Ingen hedrer indianeren som først oppdaget Leiv Eriksson, skriver Johan Skog Jensen. Han svarer på hvordan Europa betraktes utenfra, og hvorfor kontinentet kanskje er fortapt.
Saken ble først trykket i Argument #2 / 2011, og gjenpubliseres i forbindelse med at EU denne uken vant Nobels fredspris.
Solen går ned i vest
Aftenlandet betraktet utenfra – er Europa det fortapte kontinent?
Av Johan Skog Jensen
Verdenshistorien har i stor grad vært synonym med vesterlandenes historie. Det vil si: Europeernes historieskriving har vært innadskuende. Resten av verden dras inn i historien etter hvert som den asiatiske utstikkeren i Atlanterhavet trekker den inn. Uten oss, ingen historie. Alexander den store «oppdaget» India da han førte hæren sin inn i Punjab. Det er år null. Deretter ligger historiens mystiske tåkeheim tykt over Orienten helt til brave søreuropeere som Marco Polo og Vasco da Gama roter seg svært langt bort hjemmefra.
Men hvordan så Punjaberne på den forkomne makedoneren og hans lurvete krigergjeng fra Hellas? Eller på den traurige Vasco da Gama i det han grunnstøtte i Sørøst-India?
Landet Yurop
Ingen hedrer indianeren som først oppdaget Leiv Eiriksson. Ettersom Europa etter hvert kom til å styre verden, var det kanskje ikke så interessant hva andre syntes om oss.
Den tiden er forbi. Men europeere har som gamle verdensherskere lange og solide tradisjoner for stereotypier og fordommer mot andre folk og verdensdeler. Kanskje er vi fortsatt lite mottagelige for andre folks forestillinger om vår egen tumleplass. Det klør av instinktive overlegenhetskomplekser når en degenerert europeer fra de gamle nordamerikanske kolonier snakker om Paris som hovedstaden i Yurop. Yurop fremstår som en eneste stor «theme park» med attraksjoner som dronning Elizabeth, Eiffeltårnet og bisarr mat i små porsjoner. Notre Dame i Paris er «awesome», men den er jo mye mindre enn katedralen i Washington DC! Sistnevnte er for øvrig den eneste kirkebygning i verden med en skulptur av Darth Vader. Sukk.
En asiatisk halvøy
Når resten av kloden ikke deler vårt selvbilde, fremstår det i beste fall som kunnskapsløst. Men kanskje er dette noe vi bare må bli vant til, for Europas plass i verden synes å være i endring. Våre mektige fettere i USA kunne kanskje være noe enkle og brysomme, men de var saktens vennlige og – alt i alt – etterapende eksileuropeere. I dag må vi dele den globale tronen med forhenværende og virkelig fremmede undersåtter som Kina, India og Brasil. Kina kjøper søreuropeiske lån, Volvo og Elkem. Indere lager fabrikk for bildeler i Grenland! Europeere flest vet vel fint lite om disse landene annet enn at det er sol og fine strender der – så vel som innfødte. På samme måte står det ikke nødvendigvis alltid så bra til med kjennskapen til Europa på utsiden av Schengen heller.
I dag er det rundt syv hundre millioner av oss, bosatt på det minste av verdenskontinentene etter Oceania. Afrika er langt større både geografisk og befolkningsmessig, for ikke å snakke om Asia. Europa er strengt talt en asiatisk halvøy. Her har menneskene i århundrer dengt hverandre på stadig mer innovative måter. Helt siden Romerrikets glansdager har det hersket splittelse blant europeerne. Den katolske kirke, Napoleon og Hitler forsøkte hver på sitt vis å forene europeerne, men de individuelle statene – og etter hvert nasjonalstatene – vant frem. I dag er det 44 stater som hver og især er ganske små, med unntak av Russland (hvis vi regner dem som europeere, da). EU synes, som Jacques Chirac i sin tid påpekte, å være på vei mot et «United Europe of States» snarere enn et «United States of Europe».
