Tekst: Thora Selstøvold
Foto: WikimediaCommons
Jeg spør mormor: men her da, hvorfor bosatte de seg her, så langt fra alt og alle? Det er fjell, hav, skog, og insekter, ikke minst. Mormor har hytte et steinkast fra huset hun vokste opp i. Vi er på hyttetur, slutten av juni i år. En idyllisk årstid for stedet. Slik idyll at også jeg tar meg selv i å skjønnmale hvordan hverdagen måtte ha vært her ute. – Skulle du ønske dere hadde fortsatt å bo her, presser jeg på. På 70-tallet fikk folkene her nemlig penger for å flytte inn til mer sentrale strøk. Det vil si, de få som ikke allerede hadde dratt. Mormor dro på slutten av 50-tallet en gang. I et større bilde var hun en del av en megatrend. En trend på tvers av tid og sted, en ustoppelig trend, en trang iboende i mennesket, tørsten etter byene. Men var det slik for alle? Mormor drøyer på svaret. – Det kom aldri kai hit, sier hun til slutt, som om det er forklaring nok på det meste. Det kom heller aldri vei, vi kom hit tidligere på dagen med båt. Nå er vi på vei gjennom skogen og finner vekselsvis de stiene mormor har fortalt knyttet det hele sammen for femti år siden.
Statens politikk for å flytte folk ut av grisgrendte strøk er lite kjent. Færre og større kommunesentre var et mål da Norge gjennomgikk storstilt modernisering i andre halvdel av 1900-tallet. Strømkabler ble trukket, kloakk gravet ned i jorda, veinett utbygget og levestandarden økte drastisk. Men ikke her i mormors bygd. Av oppgitthet flyttet mange på 60-tallet, og tiåret etter fikk de gjenværende altså penger for å dra. De godtok som betingelse at de ikke kunne flytte tilbake.
Var det riktig?
Fra vinduet i huset der mormor bor i dag, i en annen bygd, pleier jeg å skule på det jeg kaller betongkassa. Den dukket opp for noen år tilbake – tilsynelatende helt av seg selv, sto den der en sommer jeg kom på besøk. Jeg ser inngrep i naturen, en malplassert, grå, stor, stygg, verkende byll. Lokalbefolkninga ser arbeidsplasser som holder liv i samfunnet: Her vedlikeholdes båter, blant annet knyttet til fiskerinæringa som hele dette kystsamfunnet er tuftet på. Der mormor vokste opp var det seks hus spredt rundt omkring, knyttet sammen av stier, og lite annet som kunne holde liv i samfunnet. Det som ble drevet av fiske og gårdsdrift vokste aldri til å bli næringer i moderne forstand. Dermed er det også få spor av menneskelig aktivitet. Jeg og mormor går på en sti gjennom skogen der hun vokste opp, og jeg leter etter andre spor av menneskelig aktivitet. Jeg finner rester av ei bro ved elva, flekker med blomster i det som var dyrket mark, grunnmuren til et hus gjemt under mose; og jeg priser meg lykkelig for at ikke også dette ble asfaltjungel. Men slik var det ikke nødvendigvis for de som måtte dra fra hjemmene sine.
Allerede da mormor dro ut i verden på 50-tallet, hadde tiden gått forbi mormors bygd
I forsøk på å overføre dette til dagens Norge kan det hele virke noe hypotetisk: Det er allerede utbygd veinett og kloakk. Det holder ikke mål etter dagens standarder å betale folk vekk fra bygda. I dag blir det tvert om understreket at folk velger å flytte. Slik de selvsagt burde få, i god liberal ånd. Folk må få bo der de ønsker, og folk ønsker å bo i by. Også jeg. Jeg er en del av megatrenden, den på tvers av tid og sted ustoppelige tørsten etter byene.
I et slikt perspektiv er et passende spørsmål hvorvidt de kule tingene er i byene fordi det er flest folk der, eller om det er flest folk i byene fordi de kule tingene er der. Folk ønsker å bo steder med muligheter. Det var ikke engang kai på mormors hjemsted. Seks hus til sammen, teller mormor. Fjell, hav, skog, seks hus, stier og ingen kai. Og nå: Fjell, hav, større skog, seks hus, ei hytte, gjengrodde stier, fortsatt ingen kai og heller ingen folk. Hvor ble det av alle folkene?
Mormor måtte reise vekk i uker av gangen for å gå på skole da hun var åtte år. For å komme seg til skolen gikk hun en halvtime gjennom skogen, hun ble rodd ut til dampbåten – siden det manglet kai – som videre brukte gode fire timer på å snirkle seg gjennom fjorden. Året etter flyttet mormor hjemmefra for å slippe den lange skoleveien.
Selvsagt spiller også politiske valg inn på hvor vi bosetter oss. Det var et politisk valg å ikke bygge vei til mormors bygd. Det var et politisk valg å aktivt insentivere folk vekk fra mormors bygd. Men politikken er ikke enerådig: Den skal også møte en verden som endrer seg. Allerede da mormor dro ut i verden på 50-tallet hadde tiden gått forbi mormors bygd. Ingen ville akseptert mormors skoletilbud i dag. Standardene og kravene vi stiller har høynet. For å møte disse kravene ble menneskene flyttet til tjenestene, heller enn tjenestene flyttet til menneskene. Det kan tvilsomt ha vært riktig i seg selv, men det vil likevel forsvares som en politisk prioritering.
Mormors bygd ble tømt for folk og Norge gjennomgår en enorm velstandsutvikling. Mine ønsker og prioriteringer er sterkt formet av dette. Et steinkast fra mormors hytte står mormors gamle hus. Det mangler havutsikt. Jeg spør: Hvorfor bygde dere ikke huset her? Her står jeg og veiver med armene, på ei slak slette, perfekt for et hus, med utsikt til havet. Jeg spør også hvorfor hun ikke feller de store furuene som blokkerer utsikten fra verandaen på hytta. Samme svar: Havutsikt er ikke det avgjørende, det avgjørende er å skjermes mot været! Slike valg ble tatt når en bestemte seg for hvor en skulle bo.
Men mest av alt kunne de ikke velge selv, i den grad vi kan i dag.
Noen velger likevel å kjempe mot strømmen. Huset mormor vokste opp i er restaurert, og i utvalgte deler av året er det folk der. Mormor har nå bygd ei brygge for å komme seg i land til hytta, men den tas bare ut til våren og fungerer bare ved flo, ellers går båten på grunn.
