Status 2016: De fleste fornuftige mennesker ønsker å gjøre sitt for miljøet, gjennom små og enkle tiltak. Det kan være kildesortering, å la bilen stå og heller velger å reise kollektivt, eller bare å kjøpe en ny mobil litt sjeldnere. Kildesortering er blitt enklere: De blå og grønne posene er gratis på butikken, og de kastes i samme dunk. Dette er et miljøtiltak som sitter i ryggmargen, og de som ikke bidrar skal få dårlig samvittighet. Kildesortering er blitt normalen, det er innført på de fleste offentlige steder og det er reklamert for overalt. Det grønne skiftet er blitt en trend for mange (og er årets nyord 2015), kanskje mest fordi ting som er miljøvennlige tilfeldigvis også er kule, slik som Tesla, solcellepaneler og tanken på at flere metallbokser kan bli til en elektrisk sykkel. Miljødebatten bør allikevel ikke bare handle om hvordan vi kan få flere å kjøre elektrisk bil og fly mindre, men hvordan du som forbruker totalt sett kan være minst mulig belastende for miljøet. Klimautslipp som følge av dyrehold forventes å øke med 80% innen 2050. Hvordan skal vi møte denne utfordringen? Det enkle svaret er å spise mindre kjøtt. Så hvorfor spiser vi stadig mer?
Hvorfor spise mindre kjøtt?
I Norge har kjøttproduksjonen økt 165% i løpet av 50 år, ifølge tall fra SSB. Mesteparten av jordbruksarealet, om lag 90%, blir brukt til å dyrke fôr til dyrene som skal avles opp og senere bli til kjøtt på tallerkenen. Dyrehold og kjøttproduksjon regnes som en av de tre klimaverstingene av FNs klimapanel. Dyrehold og dets biprodukter står ansvarlig for 51% av alt klimagassutslipp, mens transport kun står for 13% av klimagassutslippene. Kanskje den største frykten er metangass, som er en gass beitedyr (og mennesker) slipper ut. Sammenlignet med karbondioksid fanger metangass 100 ganger mer varme i atmosfæren i løpet av en 5-årsperiode, og 72 ganger mer i løpet av en 20-årsperiode. Flere hevder at endringer som gjelder mengde karbondioksid i atmosfæren først vil merkes etter 20-40 år, mens en endring i metangass vil merkes etter 10 år. Det vil si at hvis vi minsker utslipp av metangass nå vil det merkes etter 10 år. (En vanlig innvending er at det naturlige utslippet av metangass fra andre kilder uansett er så høyt at mennesker ikke kan bidra i særlig grad uansett; men i virkeligheten står utslipp fra storfe alene for 16% av metan som slippes ut i atmosfæren.)
Hvordan kan vi spise mindre kjøtt?
Det er ganske tydelig at dette spørsmålet ikke får stor nok oppmerksomhet av våre folkevalgte, og heller ikke globalt. Klimatiltakene rettes først og fremst mot energi- og transportsektoren. På klimatoppmøtet i Paris i desember 2015 ble man enige om at vi skulle holde temperaturen nede og minske utslippet av klimagasser betraktelig. Målene som ble vedtatt på møtet ble ansett som en seier, men hvordan vi skulle minske utslipp ble det ikke lagt vekt på. Hvert land kan iverksette egne tiltak så lenge målene blir nådd. For at vi skal kunne nå målene i den nye klimaavtalen må vi rette flere tiltak mot landbrukssektoren og finne bærekraftige mål for kjøttproduksjon. Dersom vi begynner å spise halvparten så mye kjøtt og animalske produkter som vi gjør i dag har vi allerede kuttet 25% av klimagassutslippene. Dersom vi slutter å spise kjøtt og meieriprodukter har vi allerede minsket klimagassutslippene med 51%.
Hvis etterspørselen skal ned, holder det ikke å forby kjøtt. Dette er hverken mulig eller ønskelig å gjennomføre i et samfunn der mennesker skal ha frihet til å ta selvstendige valg.
Kjøttfri mandag?
