MedHum 2014 skal hjelpe Leger uten grenser å skape en bedre fremtid for mødre og barn under fem år i Sierra Leone. I november 2013 reiste vi til Afrika for å se prosjektet med egne øyne.

Av Ingebjørg Hagen Agøy

November 2013. Det er søndag ettermiddag i Oslo, det er kaldt og surt ute og det begynner å bli mørkt. Jeg har flyktet inn på en kafé på Grünerløkka og sitter med en kopp varm chili-kakao og pc-en foran meg. Dagens største utfordring var å bestemme hvilken av de 15 sortene kakao jeg skulle velge. Kontrasten er stor mellom kafeen og omgivelsene mine for få dager siden i den vestafrikanske republikken Sierra Leone.

Sierra Leone er et land der ett av fem barn før de fyller fem år. Et land som strever med å stable sammen et fungerende helsevesen etter en blodig borgerkrig. Å være gravid eller føde er et spørsmål om liv og død. I Sierra Leone bor det 5,8 millioner mennesker, men de har bare 270 leger. I Norge har vi over 30 000 leger.

Hjelp uten grenser

Leger uten grenser (MSF) prøver å gjøre noe med dette. I Bo-distriktet – et område med like mange innbyggere som Oslo – driver de Gondama Referral Center, et sykehus for gravide, ammende og barn under 15 år. [pullquote align=»right»]På nyfødt-intensiven slutter en tre uker gammel gutt plutselig å puste og må få hjerte-lunge-redning. Livet truer med å ta slutt før det har begynt.[/pullquote]Dette er ett av få stedene i landet der pasienter kan få den helsehjelpen de har krav på. I 2014 skal Medisinstudentenes humanitæraksjon (MedHum) samle inn penger til sykehuset, og som leder for MedHum i Oslo fikk jeg være med MSF til Sierra Leone og Bo. Vi ville se, lære og samle inn bilder og materiale til kampanjen vår. Vi ville møte leger, sykepleiere og andre ansatte i prosjektet og selvfølgelig hovedpersonene: mødrene og barna deres.

Vann-taxi og våpen

Jeg har vært i mange land, men Sierra Leone er det eneste stedet jeg har vært der det første som skjer etter flyet lander er at vi kjøres rett til en hvit strand – ikke for å bade, men for å ta vann-taxi inn til hovedstaden Freetown. Dette er den eneste måten å komme seg til Freetown på, og før var det bare mulig via helikopter. Veiene i Freetown er så dårlige at det går raskere å gå enn å kjøre, men de hvite MSF-bilene takler selv de største humpene. På bilvinduene er det festet klistremerker med bilde av et våpen med et stort rødt kryss over – en klar beskjed om at MSF aldri er bevæpnet.

It’s the feeding time!

Som medisinstudent i Oslo er jeg vant til hvite sykehuskorridorer, et drøss med leger, sykepleiere og hjelpepleiere, og rom som er fylt med avansert medisinsk utstyr. På Ullevål sykehus er det stort sett stille, hvitt og sterilt. Gondama Referral Center, ofte bare kalt GRC, minner mer om en skole, eller kanskje et marked. Hver avdeling har sitt eget lille hus og bakken mellom dem er dekket av rød afrikansk jord. I regntiden løper leger og sykepleiere gjennom både gjørme og vann for å komme seg fra det ene huset til det andre. Barna leker på sykehusområdet, mens mødrene vasker klær eller sitter og skravler.

Når det nærmer seg lunsj på avdelingen for underernærte barn bryter ansatte og mødre ut i sang og dans; It’s the feeding time! De små pasientene klapper takten på kopper som snart skal fylles med næringsrik terapeutisk melk. På akuttmottaket tas en ny pasient imot – en liten gutt med feber og hoste. En sykepleier stiller moren noen spørsmål og undersøker pasienten. Det er som i Norge, bare at her hjemme veies ikke pasientene i plastbaljer eller måles på trebenker.

Uten vann duger ingen

Innvendig er avdelingene enkle, det er senger med myggnetting og grove sementvegger. Intravenøs medisin henges opp på hjemmelagde trekors. Spesiallagde stativer til håndsprit. Mangler man noe så lager man det. Jeg «visste» på forhånd at det ikke bare er leger og sykepleiere som jobber for MSF, men jeg hadde nok ikke skjønt hvor mye som må fungere for at helsearbeiderne skal kunne gjøre jobben sin. Viktigheten av tilgang til rent vann og elektrisitet. Fungerende biler som kan frakte pasienter og ansatte til og fra hjem og jobb. Det må alltid være tilgang på medisiner – en utfordring når det tar fire måneder å få tilsendt nye varer. Systemer for å holde medisiner kalde når det er 30 grader ute er også en utfordring. Hva gjør man med stikkende avfall som sprøytespisser når man ikke har noe avfallssystem? Jo, man støper dem inn i sementblokker slik at ingen kan skade seg på dem.