Trege europeere
Land som Kina og India har langt flere innbyggere enn hele Europa sammenlagt, og er geografisk på størrelse med kontinenter. Kina alene har nesten det dobbelte antall borgere som Europa. Og India er minst like mangfoldig som Europa, med hundrevis av språk, dialekter, kulturer og et vell av religioner og etnisiteter. Likevel er disse landene i dag enhetlige stater. To studier gjort av en europeisk forsker i 2006-7 viser at folk i begge disse gigantstatene ser på sine europeiske venner som noe av et mysterium: åpenbart et eksotisk og spennende sted å dra på ferie til for å se Louvre og Colosseum, men politisk sett er Europa helt galimatias!
Hvordan kan det ha seg at hele stedet ikke bare er ett land? Hvorfor er europeerne så trege med å få til det kineserne har drevet med i et par årtusener? Den politiske analysen av Europa som internasjonal aktør kan være nokså nedlatende, ikke minst i India. Stundom snakker man om Europa som et fortapt kontinent, som en ærverdig gammel dame som har sett livets bedre dager komme og gå for lengst, men som ennå ikke ser den utvetydige skriften på veggen. Skjært ned til beinet lyder dommen: Vil de europeiske statene bety noe fremover i verden, må de slå seg sammen.
Et sted ved siden av England
Kina og Indias skråblikk på europeisk politikk komplimenteres gjerne av et noe rudimentært kjennskap til europeisk historie. En tysk venn i India får stadig servert rett i fleisen – når han røper sitt hjemland – at Hitler, jo han var helt toppers. «Very strong leader» synes å være gjengangeren. Akkurat en slik India selv behøver. Jødeforfølgelser og rasekrig er mindre kjent. En liknende oppfinnsom forståelse av Europa går igjen i mange indiske forestillinger om europeisk geografi. Mens det ikke er så overraskende at hvermannsen ikke har hørt om Norge, er det interessant at når man sier at man kommer fra Europa, får man gjerne spørsmål om det er nært England eller Amerika. Det er en ikke helt så uvanlig oppfatning at Europa må være et land der ute, på samme måte som Burma eller Bangladesh.
Telefonnummeret til Europa
Om «folk flest» (de er jo som kjent asiater) kan se på Europa som ett sted , hersker det mindre begeistring blant eliter i synet på Europa som internasjonal aktør og partner. Den amerikanske realpolitikeren Kissinger moret seg over at man ikke kunne ringe Brussel hvis det var noe fore. Det vil si: det europeiske samarbeidsprosjektet var ikke en «ordentlig» internasjonal aktør à la Frankrike, Tyskland eller Italia. I dag er det i høyeste grad mulig å ringe EU. Han kunne til og med ringt Lady Ashton, unionens utenrikshøvding. Men hun er en ytterst blek utgave av en utenriksminister, så i gagnet ville nok Kissingers utsagn holdt mål i mange inderes øyne. Du kan faktisk ringe noen, men ingen kan si deg noe vettugt om realpolitikk. Da gir det mer mening for New Delhi å ringe Det hvite hus. EU mangler enhet og en solid og samordnet utenriks- og forsvarspolitikk. Handlekraft og beslutningsdyktighet er angivelig det som må til for å kurere den merkverdige eurosklerosen og gi Europa en sårt tiltrengt giv i en ny og multipolar verden. Akkurat hvordan det skal skje, i samlet flokk, er ikke godt å si.
Ikke lenger enehersker
Kjennskap til Europa blant ikke-europeere er, sjokkerende som det kanskje kan fremstå, ingen selvfølge. Og de som måtte kjenne Europa – ofte særdeles godt – deler ikke nødvendigvis europeernes analyser av halvøya. Sånn sett møter vi kanskje oss selv i døren. Vi har ikke monopol på forenklende forestillinger, stereotypier eller fordommer. Det er en høyst menneskelig egenskap, også i tidsaldre med globalisering. Vi har jo reist til «Afrika» eller «Østen» i århundrer, og har angivelig visst alt som var verdt å vite om disse stedene. Da må vel amerikanerne eller hvem som helst andre også få lov til å ha sitt eget Yurop. Noe annet er egentlig ikke å vente i en tid der Europa ikke står alene på haugen lenger.
Johan Skog Jensen har studert historie ved Universitetet i Oslo (UIO) og har en master fra Institutt for forsvarsstudier (IFS).
