de blant annet Jan Garbarek, Arild Andersen og Karin Krog. Resultatet ble en plate som spenner seg fra fritt improvisert jazz til elektroakustisk klassisk musikk, via ønskekonserten, rock og trekkspill. Innspillingene begynte i 1969 og foregikk til plata ble utgitt i 1972. Deler av musikken var et bestillingsverk fra foreningen Ny Musikk, som ble framført ved Molde Jazzfestival i 1971.
Nasjonal forargelse
Denne sammensmeltningen av jazz og klassisk musikk var ingen selvfølge i 1969. Kun syv år tidligere hadde en plate med Duke Ellingtons arrangementer av «Peer Gynt-suiten» blitt forbudt i både Norge og Sverige, etter klager fra et sjokkert og forarget Grieg-fond med de klassiske komponistene Harald Sæverud og Klaus Egge i spissen. Grieg-fondet mente at den kommersielle og forflatede jazzen truet både musikkens egenart og Griegs status som komponist.
Da Molde Jazzfestival fikk støtte over statsbudsjettet i 1967, bemerket Aftenposten at de ikke hadde noe imot at folk gikk på jazzfestival, men at den slags hørte ungdommen til og ikke var noe man trengte å bevilge penger til. Popofoni representerer dermed ikke bare jazzen og den klassiske musikkens felles avsmak og forargelse over popmusikkens plattheter, men også en forandring i hvordan jazzen så på seg selv og hvordan den ble oppfattet. Sæverud og Egge, som begge så på jazz og klassisk musikk som uforenelige størrelser, hadde fått konkurranse fra yngre komponister som Finn Mortensen og Arne Nordheim, og forholdet til jazzen var en av tingene som skilte generasjonene.
Da frijazzpioneren Cecil Taylor spilte for et forvirret norsk publikum og en forarget norsk jazzpresse i 1962, var det Finn Mortensen som gikk ut i avisene og tok ham i forsvar. Hva angår Nordheims følelser om jazzen, var den tydeligvis en god alliert i kampen mot en felles fiende, i dette tilfellet Arne Bendiksen og Kjersti Sparboe.
Fresk krøssklepping
Platen i seg selv er en god, om til tider ujevn affære, med stort spenn fra spor til spor. Arne Nordheims Morgenraga er en relativt ren klassisk komposisjon for vokal, bass, fløyte og elektronikk, mens Alfred Jansons Valse Triste blander en rølpete og frisluppet tolkning av Jansons ironiske ønskekonsertmelodi Romantikk og Rytme med lange solopartier for jazzmusikerne, gruppeimprovisasjon og utdrag fra «Åpen Post»-debatten.
Platen er så og si umulig å sjangerbestemme; jazz, pop, rock og moderne klassisk musikk er klippet sammen til en overraskende effektiv enhet. Noen av sporene har ikke tålt tidens tann like godt: Solar Plexus har lengre partier hvor Karin Krog skriker ut «sjokkerende ord» – Kreft! Kapitalisme! Thalidodomid! – og høres i dag ut som en parodi på avant-garde-musikk. Sporet hadde passet fint inn i en mer moderne Åpen Post.
Det vi sitter igjen med etter en gjennomlytting er et vell av ideer, noen mer vellykkede enn andre, presentert med en fantastisk fandenivolskhet og, spesielt i tilfellet Valse Triste, en syrlig ironi.
Jansons ønskekonsert
Valse Triste presenterer en tanke som er interessant også i dagens jazz. Der Arne Nordheim skyller popmusikken ned i dass med lyden av et samplet toalett, er Alfred Jansons bidrag preget av en bitter ambivalens, hvor ingen sider av debatten unnslipper. Hele komposisjonen er basert på Jansons ønskekonsert-parodi, men før melodien til slutt presenteres i all sin grellhet er den blitt grundig dekonstruert og plukket fra hverandre. Resultatet er så tilfredsstillende at man sitter igjen med følelsen av at uansett hvor forarget man var over popens simpelhet, har materialet det komponeres og improviseres over vanskelig for å forringe musikken nevneverdig. Det er lett å glemme at det kanoniserte repertoaret av «standardlåter» som det fortsatt improviseres over i dag opprinnelig var masseprodusert populærmusikk, kvernet ut av låtskriverstudioer som ikke skiller seg nevneverdig i fra de som i dag skriver musikk for Britney Spears og Backstreet Boys.
Populærmusikkens problem
Det finnes fortsatt musikere som bruker moderne populærmusikk som materiale; den norske pianisten Olga Konkova slapp i fjor en plate med tolkninger av Joni Mitchells musikk, til strålende kritikker. Likevel er det ikke til å komme unna at Joni Mitchell ikke er en hvilken som helst låtskriver. Nettopp det at Valse Triste klarer å skape noe interessant og varig av en sang som selv komponisten syns var platt og triviell blir stående som en påminnelse om at det først og fremst er fortolkningen som bærer en god jazzlåt, og at uansett hvor lite kul en sang måtte være, finnes det noe av verdi som en tilstrekkelig kreativ musiker kan sette fingrene i.
Selv om Popofoni var ment som et kulturpolitisk manifest mot den kommersielle musikken, og uansett hvor panisk Karin Krog skrek «Kapitalisme», er det nettopp ved å plyndre og forvrenge nettopp populærmusikk at musikken på platen ble interessant.
Spicy Karin
I tillegg til å være en interessant levning fra en brytningsperiode i norsk jazz, representerer Popofoni en vilje til å ta stilling til populærmusikken, i en videre og mer interessant forstand enn halvhjertet avskriving og mild likegyldighet. Selv om resultatet til tider spriker litt, er musikken et interessant forsøk på å «jobbe med» det problematiske forholdet mellom jazz og populærmusikk.
Om jazzen var i ferd med å bli stueren på slutten av sekstitallet, var rocken fortsatt farlig og uønsket. Hørte man rock på radioen, kunne man regne med at låta ville bli fadet ut før den var ferdig, og den norske ungdommens uskyld hadde fått en alvorlig knekk med marihuanaens inntog og politiaksjon på Club 7. Selv om musikk fo
rtsatt lager kontrovers i dag, er det til en viss grad forventet. Popofoni representerer en tid før opprøret gikk fra et samfunnsproblem til en ungdommelig fase, og hvor seriøse, alvorlige mennesker kunne bli oppriktig forbannet over at Kjersti Sparboe sang «oj, oj, oj». Tiden virker forlengst svunnen. Helt til Karin Krog spiller inn Spice up your life. Det er lov å håpe.
Aksel Westlund tar master på Institutt for Musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og skriver om norsk jazz.