For tidlig og for sent

Det er smil og latter overalt. Det er lite som minner om at det er de aller sykeste som legges inn her på GRC. Her er pasientene som de lokale klinikkene ikke har kapasitet til å behandle. De mødrene som har mistet barn i svangerskap tidligere eller som har hatt kompliserte fødsler. De fødende der barnet ikke vil komme ut og kvinnen trenger et akutt keisersnitt. Nybakte mødre som har fått infeksjon i såret etter keisersnittet. Barn som er så altfor tidlig fødte. Noen barn er så underernærte at de nesten er bevisstløse når de endelig når fram til sykehuset.

60 prosent av barna som legges inn har malaria. De har blodmangel, lungebetennelse, lassafeber eller diaré. Brannskader er vanlig; hjemme i landsbyen lages maten i gryter over åpen ild, og grytene er lette å skumpe borti for en leken småtass. Mange lager også såpe av kaustisk soda, og når en nysgjerrig unge drikker såpeløsningen får han innvendige brannskader. På nyfødt-intensiven slutter en tre uker gammel gutt plutselig å puste og må få hjerte-lunge-redning. Tre uker. Livet truer med å ta slutt før det har begynt.

Fem lys

«Å fylle fem år i Sierra Leone er som å vinne i lotto», sier Jacob Makiere, medisinsk ansvarlig for prosjektet. Ett av fem barn dør før fylte fem år. Den høyeste barnedødeligheten i verden. Hadde dette vært i Norge ville det betydd at en femtedel av barna aldri fikk se fem lys på bursdagskaka. Én av åtte mødre dør i forbindelse med fødsel eller svangerskap. Hver åttende familie må klare seg uten en mamma. Sjansen for at et barn dør er ti ganger større når mor er død.

FNs tusenårsmål nummer fire og fem, er å redusere barnedødelighet med to tredjedeler og svangerskapsrelatert dødelighet med tre fjerdedeler. Dette er en stor utfordring i et land som Sierra Leone, der det i 2012 var registrert tre fødselsleger i det offentlige helsevesenet. I prinsippet har helsehjelp vært gratis for gravide og barn under 15 år siden 2010. Men dette er vanskelig å gjennomføre i et land som mangler så mye. For mange er kostnadene for å komme seg til klinikk eller sykehus så store at et legebesøk er urealistisk, selv om det hadde vært gratis.

Stolte arbeidere

På GRC er all helsehjelp helt gratis. MSF er kjent overalt i landet og pasientene kommer fra fjern og nær. [pullquote]«Å fylle fem år i Sierra Leone er som å vinne i lotto» – Jacob Makiere[/pullquote]De vet at de får den hjelpen de trenger på sykehuset og at det er trygt og sikkert. Mange har vært her flere ganger med syke barn. Dersom pasientene bor langt unna har MSF ambulanser som henter dem. Siden MSF startet arbeidet sitt i Sierra Leone i 1986 har de klart å redusere mødredødeligheten med 61 prosent. 5 prosent til, så er tusenårsmål 5 nådd.

De ansatte er tydelig stolte av jobben sin. En ung rengjører på Gondama sier at MSF har gjort så mye bra for lokalbefolkningen at det har gitt ham mot til å søke jobb der. Slik kunne han gi noe tilbake til de han hadde så stor respekt for. Nå er han blitt en brikke i det store puslespillet, der alt dreier seg om å redde liv. Han vasker gulv og senger på sykehuset; en triviell jobb vil mange tenke, men ufattelig viktig. Og det vet han.

Riktig prosjekt

Vel hjemme i Norge igjen vet jeg også. Jeg vet hvor store behovene er. Jeg vet hvilken utrolig innsats MSF gjør i Sierra Leone. Jeg har sett med egne øyne forskjellen de gjør. Jeg vet at de uvirkelige historiene jeg hørte før jeg reiste faktisk er sanne. At pasienter kommer fra hele landet. Om tilliten og respekten for MSF. Jeg vet at mødrene i Sierra Leone er ekte helter – som ofrer alt for at barna deres skal bli friske. Vet hvor sterke småbarna er, som overlever, til tross for at de har et av verdens verste utgangspunkt i livet. Jeg er stolt av å kunne si at jeg vet med hundre prosents sikkerhet at dette er riktig prosjekt for MedHum i 2014.

Kakaoen på Grünerløkka kostet 45 kroner. For 45 kroner kan Leger uten grenser behandle 16 barn for malaria i Sierra Leone. 16 mødre er ufattelig lettet, 16 små helter får vokse opp.

Ingebjørg Hagen Agøy (f. 1988) studerer medisin ved Universitetet i Oslo.

Vilde Skylstad (f. 1991) studerer medisin ved universitetet i Bergen, og er nasjonal leder av MedHum.