Mulige bivirkninger: Demokrati

Ukraina har i årevis gått fra krise til krise, og er nå i krig. En maktkåt finanselite har gjort seg rikere på folkets bekostning, men har også forhindret maktakkumulasjon på få hender.

Ukrainerne flest hater oligarkene, særlig for skaden de har påført økonomien. Staten er nedsyltet i gjeld, og taper årlig milliardsummer på korrupsjon. Investeringsklimaet for utenlandsk kapital er dårlig. Oligarkene, den korrupte økonomiske overklassen, har monopolisert økonomien og hindrer konkurranse, innovasjon og investeringer. Rivaliseringen dem i mellom har skapt politisk kaos og apati. Samtidig har oligarkiet paradoksalt nok bidratt til politisk mangfold. Deres sprikende interesser utgjør et hinder for enhver aspirerende diktator.

Autoritære anfall

Høsten 2000 finner en bonde et hodeløst lik i Kievs skoger. Det viser seg å være restene av den regimekritiske internettjournalisten Georgij Gongadze. Kort tid etter går formannen i parlamentet opp på talerstolen og beskylder president Leonid Kutsjma for å ha bestilt mordet. Han offentliggjør båndopptak som ikke bare knytter Kutsjma til drapet, men også avslører presidenten som en kynisk antisemitt med skitten språkføring. Drapssaken ble aldri oppklart.

Oransjerevolusjonen var en gigantisk folkemobilisering mot valgfusk, men også et resultat av maktkamp i den korrupte eliten

Gongadze ble selve symbolet på innskrenkingen av pressefrihet og demokrati i Kutsjmas andre periode. Presidenten kontrollerte mediene og bedrev i økende grad «maskineripolitikk», det vil si politisk bruk av rettsinstansene og statlige midler til eget valgapparat gjennom utstrakte klientnettverk.

Kompiskapitalisme

Selvstendigheten kom bardus på Ukraina da Sovjetunionen imploderte i 1991. Leonid Kravtsjuk, landets første president, blåste liv i gamle nasjonalsymboler, men unnlot å gjennomføre smertefulle, men dypt nødvendige økonomiske og institusjonelle reformer. I et krisepreget Ukraina anno 1996 vant øst-ukraineren Kutsjma ved å gå til valg på økonomisk nyordning og tilnærming til Russland. Pengestøtte fra gamle venner blant Øst-Ukrainas industrismåkonger bidro til valgseieren, men støtten kom med forpliktelser. Forretningskameratene stanset en planlagt masseprivatisering i 1994, og da de ombestemte seg, tjente de stort på omfattende privatiseringer to år senere. Det var under Kutsjma at «kompiskapitalismen» fikk fotfeste i Ukraina. Fremdeles er økonomien kun kapitalistisk i navnet. I realiteten dominerer en liten gruppe forretningsmenn hvis gode kontakter i myndighetene sørger for at staten regulerer økonomien til deres fordel.

Kutsjma mister grepet

Et taktfast rop runger i Kievs gater: «Ukraina uten Kutsjma!». Det er februar 2001, og protestbevegelsen er en reaksjon på lydbåndskandalen. De får snart en leder med høy profil og en karakteristisk flettefrisyre – Julia Timosjenko. Hun var nylig visestatsminister, men ble avskjediget på grunn av en anti-korrupsjonskampanje hun iverksatte i energisektoren. Den ble for plagsom for noen mektige oligarker. I april kastes Viktor Jusjtsjenko som statsminister og blir en del av opposisjonen. Kutsjma hadde valgt ham for å blidgjøre vestlige kreditorer. Han forutså ikke at Jusjtsjenkos vellykkede økonomiske reformer ville gjøre ham så populær at han tre år senere skulle utgjøre en lovende utfordrer til presidentmakten.

Gunstig urettferdighet?

Ukraina har betydelige demokratiske utfordringer, men sammenliknet med andre tidligere sovjetrepublikker har landet klart seg godt, demokratisk sett. Fem ganger har en ny president kommet til makten gjennom relativt frie valg, og den utøvende makten må til en høy grad forholde seg til andre maktfaktorer i samfunnet – spesielt oligarkene. «Oligarki» betegner i ukrainsk kontekst et politisk system der en liten økonomisk elite har enorm makt. De har nære forbindelser til politikerne, og bidrar med pengestøtte og mediedekning til partiene mot at politikken fremmer deres økonomiske interesser. Mens ukrainske politikere må ta hensyn til oligarkenes interesser, er det motsatt i Russland – der lever oligarkene på Putins nåde. Selv om folket sitter langt fra den virkelige makten, har oligarkene altså bidratt til politisk pluralisme i Ukraina, og én gruppe av allierte politikere og oligarker har aldri fått beholde makten over lengre tid.

Ikke bare dårlig sushi

Det er en høstkveld kort tid før presidentvalget i 2004, og Viktor Jusjtsjenko kjenner seg plutselig svært kvalm. Legen hans avfeier det som matforgiftning, men Jusjtsjenko blir bare verre. Han flyr til Østerrike, hvor legene fastslår dioksinforgiftning. Ansiktet hans svulmer opp, og i Ukraina våger politiske motstandere å hinte til en mislykket Botox-behandling. Men noen hadde virkelig ønsket Jusjtsjenko av veien. De mislyktes. Tre måneder senere oversvømmer oransje flagg verdens tv-skjermer.

Det var blitt dårlig business å støtte det autoritære regimet

Ukrainerne ønsket ikke Kutsjmas arvtagerkandidat Viktor Janukovitsj, og motsatte seg hans omfattende juks i andre valgrunde. I desember vinner Jusjtsjenko med 52% av stemmene i en ekstra valgrunde.

Oransje oligarker

Oransjerevolusjonen var en gigantisk folkemobilisering mot valgfusk, men også et resultat av maktkamp i den korrupte eliten. Noen oligarker var misfornøyd med maktfordelingen under Kutsjma, og støttet Jusjtsjenko. Videre ønsket flere oligarker en endring av grunnloven der parlamentet fikk mer makt vis-á-vis presidenten, slik at deres innflytelse ble mindre avhengig av hvem som var president. Oransjekoalisjonen lovet en slik endring. Det var også innslag av sabotasje. Industriunionen i Donbass støttet Jusjtsjenko for å hindre at finansrivalen Rhinat Akhmetov, nært alliert med Janukovitsj, ble for mektig. Dessverre ble oransjerevolusjonen kroneksempelet på hvordan elitens maktkamp først og fremst skaper problemer for Ukraina. Jusjtsjenko og co. rotet bort revolusjonen i personkonflikt og interessemotsetninger.

Diktatordrøm

I 2010 hadde «de oransje» for alvor spilt fallitt, og Janukovitsj vant presidentvalget. I motsetning til Kutsjma knyttet han makten til kun én gruppe oligarker, Donetsk-klanen. Etter hvert ble «familien» hans viktigste krets, begrenset til hans to sønner og noen få lojale politikere. Janukovistj’ eksklusivitet kan ha medvirket til hans fall. Da protester brøt ut på Maidan-plassen i november i fjor, falt noen perifere støttespillere fra. De frafalne økte i antall da regimet brukte vold mot demonstrantene. Det var blitt dårlig business å støtte det autoritære regimet.