Musikkanmelder i Dagens Næringsliv, Audun Vinger, sprer en farlig kultur rundt populærmusikk. Anmeldelsen av Paul Wellers Saturns Pattern er så tankefull og anstrengt at jeg lurer på om det i virkeligheten er musikk jeg leser om. – «Sistesporet «These City Streets» er nydelig LA- og San Francisco-rock, den varer i bortimot ti minutter, i en herlig «Wooden ships»-aktig BPM. «Going My Way» utvikler seg fra styggromantisk pianoballade til en overbevisende stomper.» (15.05.15 i DN.) Mellom tette musikkreferanser og i en assosiasjonslek som løper løpsk er det ikke rom for det uanstrengte og kroppslige møtet med musikk.
Tankefulle Vinger om musikkens lange finger
Et verk virker aldri helt isolert. Lytting involverer jo alltid tidligere lyttererfaringer. Det er Vingers besettelse av alle de ting som en låt betyr fremfor måten låta i første instans virker jeg finner veldig problematisk, og som jeg mener skaper problemer i dagens prate- og lyttekultur om populærmusikk. Vinger er av dem som kultiverer fantasien om at musikk er en test for intellektet, som i stygge tilfeller får lyttere til å tenke at de ikke forstår musikken eller har gått glipp av noe. Det er ikke mulig å gå glipp av musikk, og særlig ikke populærmusikk. Erfaringen av populærmusikk innebærer den samme impulsive dumheten og gapskrattende glede som slap-stickhumor. Den primære erfaringen av populærmusikk er erfaringen av nærvær: groove og rå kraft som ryster kroppen før refleksjonene, filosofien og i grunn all referensialitet slipper til.
Sammenlignet med litteraturen som er tungt referensiell, altså i stor grad et uttrykk for ting i den virkelige verden, er musikk svært ikke-referensiell. Koblingen mellom musikk og ting i den virkelige verden blir altså mer haltende jo sterkere den blir. Populærmusikk bør derfor ikke behandles som mening i overveiende grad. Det er farlig å lese musikkanmeldelser som de av Audun Vinger fordi han er tankefull i beskrivelsen av musikk, som egentlig bare likegyldig farer gjennom oss, og i det vi skrur den av for å vurdere den, har vi mistet det viktige av syne. Musikk på sitt mest essensielle er når den er på, og når vi hengir oss til alle dens bevegelser.
Fortapelsen i den tankefulle, anstrengte og intellektuelle oversettelsen av musikkopplevelsen er imidlertid ikke sunn.
Anstrengt, men ufokusert
Vinger fremmer ikke en erfaring som yter rettferdighet mot musikkens spesielle umiddelbarhet, eller populærmusikkens spill med kroppen. Fremfor kroppen er Vinger ivrig opptatt av det mentale. I det avbalanserte og i grunnen ganske stille møtet mellom tanke og populærmusikk blir det trangt mellom referansene. Problemet med den gjennombehandla og gjennomreflekterte kjennetegningen til Vinger begynner med at den viser til musikk som ligner den han vil omtale snarere enn å gå løs på musikken i seg selv. Ikke minst fremstår referansene som kunstige. BPMen i «These City Streets» har nemlig mer til felles med «My Medicine» av Snoop Dogg enn «Wooden ships».Vinger gidder ikke å ramse opp en lang rekke formelle egenskaper ved musikken. Jeg tror han vet at det ikke er nok for å gjengi en opplevelse av musikken som kan appellere. Prosjektet til Vinger blir derfor å fremstille en erfaring han fikk, og det skal han først belønnes for. Og så skal han ristes litt for å ha anstrengt seg for mye.
Kvantitet?
Når jeg leser anmeldelsen av Jaga Jazzist nye album, Starfire lurer jeg på om vi snakker om samme band. – «Størst inntrykk gjør andrelåten «Big City Music», som elegant bukter seg fremover på atmosfærisk vis. Midtveis inntreffer den beste bruken av tuba siden Ten Walls househit «Walking With Elephants» ifjor. Den går så over i et Pat Metheny Group-aktig, ekstatisk tema med ordløs vokal og en herlig følelse av finalitet.» (04.06.2015 i DN.) Det virker tåpelig å kamuflere manglende uttrykk for opplevelsen av tubaspillet bak et fullstendig irrelevant name-drop av Ten Walls. I dette tilfellet mener ikke egentlig Vinger å føre Jaga og Ten Walls sammen. Likevel fremmer sammenligningen et syn på populærmusikk der den kvalitative erfaringen av tubaen, som tøff og videre meningsløs, blir satt til side i favør til en kvantitativ bemerkning. Tubaens virke blir for Vinger bare at vi har, eller burde ha, hørt noe lignende ifjor.
