Tekst: Brage Herlofsen | Bilde: 50watts.tumblr.com
Den radikale apatiker
I det siste har jeg opplevd å bli kalt både konservativ og apatisk, mens i andre sammenhenger, av andre folk, blir jeg kalt, kanskje mer presist, kommunist og marxist. Kanskje slenges det på et kultur-prefiks foran sistnevnte. Skal jeg tro de onde tungene og endre selvbildet mitt slik at det stemmer overens med denne Schrödingers ideolog? Nei, selvfølgelig ikke. Men årsaken bak disse villfarelsene pirrer nysgjerrigheten. Da jeg først begynte å studere, oppdaget jeg at personligheten min hadde gjennomgått en forvandling. Før i tiden kunne jeg like å diskutere og debattere samfunnsspørsmål og politikk, men ikke lenger. Jeg trakk meg tilbake i skyggene raskere enn noen kunne si «stortingsvalg». Jeg konkluderte jeg med at jeg var blitt apolitisk. Jeg hadde ingen interesse av å overbevise kollokviepartneren om å revurdere å stemme på Venstre. I mitt eget hode var jeg ute av stand til å egentlig mene noe som helst. I dag har jeg forstått at det ikke er selve diskusjonen jeg frykter, men min egen og andres manglende kyndighet hva gjelder uenighet.
Veivalg som binder
Overbevisning beror ikke bare standpunkter og løsninger, økonomiske systemer og lovgivning, men på noe dypere. De ideologiene folk identifiserer seg med, består først og fremst av verdivalg. Hvorvidt valg er det rette ordet, er et annet spørsmål, men jeg tror at mennesker rett og slett er født med, og sosialiseres og kultiveres til en individuell disposisjon for hvilke verdier de setter høyest. Ideologiens anatomi er nemlig slik, vil jeg påstå: primært foreligger verdiene, som bygger på intuisjon og moral, mer eller mindre. Altså er mitt syn at ideologi er mer kognitivt enn sosialt forankret. Det er nok ikke nytt for de fleste at verdier må anlegges før standpunkter, altså det generelle før det partikulære. De aller fleste vil være enige. Man har en visshet om dette hvis man tenker seg om. Men man nekter å anvende denne kunnskapen i møtet med motdebattanten. Det polariserte meningsklimaet har ført til at debattene jeg finner meg selv deltakende i, og som jeg har overvært som tilskuer, fører ingensteds hen. Folk forstår ikke at den motsatte part slett ikke deler ens verdisyn, og således går de villig inn i blindgater.
Ingen plattform, ingen dialog
I disse dager diskuteres den senere tidens trendbegrep, no-platforming, med alt fra indignasjon til rasende engasjement. No-platforming er ideen om å fryse ut enkelte aktører fra den offentlige diskursen på bakgrunn av at de underbygger ondartete holdninger. Et eksempel på dette kan være å nekte Tore Tvedt, Vigrid-grunnleggeren, å holde foredrag på universitetet. Sumaya Jirde Alis spaltistdebut i Morgenbladet, har gjort seg fortjent til oppmerksomheten, og til indignasjonen. I fare for å aktualisere mitt eget innlegg, noe som egentlig ikke er meningen, må det sies at Jirde Ali eksemplifiserer den holdningen som jeg ønsker å komme til livs. Jirde Ali vil ikke forvise kun sjikane og hets til taushetens rike, men meningsmotstandere som bygger oppunder en produktiv diskurs vil også gå med i dragsuget. Graden av produktivitet som disse bidrar med, er riktignok relativt med tanke på at hele debattklimaet plages av de feilgrep som jeg her forsøker å skissere.
Pidestallen
Er det ikke blitt en floskel at venstresiden hevder sin moralske overlegenhet ovenfor høyresiden? Til stadighet reduserer vi innholdet i meningsdifferansen mellom to stereotypifiserte meningsblokker til tåpelige catch phrases, unyttige oppsummeringer som fremstår som ubestigelige fjell. Er det rart at debattene, som vi fortsatt setter på en pidestall som den nyttigste og mest tilgjengelige sjangeren for intellektuell og sivilisert søken etter sannhet, har forfalt til gemen reklame for deltakernes meningsforbund?
Fallet
Muligens er det jeg som har forfalt til det uoverbeviselige. Muligens er det jeg som er sikrest på min egen, riktignok uovertreffelige, verdensanskuelse. Jeg må innrømme at jeg svært sjelden lytter til høyresidens argumenter med interesse og velvilje. De mest erfarne av samfunnets debattanter, hvis dannelse er preget av positivismen, forærer oss, de motvillige, overbærende, men velmenende råd. For eksempel vil de ha oss til å lese Næss’ En del elementære logiske emner. Kanskje vil de belære oss om debattens uskrevne normer. Skolens prosjekt oppsummeres av samme stand ofte som en opplæring i samfunnsdeltakelse, et middel for å bøte på motvilligheten, men også for å ruste oss mot tom, blomstrende retorikk. I et forhastet øyeblikk må jeg ha kastet rustningen.
Et kjedelig gjenklang
Men samtidig er jeg velvillig nok til å tillate folk å mene forskjellig fra meg. Jeg kan applaudere vinnskipelige høyresidepolitikere som bidrar til å oppdatere dagsorden og vitenskapeliggjøre diskursen, og jeg kan himle med øynene når meningsfellene mine på venstresiden bidrar til å polarisere feltet. Poenget mitt er altså at vi må kaste fra oss all denne selvrettferdigheten. Mange av oss er uansett for unge og uerfarne til å egentlig vite sikkert om vi alltid vil stå for det vi mener i dag. Det er en kjedelig kjensgjerning at idealismen forvitrer med åra, men det er jo dessverre sant. I det siste har mange av mine medsosialister forlagt sitt illsinte temperament og sine idealistiske sensibiliteter til fordel for bedrøvelige Jordan Peterson-videoer på youtube. Hva så? Jeg vil ikke ha noen rødmalte spissborgere. Jeg vil heller rose dem for å faktisk ta det standpunktet de egentlig tilhører uansett om jeg er enig eller ei.
Brage Herlofsen, bachelor i Litteraturvitenskap og Lektor i Nordisk og Religion ved UiO.
