Tekst: Maia Nordsteien Nielsen
Ensomhetens århundre er en tittel som lover mye. Man kan med rette bli noe mistenksom overfor bøker som mener å kunne diagnostisere hele århundrer, særlig når det vesentlige ved tiden markeres av en følelse så vag som den subjektive opplevelsen av ensomhet. Likevel kunne en slik diagnose neppe vært mer treffende for tiden vi lever i nå. Ensomhet har gått fra å være et personlig anliggende til å være noe som påtvinges gjennom loven; det hersker nå en generell norm som gjelder alle områder i livet, og gis utslag i alt fra drastiske pålegg som isolasjon, til mildere lover om besøksforbud og mer ulne sosiale normer om to meters avstand, munnbind og fysisk kontakt, som har til felles at vi har et moralsk påbud om å holde oss unna hverandre.
For ensomhet er ikke nødvendigvis et personlig anliggende. Noreena Hertz’ Ensomhetens århundre undersøker hvordan samfunn verden over i økende grad legger opp til en form for institusjonalisert atomisme, hvor kollektive møteplasser og organisasjoner brytes opp, og diskuterer hvordan dette fører til at et økende antall mennesker i vesten føler seg ensomme. Hertz’ begrep om ensomhet er vidtfavnende; det omfatter også en opplevelse av ikke å bli hørt i demokratiske prosesser, ikke å føle seg som en del av et fellesskap hvor man har en viss grad av medbestemmelse, eller å ha blitt «forlatt av staten», som ordfører i Bø, Sture Pettersen, kalte det for litt siden. Et forbehold om en så bred definisjon kan være et grep som gjør Hertz usårbar for kritikk, men perspektivet hun introduserer er verdt å ta på alvor.
Ensomhet kan bli – og har blitt – institusjonalisert, mener Herz, og viser til en tykk katalog av referanser og anekdoter. En vesentlig del av denne historien er at den er tett knyttet opp mot en nyliberalistisk økonomisk politikk, en parallell vi kan gjenkjenne i Margaret Tatchers utsagn «det finnes ikke noe samfunn, bare individer». I det nyliberalistiske perspektivet anses ikke staten som en enhet ment å sikre demokrati gjennom økonomisk fordeling, eller som en instans som burde legge til rette for enhver borgers livsvilkår, men fremstår heller som en trussel for friheten ved å legge begrensninger på økonomisk makt.
Vi som leser boka fra velferdsstaten Norge, kan riste overbærende på hodet når vi leser om hvordan særlig land som Storbritannia og USA i nyere tid har kuttet massivt i økonomiske bevilgninger til offentlige møteplasser som biblioteker, parker og byrom. Selv om vi ikke deler alle økonomiske prioriteringer, er vi likevel ikke immune mot den underliggende ideologien som fremhever konkurranse mellom individer fremfor kollektive prosjekter og sosial økonomisk fordeling.
De siste årene har teknologiske løsninger gitt denne atomiserende politikken vann på mølla. På områder hvor vi tidligere har vært avhengige av å gå inn i relasjoner med andre, kan ny teknologi gjøre det lettere å leve et helt liv uten å måtte møte blikket til en annen person. Ved å erstatte avhengighetsrelasjoner vi tidligere har hatt til hverandre med teknologiske løsninger, kan behovet for andre erstattes med livløse, menneskelignende varer og tjenester.
Hertz maler med bred pensel, og ambisjonen om å gjøre en total og uttømmende samfunnsanalyse av det 21. århundre som karakterisert av ensomhet, faller på sin egen urimelighet.
Vi trenger ikke lenger betjening i kassa på butikken; vi kan velge å benytte oss av automatiserte «front systems» eller kjøpe det vi trenger på Amazon (som, apropos, gjør et poeng av å ikke tillate arbeiderne å samles i fagforeninger eller å ta en kaffepause med kollegaer). Vi trenger faktisk ikke venner, heller, viser det seg – det finnes betalte tjenester som tilbyr utleie av snille og hyggelige personer som kan være med på å gå en tur eller bli med på fest. Selv sex kan erstattes med livløse gjenstander. Sexroboter – en overraskende avansert patent – gjør det mulig å få seg et ligg uten en menneskelig partner. Roboter av andre slag gjør det mulig å leve et helt liv uten å måtte be om mellommenneskelig omsorg; de har allerede erstattet deler av eldreomsorgen. Sosiale medier gjør det mulig å ha diskusjoner uten å møte blikket til den andre, uten å måtte holdes ansvarlig for påstandene man kommer med, og uten at man trenger å konfronteres med perspektiver som skiller seg fra ens egne (en helt banal forutsetning for å utvikle empati).
