Tekst: Johanna Holt Kleive | Illustrasjon: Sunniva Aurora Dybvig
“Menneskeheten tar seg selv altfor høytidelig. Det er verdens opprinnelige synd. Hvis hulemennesket hadde visst hvordan det skulle le, ville historien vært annerledes”, skriver Oscar Wilde på 1800-tallet.
Et par århundrer senere går en storm av krenkede følelser gjennom verden. «Generasjon snøfnugg» blir brukt som et politisk skjellsord for en generasjon som tar seg selv litt for høytidelig, og snøfnuggene anklages for å ha et oppblåst selvbilde om hvor enestående de er. Eller for å si det med en av skribentene i denne utgaven:
“Jeg tilhører en minoritet, en liten håndfull mennesker, to prosent av verdens befolkning. Jeg ser verden gjennom grønne øyne. (…) Med 154 millioner mennesker deler jeg denne kuriøse øyefargen. Det plager meg.”
I definisjonen av et snøfnugg ligger en påstand om narsissistisk tankegang: Verden handler om en selv. Ironisk kommer betegnelsen «snowflake» opprinnelig fra Chuck Palahniuks roman Fight Club (1996), som filmen ved samme navn er basert på. Her heter det: «You are not special. You are not a beautiful and unique snowflake.»
Smertefullt, hva? Særlig for et snøfnugg som nettopp craver særbehandling.
Den første som gjorde meg oppmerksom på generasjon snøfnugg, var min professor i litteratur. Han mente vi, elevene, tilhørte en gjeng med ufordragelige unger som ikke tålte det fnugg. Under min første veiledning spurte han rett som det var: Hvilke språk behersker du, bortsett fra tysk, fransk, latin og engelsk? Som dere sikkert forstår var min professor i litteratur en streng mann. Han mente for eksempel at man måtte lese minst 3000 sider i uka for å holde koken. Han hevdet at dagens ungdom var tomme for ideer og dermed fungerte som kreativitets-killere i det akademiske miljøet. Eller for å si det som professoren: “Fantasiløse folk uten piff interesserer meg ikke.”
Det var delte meninger om professoren i litteratur, men de aller fleste syntes han var for streng. For voldsom. For lite hensynsfull. Samtlige studenter gråt seg i søvn etter en veiledning med professoren. Man hadde kanskje fått høre at man var treig i knollen, eller en “ræva” skribent.
Ikke desto mindre stilte vi opp på forelesningene hans, alle som en, hver eneste morgen, klokka åtte. Vi satt der med øra på stilk og hørte ham buldre og skvaldre og kritisere. Da professoren forlot rommet, fant vi en slags trøst i hverandre: Han ble omtalt som et tankeløst fjols, en mann uten evne til å lære bort. Og med slike mangelfulle pedagogiske evner – hvordan kunne en sånn tulling i det hele tatt få jobb på et universitet?
Det eneste vi ønsket oss, var en professor som kunne klappe i hendene av vårt fremragende arbeid – en veileder som kunne være stolt av oss!
Det var som om studentene stilte opp på forelesningene til professoren med dette ene formål: Å overbevise denne mannen om at vi var verdt noe. Å overbevise denne mannen om at vi var noe for oss selv. Å overbevise denne mannen om at vi, alle som en, var unike snøfnugg.
Årets første utgave av Argument blir viet til det skjøre, unike snøfnugget. Våre dyktige skribenter problematiserer en rekke spørsmål: Hvordan er det egentlig å leve og arbeide som helt unik? Hva skjer med tinder i snøfnugg-generasjonens tidsalder? Er generasjon snøfnugg i ferd med å ta livet av komedien? Eller overdrives kritikken av snøfnuggene og den evige tralten om at «alt var så mye bedre før»? Som debattant Eivind Trædal minner oss på i magasinet Subjekt: selv om mange hevder at vi lever i et krenkehysteri så var det langt verre i gamle dager. Om en viking fornærma en annen viking, ble man tross alt hakka i huet med en øks.
Agument #1 – SNØFNUGG er å finne på alle studiesteder i Oslo fra og med på tirsdag. Kom innom slippfesten vår for stand-up show, øl og en utgave av nyeste nummer!