Når vi derimot groover fremfor å gruble følger vi musikken med en intuisjon som bare kjenner at eneren kommer uten å skjønne det.
Vingers mest sympatiske omtale av låta er imidlertid «en herlig følelse av finalitet». I finalemomentet er det ikke interessant hvilke andre band det minner om, eller i verste fall, hvilke metaforer eller andre tankevekkere som settes i spill. Lytteren overgir seg til musikken.
Sofistikert begjær
Vinger sogner til en institusjon som føler at den trenger å tilføye mer til et kulturelt fenomen enn bare et anerkjennende adjektiv. Han vil briljere med mening og kunnskap når musikk skal anbefales, og det blir altså mer prat om all annen musikk enn musikken han vil anbefale. I vår kultur vil vi ha det dypt fremfor overfladisk. Kanskje populærmusikk først og fremst er overfladisk, en referent og ikke en referanse, og at Vingers jakt på musikkens dybde derfor sprer den komiske holdningen at én låt best begripes gjennom en annen. Vingers anmelderprosjekt er å få frem hva som gjør låta bra og fremstiller dermed en måte å lytte på som i og for seg er sunn. Fortapelsen i den tankefulle, anstrengte og intellektuelle oversettelsen av musikkopplevelsen er imidlertid ikke sunn.
Det er ikke mulig å gå glipp av musikk, og særlig ikke popmusikk.
Sansing og dansing
Alt Vinger ikke har en referanse på, er noe han ikke våger å ta opp. Dette kommer godt frem i omtalen om The Black Death av When som bare beskjeftiger seg med albumets lydlige motiver som flaksende flaggermusvinger eller knirkende dører. I denne sammenhengen røper Vinger seg virkelig når han skriver om Jamie XXs In Colour: «Det er musikk som i seg selv er en hyllest til ideen og opplevelsen av musikk. The rest is noise, som en annen flott låt her heter.» (29.05.2015 i DN.) Dersom opplevelsen er primær og forut for ideen er en låt som kommenterer sin egen opplevelse et paradoks. For meg blir kroppen og det mentale metaforer på to nivåer i lyttingen: en ettertenksom virksomhet som søker dypere mening i et uttrykk, og en begjærstyrt og naiv virksomhet som tar til takke med uttrykket slik det viser seg i øyeblikket. Et skeivt riff, som hovedmotivet i «Farlig Vandring» av Panzerpappa, er umulig å systematisere umiddelbart. Idet vi finner en naturlig gang i riffinga innebærer det ikke på samme tid at vi kan gi det en notasjon eller en taktart. Disse oversettelsene av lyd krever betenkningstid. Når vi derimot groover fremfor å gruble følger vi musikken med en intuisjon som bare kjenner at eneren kommer uten å skjønne det. Før forståelsen av taktarten, 11/8, kommer den sanselige forhandlingen med en rytme som kroppen ikke besitter fra før av. Groove er en instans i populærmusikken der kroppen tvinges vekk fra sin vante rytme og hensettes i en ny. Den overveldende og krevende tilvenningsprossessen er ikke intellektuell, men nettopp kroppslig.
Musikkanmeldernes ansvar
Musikkomtalene er av de få offentlige forsøkene på å snakke om musikk. Satt på spissen er omtalene de få oversettelsene fra musikk til språk. Jeg vil ikke nødvendigvis erstatte referensekatalogene til Vinger med adjektivkataloger som kan fortelle oss at Tame Impalas nye album er både fett, kult, litt trist og veldig nostalgisk. Snarere etterspør jeg en snuoperasjon i tilnærmingen til musikken hvor raffinementet ikke ligger i Chris Squires referanse til musikalen America, men i den hårete, feite og brummende basslyden—som først og fremst er tøff. Jeg utfordrer Vinger til å gå løs på de tingene ved en låt som faktisk har verdi. Hva er opplevelsen din av musikk som musikk? Alternativet jeg fordrer er ikke banaliserende. Det er bare vanskeligere å prate om, slik det gjerne er med kulturer som hele tiden er i bevegelse.
Ola Mile Bruland er masterstudent på allmenn litteraturvitenskap, redaktør i Litteraturtidsskriftet Lasso og basser i progrockbandet Actionfredag.
