Evolusjon kan være forvirrende. Det er ikke alltid fysisk styrke og uimotståelig sjarm som gjør deg til en vinner – men kvaliteten på spermiene dine, om du kan forgifte din utkårede eller blokkere vaginaen hennes.
Tekst: Ingvild Aabye | Illustrasjon: Sepehr Lemar Nabi
Menn kan sjelden være fullstendig sikker på hvem som er faren til et barn. En stolt hannkatt kan bruke måneder på å markere et område, banke opp rivalene og vise seg frem for hunnene. Allikevel kan hunnkattene fint finne på å pare seg med flere, mindre imponerende hannkatter enn ham. Barna og moren deres er fornøyde. Det viktigste for dem er at barna får gode gener fra sin far, hvem han enn er. Kanskje finnes det mange gode farsemner i et område?
Spermkonkurranse
Dette er ingen ideell situasjon for den individuelle stolte hannkatt. Han har allerede jobbet hardt for å nå så langt, men det er allikevel ikke nok til å sikre seg etterkommere. Kampen fortsetter med andre ord også etter at han har fått fysisk tilgang på en hunn.
Det litt usjarmerende navnet dette spillet har fått, er spermkonkurranse. Det blir behov for en slik konkurranse med en gang hunnene i en art tenderer til å pare seg med flere hanner enn én. På en måte dobler det jobben hannene må gjøre. Først må de skaffe seg et territorium, imponere med en vakker fjærdrakt, dans, sang eller fysisk styrke for å tiltrekke seg hunner. Deretter må vinnerne av denne konkurransen konkurrere på nytt. Denne siste konkurransen er like komplisert og fascinerende som den første, og kanskje merkeligere.
Innpåslitne kjærester
Ulike strategier kan benyttes for å lykkes i denne konkurransen. Noen dyr bruker en taktikk som rett og slett går ut på å være skikkelig klengete. Etter at en isbjørnhann har parret seg følger han etter hunnen i mange uker for å jage vekk de andre hannene som leter etter en make. Taper han en eneste blodig kamp kan han miste alt. Å vokte på hunnene slik er en vanlig taktikk, men den koster. Jo mer tid hannen bruker på en hunn, jo mindre tid har han til å finne seg både mat og flere partnere.
En penis for enhver smak
Det finnes mange alternativer til å vokte partneren sin dag ut og dag inn. Noen er voldsomme og skader hunnen, andre spiller mer på lag med henne – men alle forsøker å påvirke henne. Peniser er, ikke uventet, ganske viktig i spermkonkurranse. De kan være små, store, ekstremt lange, ha pigger, fungere som skraper og så videre.
Menneskehanner har en penis som er utstyrt med en slags skrape som fjerner sperm fra tidligere hanner.
Hannkattene har mothaker på penis som skraper opp innsiden av hunnen idet han trekker seg ut. Resultatet er kanskje at hun freser og klorer etter ham, og unngår å pare seg med flere hanner for å unngå smerten. Sjimpanser har også en slags pigger på penis. Mennesker hadde de samme piggene for noen hundretusener av år tilbake i vår evolusjonære historie. Heldigvis for oss begynte forfedrene våre med en annen taktikk. Menneskehanner har i stedet en penis som er utstyrt med en slags skrape som fjerner sperm fra tidligere hanner, ved hjelp av rytmiske bevegelser.
Sperm er også nyttig
Et annet viktig aspekt er altså sperm. Mengde kan ha en betydning fordi flere sædceller gir større sjanse for å nå hele veien frem til egget. Dyr som satser på denne taktikken har ekstra store testikler.
Det er ikke alltid bare sædceller som blir med inn heller. Bananfluer skiller ut kjemikalier sammen med sperm som påvirker hunnen til å ikke pare seg igjen, de forgifter henne rett og slett. I tillegg dreper giften konkurrerende spermier som allerede er inne i henne.
En annen mulighet er rett og slett å sperre inngangen. Flere dyr, alt fra insekter til ekorn, kan lage en såkalt «spermplugg» etter at de har paret seg med en hunn. Det er en fysisk propp som stivner over tid og må fjernes for at en ny hann skal kunne komme til. Jo større og hardere pluggen er, jo vanskeligere blir den å fjerne. Hannen kan trygt dra på jakt etter nye erobringer hvis han klarer å plassere en solid spermplugg. Det finnes mange forskjellige variasjoner, også hos dyr som ikke har noen penis. En type edderkopp bruker et av «beina» sine både som en slags penis og som plugg. Først fører han sperm inn i hunnen, før han brekkker av beinet inne i henne.
Evighetsspillet
Edderkoppen som ofrer beina sine har samme problem som isbjørnen. Siden edderkoppen kun har to bein den kan bruke, ofrer den sjansen for å befrukte flere hunner. Det er kanskje grådig å ville ha mer enn én partner, men husk at dette er et evolusjonært spill. En grunnleggende forskjell på kjønn er størrelsen på kjønnscellene. Sædcellene er små og produseres i enorme mengder. Derfor blir de store eggcellene en begrenset ressurs: gevinsten i spillet. Vinneren er alltid den hannen som får flest egg.
Spermkonkurransen oppstår på grunn av et annet evolusjonært spill: konkurransen mellom hunnene. Siden hunnene alltid er begrenset av hvor mange egg de selv kan produsere, eller hvor mange barn de kan oppdra, er reglene de spiller etter helt forskjellige. Der hannene satser på et høyt antall partnere må hunnene satse på høy kvalitet. Derfor parer de seg med flere hanner, og velger ut de beste blant dem. Svaret fra hannene blir spermkonkurranse – og slik henger alt sammen. En evig runddans.
Mennesker kan velge
Seksuell seleksjon er dramatisk. Jeg håper ingen blar om til neste side med inntrykk av at vi er låst i en evig kamp mellom kjønnene, for det er vi definitivt ikke. Mennesker er for intelligente til at vi kan bli styrt av instinkter, og kulturen vi omgir oss med har en enorm påvirkningskraft på oss.
En annen mulighet er rett og slett å sperre inngangen.
Det er åpenbart at mennesker av begge kjønn ofte har flere partnere, det kalles polygynandri. De fleste holder seg allikevel til én enkelt gjennom hele livet, noe som kalles monogami. Men er det kulturen som undertrykker den egentlige, polygynandriske, menneskenaturen? Menn har jo store peniser som fungerer som skraper, et verktøy for bruk i spermkonkurransen. Allikevel, det finnes et annet mål på monogami hos primater; testikkelstørrelse. Monogame aper har små testikler relativt til kroppsstørrelse, og slik sett er mennesker temmelig monogame. Jeg tolker det som at vi har valgmuligheter.
Ingvild reiser for tiden i Latin-Amerika, og skal begynne på en master i biologi til høsten. Hun vet ikke om hun helst vil bli evolusjonsbiolog eller få en relevant jobb.
