Det var en gang et land uten noen ansatte medierådgivere. Men siden ansettelsen av den første medierådgiveren for et politisk parti, Olaf Solumsmoen for Det norske Arbeiderparti i 1948, har utviklingen vært som en eksponentiell kurve: svak stigning i begynnelsen, før veksten formelig eksploderer. Antallet medierådgivere er illustrerende for en forskyvning av forholdet mellom politikerne og mediene som formidler deres politikk. Slik var det i alle fall den gang, i 1948; I dag er det media som konstruerer det politiske landskapet som politikerne navigerer i, og politikerne som følger etter.
Et demokratisk problem
Henrik Thune har skrevet et overbevisende essay med skarp kritikk av politikkens manglende evne til å tenke strategisk, og fremfor alt langsiktig. Premisset for boka er at informasjonsmengden i dag utgjør et demokratisk problem, nærmere sagt et styringsproblem, da de politiske aktørene lammes og overrumples av informasjonsstrømmen. Mediene er selv med på å skape problemet, da de ifølge Thune fungerer som en kontinuerlig distraksjon for politikerne som ikke kan vri seg unna uten at det fremstår som et nederlag. Det er imidlertid ikke journalistene og redaktørene som har direkte skyld i den endrede balansen mellom politikk og media, men medienes logikk, som Thune selv kaller det. Thunes idé om medienes logikk går i korthet ut på at media konstruerer den virkeligheten som politikerne må delta i. Media blir på denne måten den definerende utgangspunktet for politikerens kommunikasjonsspill. Å få gjennomslag på en politisk sak i media, er det samme som å vinne folkets stemmer. Det er altså ikke lenger slik at politikerne presenterer planer og strategier som media selv drøfter; det er omvendt.
Tony Blairs svanesang
For å overleve som politiker i dag, er du nødt til å håndtere media på en god og profesjonell måte. Kontrasten mellom Gro Harlem Brundtlandts måte å stille opp for tv-kameraene akkurat når hun selv ønsket det (et par ganger i året), og de regelmessige TV-, radio- og avisintervjuene som stortingspolitikerne i dag må stille opp på, er illustrerende.
For å beskrive hvordan disse endringene mellom media og politikk har funnet sted, bruker Thune en av Tony Blairs siste taler som eksempel. På tampen av Blairs siste periode som britisk statsminister i 2007, bestemte han seg for å ta et oppgjør med medienes innflytelse på politikken. I talen, som fortsatt ligger på Youtube (under tittelen Blair’s Reuters speech), retter han en saftig kritikk mot medienes forespørsler og påtrykk og mot medienes evne til å stille krav til folkevalgte politikere. Blair ble igjen kritisert for at han selv hadde vært en av de fremste mediemanipulatorene i det britiske politiske spillet. Det var dermed svært ironisk i medias øyne å få høre en slik moralisering. Ifølge Thune var Blairs påvirkning slik at han «omgjorde kommunikasjon til politikkens definitive hovedprosjekt og selve essensen av politisk ledelse.» Nøkkelen til den moderne politikers suksess skulle ligge i bevisst bruk av kommunikasjon.
Blair fikk i løpet av sin karriere hjelp av spindoktoren Alistair Campbell, og måten Blair håndterte mediene på er i ettertid blitt kjent som Blair-modellen: Alt en politiker gjør, skal dokumenteres på riktig måte og mates til media. Modellens ettervirkninger kjennes også her i Norge. Thune viser til et intervju gjort med den politiske kommentatoren i VG, Frithjof Jacobsen, der han bruker for eksempel Erna Solbergs valgkampkampanje under stortingsvalget i 2013 som et klar tegn på britisk innflytelse på norsk valgkamp. Valgkampen ble nøye fulgt av media, som fulgte hvert nye statsministerstunt med biler, reportere, og kameraer. Dette ble gjort i tett samarbeid med politikerne selv.
Thune beskriver fenomener som på sikt kan true demokratiet.
En plausibel diagnose
Essayet fungerer best i sine beskrivelser av forholdet mellom medienes innflytelse på politiske prosesser, og hvordan denne balansen egentlig ikke er styrt av tiltenkte handlinger fra bevisste aktører. Thune presenterer denne utvelgelsen som mediets hang til å velge sensasjonelt stoff, i Thunes ord “det visuelle, det umiddelbare, det dramatiske, det emosjonelle, det personlige”. Dette er én av Thunes tre hovedpåstander når han mot slutten av essayet skriver en diagnose av det politiske Norge. Dette får konsekvenser for politikeren, som blir belønnet for god adferd i enkeltsaker og i de enkle initiativene, mens det langsiktige blir oversett. I det hele tatt overbeviser Thune i sine beskrivelser av de nye maktforholdene mellom media og politikk.
En annen styrke ved Øyeblikkets triumf er de mange utdragene fra intervjuer med viktige samfunnsaktører i både media og politikk. Intervjuene bygger opp under Thunes tese om at parter på begge sider føler avmakt når det gjelder den medierte politikken, og hvordan det ikke er en ønsket utvikling som finner sted; det er igjen et krav som stammer fra medienes krav om tilstedeværelse.
Et essay som fortjener oppmerksomhet
Thunes bidrag har likevel ikke skapt noen stor og intens debatt i mediene, og understreker dermed et av Thunes poenger: Et slikt essay vekker ikke de store interessene eller får de store oppslagene. På lengre sikt er essayet noe som bør diskuteres og leses, av både politikerne og journalister. Thune beskriver fenomener som på sikt kan true demokratiet.
Samfunnsstyringen som trengs for å møte de store utfordringene som truer samfunnet i dag, blir ikke gitt nok oppmerksomhet av politikerne eller av media. Miljøkrisen kan ikke løses ved at politikerne til enhver tid sikter seg inn mot det dagsaktuelle mediebildet, men krever rasjonell og langsiktig planlegging, som igjen krever både tid, tillit og oppmerksomhet. Akkurat hvordan balansen mellom politikere og media kan endres, har ikke Thune noe godt svar på. Han nevner et behov for at de politiske strategene fra fortiden igjen må få innflytelse. Det fortidens virkelige store politikere og strateger evnet var samfunnstyring og langsiktig planlegging. Politikken må igjen vende tilbake til virkeligheten, og sette sin egen agenda for fremtiden. Denne styringsviljen må i stor grad komme fra politikerne selv.
Carl Løvstad (f.1990), er adjunkt og skriver master i historie ved UiO.
