Den mikroskopiske dansen

En liten del av deg danser alltid, uansett.

NATVIT_Mikroskopisk_dans2
Tekst: Katharina Vestre

Et tett rom, kanskje en fredag. Noen setter på David Bowie. Bak høyttalerens sorte gitter begynner en plate å skyve på lufta, fram og tilbake. En bølge brer seg gjennom rommet. Trommene, bassen, stemmen, hele sangen; alt er ikke annet enn hurtige trykkvariasjoner. Fortettninger og fortynninger, luftpartikler i bevegelse. Alt lyden krever er noe å bre seg i. Vann, blod, hud, knokler. Du kan kjenne musikken i hele kroppen. Bare i verdensrommets tomhet er det stille. David Bowie lente seg mot mikrofonen, bestemte seg for en tone, strammet strupehodets muskler, presset opp luft. Stemmebåndet svingte til tonen han tenkte på, leppene formet ordene. Let’s dance. Mikrofonen vibrerte, kodet hver eneste bølge i elektrisitet. Og flere år senere, kanskje en fredag, kan lufta i et tett rom formes til de samme tonene.

Let’s dance to the song they’re playin’ on the radio, synger Bowie. Ordene vandrer mot deg, 340 meter i sekundet, inn i øregangen, treffer trommehinnen. Let’s dance. Den tynne, gjennomsiktige membranen vibrerer svakt til musikken. En kjede av tre ørsmå knokler begynner å bevege seg. Først vibrerer hammeren og ambolten, som en gang satt i kjeven til en øgleaktig skapning. Da de første pattedyrene dukket opp, ble noen av kjeveknoklene stadig mindre og flyttet seg mot øret. De forsterker de svake lydbølgene og gir oss langt bedre hørsel enn reptilene. Let’s dance. David Bowie dirrer i stigbøylen, kroppens minste knokkel. Enden på knokkelen presser kraftig mot en hinne som grenser til det indre øret, der sneglehuset skjuler seg. Det spiralformede røret er fylt med væske som lydbølgene brer seg gjennom. Det er like før du hører tonene.

Let’s dance. Sansecellene i sneglehuset adlyder. De ørsmå hårene deres svaier rytmisk i bølgene. Noen foretrekker de lyse tonenes tette, hurtige bølger. Andre celler danser helst til de brede, mørke tonene. I hver dansende celle åpner små kanaler seg, og kjemikalier flyter over til en nervecelle. De skaper elektriske signaler som vandrer gjennom tynne tråder til hørselsnerven og videre til hjernen. Der blir kjemi og elektrisitet forvandlet til musikk. Og så kan du velge om resten av kroppen skal begynne å danse.

 

2014-00-argument-byline-logo-small
Katharina Vestre tar en master i biokjemi ved Universitetet i Oslo og blogger på celleuniverset.wordpress.com.