Samfunn

En trussel mot demokratiet

Tekst: Louisa Boulaziz | Foto: Frankie Fouganthin

Et av de største høyrepopulistiske partiene i Europa er svenske Sverigedemokraterna (SD). De er i praksis lenge blitt utestengt fra politikken av de andre partiene på tross av at partiets oppslutning var 12,9 prosent ved valget i 2014, og har økt ved målinger siden. Desemberavtalen, en samarbeidsavtale som de andre partiene i Sverige har samlet seg rundt, handlet i all hovedsak om å holde SD ute fra regjeringskontorene. I høst meldte partiet Kristdemokraterna seg ut av Desemberavtalen, og selv om det ser ut til at SD uansett ikke vil få innpass i løpet av denne perioden, åpner dette for en sterk forhandlingsposisjon etter valget i 2018. Desemberavtalen har vært et effektivt virkemiddel, og har holdt de andre partiene samlet rundt et felles mål, men den kan også være grunnen til at SD er på tampen til å bli Sveriges største parti.

Hvem er Sverigedemokraterna?
Dette spørsmålet må besvares for å kunne avgjøre hvorvidt dette partiet er en trussel mot demokratiet. SD er i bunn og grunn et demokratisk parti, men de utfordrer flere liberale verdier som preger Sveriges samfunn samt store deler av den vestlige verden i dag. Dette er verdier som toleranse, religionsfrihet og pluralisme. Partiet har gjennomgått en transformasjon på en rekke punkter, og det er viktig å gå tilbake i partiets historie for å virkelig kunne forstå deres posisjon, og deres kritikere, i dagens politikk.  SD kan betraktes som restene av Sverigepartiet, som i sin tur var en sammenslåing av Fremstegspartiet og Bevara Sverige Svenskt. SD ble dannet i 1988 av restene til Bevara Sverige Svensk, som var den mest ekstreme delen av Sverigepartiet. Bevara Sverige Svenskt publiserte blant annet rasistiske tegneserier, støttet opp om apartheid-regimet i Sør-Afrika og hadde koblinger til nazistiske grupperinger. SDs historie er forankret i ekstreme subkulturer, noe som gjør deres parti spesielt sammenlignet med andre partier i samme partifamilie.

Andre radikale/populistiske partier i Europa ble til som ganske mainstream partier, som sakte men sikkert beveget seg lenger ut på aksen, mens andre, derunder FrP, ble til gjennom skatteprotest. Universitetslektor og statsviter Anders Ravik Jupskås skriver om de forskjellige mobiliseringsbølgene for høyrepartiene i Ekstreme Europa (2012), og konkluderer med at den kraftigste mobiliseringen kom fra innvandringsskepsis og asylmotstand. SD har gått gjennom en gradvis «normalisering» mot det politiske sentrum etter partilederskiftet i 1995: Det ble blant annet innført forbud mot alkohol, uniform og nazisalutter på partisammenkomster. I 2001 ble partiet splittet da flere av medlemmene mente at partiet var blitt ”for normalt.” Da Jimmi Åkesson ble partileder i 2005 begynte partiet å øke sin oppslutning. I 2010 gikk SD for første gang over sperregrensen, og i 2015 har de flere ganger vært over 20% ved meningsmålinger, hvilket gjør dem til landets største parti.

Hvem stemmer SD?
SD kan betegnes som en blanding av høyreradikalt og høyrepopulistisk. Disse to betegnelsene har mye til felles, selv om det er betraktelige forskjeller. Vi kan betegne FrP i Norge som er høyrepopulistisk parti, men de har ingen sky av radikalisme hengende over seg: For det første er de ikke uttalt nasjonalistiske, noe SD har beskrevet seg selv som; for det andre vil de ikke ha en streng assimileringspolitikk à la SD, men snarere en betraktelig sterkere integreringspolitikk. FrP er også svært opptatt av skattelette og økonomisk politikk, noe som trekker fokuset vekk fra innvandring som hovedtema i deres politikk. Høyreradikale er ikke anti-demokratiske, men autoritære, samtidig som man ønsker økt bruk av folkeavstemninger. Dette henger sammen med at de betrakter den politiske eliten med mistillit, og at de opptrer som et parti som er utelukkende for folket. Høyreradikale ønsker seg et etnisk homogent kulturelt fellesskap, snarere enn et politisk felleskap. Dette innebærer at SD anser noen kulturer som overlegne ovenfor andre, en sterk kontrast til den kulturrelativismen som ofte kommer frem i svensk politikks venstreside. Høyreradikale partier gir enkle svar på store spørsmål, og tyr til konspirasjonsteorier for å forklare forskjellige problemer som preger samfunnet.