Dette er advarsler vi har hørt før. Men Hertz gjør rett i å ta slike tendenser på alvor. Å anse ensomhet som et individuelt problem fører til store omkostninger for folkehelsen. Hertz trekker fram undersøkelser som viser at hvis du er ensom, har du 29 prosent høyere risiko for hjerteinfarkt, 32 prosent høyere risiko for slag og 64 prosent høyere risiko for å utvikle klinisk demens. Sannsynligheten for å dø en tidlig død er 30 prosent høyere blant ensomme. Det er også verdt å understreke at dette ikke bare gjelder de som har levd hele liv i tilnærmet isolasjon; etter sars-epidemien i 2003 kunne man registrere at de som måtte i karantene med en varighet på mellom to uker og en måned, hadde betydelig større sannsynlighet for å lide av depresjoner, angst og alkoholisme enn de som ikke var det. Undersøkelsen ble gjort hele tre år etter isolasjonen.
Ensomhet kan bli – og har blitt – institusjonalisert
Ensomhet er ikke et personlig anliggende. Da det meste av fysisk kontakt måtte erstattes med Zoom-møter i mars, måtte psykologer forsøke å se inn i kameraet heller enn å se på pasienten de snakket til. Det er ikke mulig å ha øyekontakt gjennom Zoom. Da seminarer på universitetet ble digitale, erfarte nok mange av oss at deler av kommunikasjonen vi er vant med ble betydelig hemmet. Jeg tenker på humor – det å fortelle noe morsomt er helt forferdelig når alle i det digitale rommet har mutet seg selv. Å skyte inn en spontan bemerkning er ikke mulig når vi må være på vakt for at alle snakker etter tur. Flyten vi erfarer mellom oss i en samtale muliggjøres av en rekke sosiale mekanismer som gjør at vi sanser og plukker opp signaler som ikke kan oversettes eller medieres, men som er umiddelbare. Det å ikke møte noen, ikke ha øyekontakt og ikke være i samme fysiske rom som de vi diskuterer med, er ikke banalt.
Det som kan virke som bokens svakhet kan også være en styrke. Om det er litt vel bredt å se samfunnsutviklingen med ensomhet som linse, tillater det oss likevel å se kritisk på institusjonene – og kanskje særlig de med økonomiske interesser – som igangsetter utviklinger som er splittende og ødeleggende for mellommenneskelige relasjoner. Det har alvorlige konsekvenser, ikke bare for folkehelsa, men også for viktige demokratiske funksjoner. Hertz maler med bred pensel, og ambisjonen om å gjøre en total og uttømmende samfunnsanalyse av det 21. århundre som karakterisert av ensomhet, faller på sin egen urimelighet. Analysen virker søkt idet den anvender medisinske eksperimenter på mus – som utviser høyere grad av aggresjon etter lengre tids isolasjon – for å forklare framveksten av høyrepopulisme. Hertz er på tynn is når hun psykologiserer store politiske bevegelser. Det er også litt antiklimatisk at løsningen vi får servert er en form for «snill kapitalisme».
Først og fremst er nok boken et nødvendig varsel om hvor lett det kan være å utforme samfunn som bryter ned mellommenneskelige relasjoner. I løpet av året har studenter i Storbritannia blitt bøtelagt titusener av pund for å ha et par venner på besøk i sine knøttsmå hybler. I Norge er det enda ikke lovfestet, men «sterkt oppfordret til» å ikke besøke familie eller venner. Portforbud er i skrivende stund oppe til høring i Stortinget. Alle sosiale møteplasser er stengt og den sosiale kontakten er begrenset til Zoom-møter. De ytterste konsekvensene av dette vil sannsynligvis ikke åpenbare seg før etter pandemien er over, men den politiske, samfunnsmessige og helsemessige risikoen vil bli større enn mange av oss er klar over.
