Max Hermansen sluttet å selge bøker fordi han fryktet at islam truer det norske samfunnet. Er det virkelig grunn til bekymring, eller ble Hermansen rett og slett rammet av Dunning-Kruger-effekten?
Tekst: Nicolai Roness | Foto: Bildemanipulasjon
For en tid tilbake annonserte et antikvariat at de skulle ha opphørssalg, dette var fordi butikken hadde blitt utsatt for hærverk og, som annonsen sa, «grunnet muslimsk innvandring og påvirkningen fra islam». Da innehaveren fikk tilbud om hjelp beskyldte han velgjørerne for å fare med usannheter, såkalt taqiyya. En form for løgn som er tillatt i islam under helt spesielle omstendigheter.
Frykten for Islam
Det var Max Hermansen, lederen av PEGIDA Norge, som til slutt fikk nok av snikislamiseringen. Han bestemte seg derfor for å selge de bøkene han hadde igjen som ikke hadde blitt tilgriset av enten islam, muslimer eller spraylakk.
Jeg vet ikke om det er noen grunn til å frykte at islam forringer kvaliteten på bøker, men jeg vet det er en gruppe som kaller seg Boko Haram. Denne reaksjonære gruppen, som egentlig heter noe sånt som «gruppen som er dedikert til å fremme profetens lære og Jihad», ble av de lokale i Abuja, Nigeria,
kalt «de som er imot vestlig utdanning». Gruppen har gjennomgått reformeringer og radikaliseringer, resultatet av dette ser vi i dag i den
monstrøse gruppen som nyligsverget troskap til den Islamske Stat, bedre kjent som IS. Gruppen søker blant annet å innføre sharia-lover i hele Nigeria, hittil med ekstremt voldelige midler. Slike grupperinger er det selvfølgelig grunn til å frykte. Men skal vi frykte de som selv frykter, og flykter fra, den samme ekstremismen som vi selv frykter?
Kognitive bias
Menneskehjernen er en kompleks samling organisk materie. Den er utrolig kraftig: 10.000.000.000.000.000 prosesseringer per sekund, noe som gjør den langt kraftigere enn noen datamaskin vi har klart å produsere ved hjelp av de samme hjernene. Når det er sagt; hjernen er altså ikke uten begrensninger. Vi
blir fort ofre for våre egne logiske feilslutninger siden vi stadig rammes av kognitive bias og tankefeil. Det vil si utsagn, valg og vurderinger som på
systematisk måte avviker fra det som stemmer overens med virkeligheten. Det sier i alle fall Store Norske Leksikon, jeg velger å tro det er sant.
En slik type feilslutning kalles bekreftelsesbias. Det er en feilkognisjon som de fleste av oss rammes av i ny og ne fordi det handler om noe så enkelt som det å
ville ha rett. En argumenterer for sin sak, og ikke rent sjeldent blir man møtt med mostridende meninger og fakta som ikke taler ens sak. Da kommer man gjerne med sin egen bevisbyrde og kanskje til og med lekser opp kilder som bekrefter ens eget standpunkt.
Det er her problemene oppstår. Nemlig det å opptre objektivt og kildekritisk, også overfor kilder som støtter ens eget synspunkt, og ta til seg ny informasjon. Det er svært vanskelig dersom man ikke er klar over at man kanskje ikke har rett, til tross for mange timer med lesing og diskusjon om en sak.
Max Hermansen diskuterer velvillig i diverse fora, og drar gjerne frem saker som bekrefter hans tankegods. Han virker oppriktig redd for det kontrafaktiske scenarioet hvor islam er i krig med vesten. Da Aftenposten spurte Hermansen
om noen kommentarer han hadde skrevet på Facebook, svarte han følgende: «Ingen kommentar, utover at jeg ønsker en saklig samfunnsdebatt om muslimsk innvandring og påvirkningen fra islam.»
Utrygge Oslo
Tilbake til opphørssalget. Max mener at islam har påvirket Norge i så stor grad at han ikke lenger tør drive forretningen. Han føler seg utrygg. Landets identitet og kulturarv står på spill. Det er såpass farlig, mener han, at han ikke tør ta turen til Grønland politistasjon for å anmelde hærverket. Han er overbevist om at noen vil han vondt. Spesielt på Grønland.
Når man blir møtt med motstridende fakta hender det oftere enn sjelden at man plent nekter å ta innover seg at man på tidligere tidspunkt tok feil.
Sigrid Bonde Tusvik slo følge med Hermansen sammen med et TV-team. Vel fremme ved Grønland politistasjon hadde det ikke skjedd ham noen ting. Kanskje på grunn av at TV-teamet var tilstede. Hermansen står uansett ved sitt synspunkt. Det er utrygt i Oslo for lederen av en organisasjon som «kun ønsker saklig samfunnsdebatt om den islamske elefanten i rommet.»
