Tekst: Jørgen Johan Thuestad Meyer | Illustrasjon: Finn.no/Erlend Peder Kvam
I en slags halvsøvnig tilstand på flyet for et par uker siden hørte jeg starten på en lydbok om Leonardo da Vinci. Den handlet i hovedsak om hans virke og liv. Da Vinci var ingeniør, vitenskapsmann og kunstner. Han hadde en brennende lidenskap for verden rundt seg: fra menneskekroppens anatomi til storslåtte landskap og dyrearter. Han forsøkte til og med å lage en flyvemaskin. Noe av det første som slo meg da jeg hørte om da Vincis uuttømmelige interesse for omverdenen var: fy faen så befriende. Å kunne rette sine tanker mot det som er utenfor en selv, med en lidenskap som resulterer i en produksjon av kunstverk av himmelske dimensjoner. Å utforske og lete. Å finne ekstatisk tilfredsstillelse i de funnene en gjør.
Når sinnet søker innover
Idag derimot, er forskning og studier av naturen forbeholdt spesialistene innenfor de respektive fagfeltene. Det er formodentlig bra. Bra i den forstand at det utføres systematisk av de som har peiling. De færreste vil nok hevde noe annet. Jeg vet sannelig ikke hvordan min pc er bygget opp, hvordan jeg kan ringe til mamma som bor på den andre siden av kloden eller hvordan gravitasjonens krefter faktisk fungerer. Jeg bryr meg heller ikke. Jeg bryr meg ikke helt frem til pc-en min skrur seg av eller til jeg plutselig faller av jordkloden og begynner å sveve rundt i verdensrommet. Ja, det er foruroligende mye jeg ikke har den minste interesse av å vite noe om. Det jeg derimot bruker masse tid og krefter på er mitt indre. Hvordan føler jeg meg i dag? Hvordan skal jeg lede livet mitt i en noenlunde fruktbar retning? Hvordan skal jeg kle meg for å fremstå mest mulig attraktiv?
Her oppstår en slags indre konflikt, et ønske om å frastøte meg disse spørsmålene. Det er som om denne oppmerksomheten, dette blikket vendt innover, hindrer meg i å finne tilfredsstillelse i å lære om alt rundt meg. Den noe barnslige og søkende driften i meg begrenses gjennom mine tankers bestemte søken innover. Og dette er på mange måter ganske dumt. Få ting er nemlig mer tilfredsstillende for enkeltindividet enn kreativ og lidenskapelig utforskning og læring. Men der motivasjonen er fraværende blir potensialet for læring kraftig dempet. Kanskje kan sinnets bestemthet om å hele tiden handle om seg selv fungere som en demper for læringen?
Selv-realisert og selv-opphengt
Jeg tror at denne opphengtheten i selvet er en sentral del av vår tidsånd. Jeg tenker da spesifikt på det store selvrealiserings-prosjektet og vår generasjons rådende individualisme. Store deler av den vestlige kultur er gjennomsyret av en oppfatning av individet som noe unikt. Enkeltmennesket kan gjennom diverse beslutninger fullbyrde seg selv og komme til et nivå av harmoni med seg selv. Ja, det høres nesten religiøst ut, men det er faktisk dette mye av språket vårt virker å sikte til. Når vi snakker om det å være ”i kontakt med seg selv” eller at man er ”på rett vei” refererer jo dette nettopp til en slags korrespondanse mellom jeg-et og et overordnet mål som jeg-et forholder seg til.
Hvis en konstant føler behov for å vende blikket innover og spørre seg selv: hva kan denne erfaringen eller lærdommen gjøre for meg? – er det høyst sannsynlig at mye ender opp med å virke høyst uinteressant. Interesse for å lære er som regel bare genuin og givende idét vi tilnærmer oss lærdommen som mål i seg selv, og ikke som middel til noe annet. Og dette skjer faktisk i blant, om enn sjeldent. Det hender at jeg blir fullstendig oppslukt og involvert i noe annet utenfor meg. Da forsvinner det skarpe skillet mellom meg og omverdenen, og blir til ett. Dette er for meg den største glede. Disse korte glippene i det selvopphengte jeg-et.
