Den urolige køen du står i løser seg opp, og det er din tur til å legge frem papirene for den ukjente og livstrøtte byråkraten på flyplassen. De fleste av oss kan kjenne pulsen stige. Den reisende befinner seg mellom land, i et slags limbo; et rom hvor ingen strengt tatt hører til, men som er der for å sortere, for å ønske velkommen, men også avvise. For den privilegerte reisende fra Vesten vil sjelden passkontrollen by på større problemer. Reisen er et privilegium. Høyst noen visumproblemer eller et skjema som er fylt ut på galt sted; feilene lar seg rette.
For en verden på flukt fra kriser, kriger og konflikter, vil denne situasjonen fortone seg fundamentalt annerledes. Inngang til landet gjennom pass- og immigrasjonskontroll er avgjørende for de mange desperate skjebnene som har risikert sine liv opptil flere ganger for å komme frem til passkontrollen i et fremmed land. Papers, Please (2013) er et indie-spill hvor man inntar byråkratens perspektiv i det fiktive, men tydelig Sovjet-inspirerte landet Arztotska. Spillet begynner en novemberdag i 1982, og grafikken er retroinspirert og kan minne om de tidlige dataspillene fra åttitallet. I begynnelsen har spillets hovedperson vunnet i et “arbeidslotteri” arrangert av staten. Vi blir deretter utstyrt med et enkelt, men bevisst klaustrofobisk kontor, og får i oppgave å sortere ut hvem som får inngang til landet etter et sett med retningslinjer. Ikke ulikt dagens norske flyktningpolitikk skifter retningslinjene etter ulike hendelser på den globale arenaen, og av den politiske dagsordenens svingninger. Det fantes imidlertid utestengelser av folk og folkegrupper allerede i den norske grunnlovens §2, så statlige utestengelser er langt fra noe helt nytt av i dag.
I Papers, Please får vi valget mellom å på den ene siden fungere som den gode byråkrat, som følger de skiftende instruksjonene fra myndighetenes side – og som gjør dette i et rasende tempo – og hvis vi ikke greier dette, ja, da taper vi. De etiske valgsituasjonene som dukker opp etter hvert i spillet, straffer seg som regel for spilleren selv. Spillet gjør det vanskelig å være en etisk byråkrat, for det går som regel ut over hovedpersonens familie. Samtidig blir reglene mer og mer intrikate, og antallet dokumenter en må ta hensyn til, blir etter hvert overveldende på det stadige mer klaustrofobiske kontoret som antageligvis er for lite til alle dokumentene. Stressnivået øker i takt med det smått absurde regelrytteriet. For å betale bo- og levekostnader for familien, må man hver dag rekke å behandle nok søknader. Men budsjettet er trangt, og hvis man en dag ikke har rukket å behandle nok søknader, må det omprioriteres i budsjettet; en dag kan familien din klare seg uten mat, den andre uten oppvarmet leilighet. Men fortsetter du slik over lengre tid, taper du. Slike trange omstendigheter får en til å åpne opp for alternative inntjeningsmuligheter – også kjent som korrupsjon.
For meg er dette den første problematikken som Papers, Please belyser: hvordan korrupsjon kan muliggjøres i et byråkratisk system som ikke tar seg av sine tjenere. Vi vet at korrupsjon er mulig i mange land der staten ikke garanterer for sosial trygghet eller stabilitet. Korrupsjonen tvinges så og si frem av omstendighetene.
Dystre lærepenger
Den gode byråkrat lever innenfor reglene som er skissert på vegne av en høyere autoritet; det forblir den evige legitimasjonsgrunn for byråkraten. Den dårlige byråkraten, og framfor alt byråkratens motsetning, nemlig varsleren, vil bli straffet og forfulgt av systemet. Dette ser vi ikke minst i forfølgelsen av Edward Snowden, som jo tross alt avslørte alvorlige grunnlovsbrudd med sterke etiske implikasjoner. Papers, Please viser på en finurlig måte hvordan det i et strengt regulert byråkrati er umulig å begå etiske valg som faller utenfor de strenge retningslinjene. Det er kanskje spillets smarteste kort.
Papers, Please kan også leses som en kritikk av byråkratiets ”fornuft”. Zygmunt Bauman er tenkeren som fremfor noen har bidratt med teorier om hvordan et strengt, fornuftsstyrt byråkrati kan lede til noen av historiens verste katastrofer. Ifølge hans verk Moderniteten og Holocaust (1989), var det strenge og fornuftsstyrte byråkratiet helt nødvendig for det industrielle forsøket på å utrydde jødene – og det var en del av moderniteten. De samme mekanismene åpenbarer seg i Papers Please. Menneskene vi møter der – i den grad vi kan identifisere retrografikken som mennesker – slutter på et tidspunkt å være interessante i seg selv, og blir kun relevante i lys av myndighetenes retningslinjer det fiktive landet Arztotska. Rasjonaliteten som er gitt, styrer vår behandling og vårt møte. Slik kan et iøynefallende enkelt, dataspill vise oss en viktig historisk lærepenge: Byråkratiet, og dermed fornuften og vitenskapen, trenger en motvekt: Etikken.
Carl Løvstad (f.1990), er adjunkt og skriver master i historie ved UiO.