Tillatt løgn
Etter at det ble kjent at butikken hans ble vandalisert av pøbler, var det altså en del folk som foreslo å hjelpe Max å vaske butikken hans. Initiativtakeren til dette var Yousef Assidiq. Hermansen takket altså nei og begrunnet avslaget
med at «dette er en solid dose taqiyya».
Taqiyya er en doktrine i islam som tillater løgn. Det er egentlig strengt forbudt å lyve som muslim. Allikevel: Hudaybiyyah-fredsavtalen var en fredsavtale inngått mellom profeten Muhammed og Quraish stammen som holdt fort i Mekka. En tolkning av denne fredsavtalen er at profeten Muhammed så seg
nødt til å inngå en våpenhvile med motparten, brukte ti år på å bygge seg opp igjen, for så å få has på fienden og i tur erobre Mekka.
Det er denne formen for løgn som mange selverklærte islamkritikere frykter, og de ser på enhver vennlig tilnærming fra muslimer som en dekkoperasjon for å kunne vinne den påståtte krigen mot vesten.
Kjent tankegods
Det virker som om Max mener at muslimene er i krig med han og oss. Dette tankegodset høres kjent ut. Samuel P. Huntington skrev om det i The Clash
of Civilizations and the Remaking of World Order. Boken inneholder en tese om skillelinjer mellom religioner og sivilisasjoner. Den forteller om uunngåelige konfrontasjoner mellom Vesten og islam. Mange overtolker Huntington, ilegger han voldsom forklaringskraft og prøver aktivt å motvirke globaliseringsprosessene som gjør at vi dag lever imultikulturelle samfunn. De som gjør detteer ofte tilhengere av tesen om at sivilisasjoner ikke lar seg blande. Det manifesterte seg som verst sommeren for 4 år siden, da Anders Behring Breivik bestemte seg for å prøve seg som korsfarer.
Jo mer man vet, jo mindre sikker er man i sin sak, og vice versa.
At islam er i krig med vesten er et tankesett selv ikke den argeste motdebattant vil kunne klare å overbevise hverken Max eller Anders om at ikke stemmer. Muslimene som påstår noe annet juger jo! Når man har tatt et kraftig standpunkt slik som disse har gjort, vil den kognitive dissonansen klinge kraftig i hjernebarken.
Noe av det som gjør det så vanskelig å overbevise noen med fakta er at det finnes mange som tenker slik som dem. En slik virkelighet som de beskriver finnes altså, på sett og vis. Det er mennesker som anerkjenner denne måten å se verden på. Det er et tankegods fullt av litteratur med sine egne begreper, som for eksempel «Eurabia», tesen om at Europa blir overtatt av arabere, fortrinnsvis muslimer. Da Behring Breivik ble kjent tilregnelig av rettspsykiaterne ble det lagt vekt på at han delte verdensbilde med en rekke andre mennesker. Dette samfunnet av islamkritikere og innvandringsfiendtlige er høyst reelt og man kan finne klare spor av det, spesielt i høyreekstreme miljøer.
I lys av denne informasjonen kan det se ut som om Behring Breivik og Hermansen blir rammet av det som kalles grupperingsbias. Det kan også kalles sosiale-media bias, da mye av denne tankegangen hentes ut fra internett, selvkomponert litteratur, diskusjonsforum og lignende. Her kommer bekreftelsesbias ofte kraftig frem. Man sitter igjen på Google University og studerer for harde livet (eller var det livets harde skole?), og får applaus fra sine
medstudenter som søker de samme svarene. Meningsmotstandere blir buet ut og ekkoet gjaller tilbake i lydhøre ører.
Vi er alle idioter
Når man blir møtt med motstridende fakta hender det oftere enn sjelden at man plent nekter å ta innover seg at man på tidligere tidspunkt tok feil. Folk flest er stolte, sårbare og uvitende om sin egen uvitenhet. Forskerne David Dunning og Justin Kruger tok for seg dette i artikkelen «We Are All Idiots». Den handler kort fortalt om at jo mer man vet, jo mindre sikker er man i sin sak, og vice versa.
Skal vi frykte de som selv frykter, og flykter fra, den sammen ekstremismen som vi selv frykter?
Dersom man altså ikke har så god peiling på det man har bastante meninger om, så kommer disse bastante meningene av at man ikke har så god peiling på det man snakker om. Og man har mest sannsynlig ikke evnen til å oppdage at man rammes av dette, som altså kalles Dunning-Kruger-effekten. En ond sirkel det skal veldig mye til for å komme seg ut av. Det krever at man erkjenner egne feiltrinn, evner å skaffe seg ny informasjon og er i stand til å endre synspunkt. Hvis du er absolutt inkompetent på et felt så mangler du evnen til å kunne se at du absolutt ikke har peiling på hva du snakker om. Det kan ofte være akkurat det som skjer når man utdanner seg selv.
Max Hermansen er temmelig sikker på at islam er en trussel. Jeg er ikke så sikker på det. Det jeg synes virker mer sannsynlig er at han har klart å overbevise seg selv om at denne trusselen er reell. Han er rammet av Dunning Kruger-effekten og juger så han tror det selv.