En undersøkelse gjort av Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) viser at flere har mer kunnskap om andre miljøtiltak, og resultatene av disse tiltakene, enn de har om å spise mindre kjøtt og miljøgevinsten ved dette. Hvor ofte leser man ikke at ”en helgetur til London for 199 kr forurenser like mye som et halvt år med bilkjøring” (VG)? Kanskje man burde tenke like mye over at det koster samfunnet 6000 liter vann å produsere én hamburger, eller at kjøtt- og meieriindustrien bruker en tredjedel av verdens rene vann til sine formål
Vi kan spekulere i hvorfor vi har mer kunnskap om andre miljøtiltak, og vi kan forvente at kjøttprodusenter i Norge, og for så vidt resten av verden, vil stå klar til kamp i det man skal begynne å innskrenke deres produksjon. Her er det viktig å være klar på ett punkt, og det er at landbrukssektoren ikke skal legges ned. Det må produseres mindre kjøtt (og dermed også andre animalske produkter), men behovet for mat på tallerkenen blir ikke noe mindre, og må erstattes med andre matvarer som ikke krever like mye av verdens knappe ressurser, og som ikke slipper ut ekstreme mengder klimagasser. Fenomenet ’meatless monday’ kan betraktes som et forsøk på å kutte kjøttkonsumet. #MeatlessMonday ble en populær emneknagg, tittelen på flere kokebøker og tema for flere artikler. Det ble til og med opprettet en egen facebookside som en slags vert for begivenheten kjøttfri mandag. Dette var et fenomen som ble startet nedenfra, og som ikke viste seg å ha betydelig effekt. Flere velger bort kjøttfri mandag – fordi en ikke vet hvordan det ganger en selv eller samfunnet, fordi en bare er så vant med å spise kjøtt, eller fordi at det ikke finnes hverken pisk eller gulrot for å være kjøttfri nettopp på en mandag. Dette antyder at iverksetting av tiltak må komme ovenfra.
Økonomisk motivasjon?
Hva så med å innføre miljøavgift på kjøtt? Dette vil trolig ha en god effekt, men kan også føre til at kjøtt blir en luksusvare som kun personer med fete lommebøker har råd til. Med tiltak som dette kan vegetarkost ende opp med å bli ’fattigkost’, og dermed fremstå som et mindre attraktivt alternativ. Tenketanken Civita har foreslått miljøavgift på kjøtt og meieriprodukter, men dette ble ikke godt tatt i mot av våre folkevalgte, da dette ville svekket norsk landbruk. Det har også vært foreslått å kutte avgiften på frukt og grønt, men hvor stor vinning dette hadde vært for miljøet kan vi klø oss i hodet over. Utfallet blir det samme om det blir innført miljøavgift på kjøtt, eller om man kutter i avgiften på frukt og grønt. Vegetarmaten blir det billige alternativet, og det har alltid vært en billigere løsning. Derfor er det ikke mye å vinne på avgiftskutt eller avgiftsinnføring.
Hvis etterspørselen skal ned, holder det ikke å forby kjøtt på visse dager, eller totalt. Dette er hverken mulig eller ønskelig å gjennomføre i et samfunn der mennesker skal ha frihet til å ta selvstendige valg. Men selvstendige valg tas heller ikke i et vakuum; snarere bygger de på et komplekst sammensurium av egne preferanser, samfunnet for øvrig, og først og fremst på hva vi vet om alternativene.
Gulrot, ikke pisk
Det er her løsningen ligger: Det grønne skiftet betyr at vi også må endre våre matvaner, og dette bør kommuniseres til forbrukerne. Nøkternt og uten fordømmelse (guilt tripping fungerer ikke, og skeptikerne har rett: Kjøtt er faktisk godt). Det finnes mange gode grunner til å gå fra en diett med kjøtt til plantekost: Du får alle næringsstoffene du trenger uten å spise kjøtt; du kan lage mer eller mindre alle retter som du lagde før, bare ved å bytte ut kjøttet. Du minsker sjansen for å få hjerte- og karsykdommer. Flere dyr slipper å lide og du bidrar til å minske klimautslipp. Rett og slett blir du et litt bedre menneske, og du trenger ikke engang bli veggis på heltid for å få det til. Vegetarkost er ikke lenger bare for folk med dreads og batikk, det er for alle som ser disse mange fordelene ved å legge om kostholdet. For at det skal bli flere av oss, trenger vi flere informasjonskampanjer og mindre fordømmelse.
Louisa Boulaziz studerer statsvitenskap på UiO. Hun er halvt algerisk og interesserer seg for politikk.
