Avokadogåten

08/10/2015

Hva i all verden var planen til avokadotreet? Et seks meter langt gigantdovendyr kan gi oss svaret.

Tekst: Katharina Maria Vestre | Illustrasjon: Linnea Vestre

Bringebær gir mening. Det er ikke vanskelig å forstå planen bak dem. Små, saftige bær. Søteog fulle av frø. Et eller annet dyr spiser dem, og bæsjer ut frøene på et annet sted. Vips, så har bringebærarten utvidet sitt territorium. Men prøv å se for deg at et dyr gjør det samme med en avokado. Det virker ikke bare ubehagelig, men direkte livsfarlig. Hvorfor lager avokadotreet så helt latterlig store frø?

Vind, vann og glupske dyr
Planter sitter fast i jorda. Utenom å flytte bladene sine etter sola, er bevegelsesmulighetene få. Så når plantene skal spre frøene sine, må de bruke smarte triks. For eksempel lage irriterende frø som klistrer seg til hår og pels. Borrelåsen ble faktisk utviklet basert på strukturen til slike frø. En annen mulighet er å ta i bruk vinden, som løvetannen gjør. Etter gressplenen vår å dømme fungerer det veldig bra. Eller hva med vannet? Kokosnøtter er elegant designet for å kunne flyte, og inneholder en skikkelig overlevelsespakke for det nye frøet. Med både fuktighet og næring kan den nye kokosnøttspiren klare seg utmerket, selv i tørr sand. Det var altså aldri meningen at et eller annet glupsk dyr skulle sluke hele kokosnøtten. For avokadoen, derimot, var planen nettopp dette. Problemet er bare at beistene som skulle spise den ikke finnes lenger.

Avokadoens gode venner var plutselig borte.

Megabeistenes tid
I utgangspunktet var planen til avokadotreet genial. Det feite, næringsrike fruktkjøttet er perfekt lokkemat for svære, sultne vegetarianere. Og i nesten femti millioner år var det mer enn nok av dem. Svære, elefantlignende skapniner som mastodoner og gomphotherer trampet rundt i Amerika. Med massive tenner og overdimensjonerte spiserør kunne de glefse i seg hele avokadoer uten problemer. Det kunne også en absurd, seks meter lang utgave av dovendyret som fantes på denne tiden. Med en vekt på nærmere tre tonn kan du jo prøve å forestille deg hvor mye avokado den orket. Og senere, med frøene trygt plassert i magen, vandret den videre for å finne neste måltid. En optimal løsning for begge parter. Men så, for omtrent tretten tusen år siden, tok det lykkelige samarbeidet slutt. Avokadoens gode venner var plutselig borte.

Avokadotreet fikk aldri med seg dramaet.

Katastrofen
Ingen er helt sikre på hva som skjedde med megabeistene. En av hypotesene er at de store dyrene ble rammet av en katastrofe – en komet eller et voldsomt virusutbrudd. Andre poengterer at de ble utryddet på slutten av en lengre istid. Slet dyrene rett og slett med å tilpasse seg de nye temperaturene? Det kan være deler av forklaringen, men mye tyder på at dette ikke er det hele. For de store pattedyrene ble utryddet over hele verden – også i varme områder som var lite påvirket av istiden. Og samtidig som beistene forsvant, var det en glup, tobeint art som spredde seg til stadig nye områder. I en studie fra 2014 fant forskere ved Århus Universitet en klar sammenheng mellom menneskelig aktivitet og utryddelsen av de store pattedyrene. De smarte, effektive jegerne kom for brått på beistene. Allerede for tretten tusen år siden var menneskene i gang med å utrydde dyr.

Avokadoens redning
Avokadotreet fikk aldri med seg dramaet. Har du eksistert i millioner av år, føles tretten tusen som et øyeblikk. Det fortsetter intetanende å produsere sine overdimensjonerte frø. Kaster bort ressurser på å lage energirikt fruktkjøtt som blir etterlatt til å råtne på bakken. Lenge ser det ut til å gå mot slutten, men avokadoen er for god til å dø ut. På et eller annet tidspunkt oppdager en ny avokadospiser det fristende fruktkjøttet. Et tobeint, puslete dyr med et helt vanlig spiserør og en ikke spesielt stor munn. Det bærer med seg fruktene og planter frøene nye steder. Og etter å ha drept alle treets venner, skulle det vel egentlig bare mangle at menneskene ga avokadotreet en hjelpende hånd.