SD er et sosialkonservativt parti med et nasjonalistisk grunnsyn. Det appellerer til den delen av befolkningen som anses som globaliseringens tapere: arbeidere som har mistet sine jobber til bedre kvalifiserte innvandrere eller til out-sourcing, unge som ikke hevder seg i utdanningssystemet, og så videre. Partiet har et tradisjonelt syn på livssynsspørsmål og familie. Før var det mer aktuelt med de tradisjonelle kjønnsrollene, men i dag er likestilling høyt verdsatt også hos SD, til dels som en reaksjon til deres skepsis til islam, som sett preges av tradisjonelle kjønnsroller.

12,9% av befolkningen har stemt på et parti som er utestengt fra politikken.

SD – den største trusselen mot demokratiet?
Hovedproblemet i møte med et ytterliggående parti er at man ikke kan forby partiet innenfor en demokratisk ramme, og den totale utestengningen av SD er også blitt kritisert for å være udemokratisk. 12,9% av befolkningen har stemt på et parti som er utestengt fra politikken. Detter tilsvarer 49 av 349 seter i Riksdagen, og ifølge målingene det ser ut til å bli enda flere ved valget i 2018. Håndteringen av Sverigedemokraternas inngang til Riksdagen kan ha bidratt til den økte oppslutningen. De andre partiene samler seg for å holde dem ute, som medfører kompromisser innenfor egen politikk, som gjør velgerne misfornøyde. Dette betyr at partienes forskjeller reduseres, hvilket resulterer i at kun SD står i reell opposisjon til partiene i regjering. Hva bør bekymre oss mest?

Veien mot 2018
Regjeringspartienes isolering av SD kan bli sett på som et rent politisk spill. Dersom SD får høyere oppslutning ved neste valg og ender opp med å bli Sveriges største parti, hvilke muligheter har de andre partiene da? Skal man forby partiet? Dette vil også fremstå som en udemokratisk – og desperat – handling. Situasjonen i Sverige gjør oss oppmerksomme på problematiske sider ved demokratiet. Det «demokratiske imperativ» forteller oss at partier med like høy oppslutning også bør behandles likt; dette skal også gjelde høyrepopulistiske og høyreradikale partier. Det «liberale imperativ» forteller oss at jo mer avvikende et parti er, desto viktigere er det at de er med i den politiske debatten, da dette fører til mangfold av politiske meninger. SD setter nye saker på den politiske dagordenen, og bidrar til at den politiske debatten rører ved et bredere spekter. Det melder seg imidlertid også to dilemmaer man må ta hensyn til i det man skal møte et ytterliggående parti. Dersom man i Sverige ufarliggjør SD kan dette føre til mer skade, selv om likebehandling av alle partier er god demokratisk ånd. Likebehandling av partier på ytre fløy kan føre til at demokratiet svekkes, dersom partiet står i opposisjon til de liberale og pluralistiske verdiene som demokratiet henter sin legitimitet fra. Her finnes det ingen rette svar.

Hvis målet er å bevare demokratiet på lang sikt, heller enn å beholde sin regjeringsposisjon på kort sikt, bør Sveriges øvrige partier åpne opp for å innlede samtaler med SD. Flere europeiske partier på ytre høyre har vært velfungerende støttepartier i regjering. I Østerrike i 2000, da landet ble møtt med sanksjoner fra andre EU-land (samt flere andre, deriblant Norge) da høyrepopulistiske FPÖ kom i regjering, undertegnet regjeringen en avtale (Weisenbericht) hvor de anerkjente at regjeringsposisjon også betydde å arbeide mot rasisme, antisemittisme og fremmedfrykt. Sanksjonene opphørte kort tid etter, og etter dette har flere partier på ytre høyre inngått i regjeringer. Hvis man frykter at SD vil fremme fremmedfrykt og annen intoleranse kan en avtale av det slaget som fant sted i Østerrike være en god mellomløsning.

2014-00-argument-byline-logo-small

Louisa Boulaziz (f. 1995) studerer statsvitenskap på UiO. Hun er halvt algerisk og interesserer seg for politikk.