To år etter

I dag er det to år siden en mann sprengte en bombe i Regjeringskvartalet, før han dro til Utøya for å utslette ungdom som han så som en trussel mot norsk kultur. I løpet av disse to årene er det blitt skrever bøker, artikler, dikt, blogginnlegg og skuespill om det som skjedde 22. juli 2011. Morgenbladet skriver denne uka om forskningen som har oppstått i kjølvannet av tragedien, som strekker seg fra medisin og psykologi til samfunnsforskning, teatervitenskap og filosofi. Mye av det som blir skrevet handler om Anders Behring Breivik og våre forsøk til å forstå hvor han kom fra, og hvordan vi kan unngå flere Breiviker. Men mye handler også om oss selv, om våre inntrykk, tankene og ideene. Spørsmålene rundt terrorhandlingene åpner opp for å stille større spørsmål om hvem vi er og vil være, som individer og som samfunn, om hvor det skurrer, hvor grensene våre går, og hva vi er redde for.

Foto: Wikimedia Commons.
Foto: Wikimedia Commons.

Også i Argument har det vært publisert en del tekster om 22. juli. Vi har samlet dem her. Gjennomlesning vil kunne rive opp vonde minner, men også minner om reaksjonene rett etterpå, om debatten som har gått og som stadig pågår, om tankene og spørsmålene. Tekstene handler om monstre, om ekstremisme, nasjonalisme og symbolikk. De stiller spørsmål om hva som skjedde, hvem morderen er, om rollen til psykiatrien og om debatten rundt, om hvorvidt det hjelper å vifte med flagg, om hvordan man kan lage kunst av en massakre.

Jeg regner med at dette ikke er alt. Jeg regner med at det vil komme flere tekster i Argument som omhandler 22. juli, kanskje direkte, kanskje i bakgrunnen. Det er bra. Å skrive kan bidra til å samle tankene, til å skape oversikt, til å stille flere spørsmål enn man kan besvare, og til å prøve likevel. 22. juli kommer ikke til å bli borte. Det kommer til å være en del av oss som har opplevd det, en viktig del for noen, en liten del for andre. Å dele de vonde tankene og spørsmålene, å sammen prøve å finne ut av det uforståelige, er viktig. Å være uenige og ta den uenigheten i en åpen debatt, er kanskje enda viktigere. Gjennomlesningen av disse tekstene minte meg også om rollen vi selv spiller i å skrive historien mens den pågår. Vi kan ikke endre det som skjedde 22. juli 2011. Men vi kan fortsette å skrive, snakke, debattere, argumentere, og gjøre alt som er i vår makt for å unngå at noe lignende kan skje igjen.

 

Ståle Wig: «En perfekt storm». Leder i #4 2011.

Julie Kalveland og Ståle Wig: «Intelligens på avveie», om karakteriseringen av Anders Behring Breivik. Fra #4 2011. Del 1.

Julie Kalveland og Ståle Wig: «Intelligens på avveie», om karakteriseringen av Anders Behring Breivik. Fra #4 2011. Del 2.

Lars Gaupset: «Ta debatten», om det offentlige ordskifte etter 22. juli. Fra #4 2011. Del 1.

Lars Gaupset: «Ta debatten», om det offentlige ordskifte etter 22. juli. Fra #4 2011. Del 2.

Emil Aas Stoltenberg (leder for Blindern AUF): «Deltakelse er å hedre». Fra #4 2011.

Ståle Wig: «To tanker i hodet». Leder i #1 2012.

Oda Tømte: «22/7: Makten i merkelappen», om å kalle en morder for monster. Fra #1 2012. Del 1.

Oda Tømte: «22/7: Makten i merkelappen», om å kalle en morder for monster. Fra #1 2012. Del 2.

Margrete Løøv: «Massemorder, monster og menneske». Intervju med kunstner Ignas Krunglevicius. Fra #1 2012. Del 1.

Margrete Løøv: «Massemorder, monster og menneske». Intervju med kunstner Ignas Krunglevicius. Fra #1 2012. Del 2.

Vegar Bjørnshagen «Den banale nasjonalismen» om det norske flagget som nøkkelsymbol. Fra # 3 2012. Del 1.

Vegar Bjørnshagen «Den banale nasjonalismen» om det norske flagget som nøkkelsymbol. Fra # 3 2012. Del 2.

Torkil Hvidsten: «Diagnose: ond». Kronikk i #4 2012.