Tekst: Aslak Kittelsen |Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
For Gils del ble livsgleden i Rio kortvarig i denne omgang: Kort tid etter at albumet med ovennevnte hyllest var sluppet, havnet han i kasjotten sammen med vennen og musikerkollegaen Caetano Veloso. Siden havnet de to vennene og legendene i eksil i London i noen år.
Disse to store gutta har også siden vært politisk aktive, Gil var til og med kulturminister noen år under president Lula. Og under sist valg markerte de seg tydelig mot landets nye president, mannen som er raskere i snakketøyet enn i hodet, Jair Bolsanaro, men likevel allerede mest kjent for sin korte tale i Davos: «Å tale lenger enn seks minutter» er blitt et begrep her i Brasil.
Tre uforenelige fronter
Valget i 2018 var et trekantdrama. Den ene polen var Arbeiderpartiet, partiet til de forrige presidentene Lula og Dilma. Fernando Haddad, som var motstanderen til Bolsonaro i valget, og fikk om lag 45 % av stemmene i andre omgang, hører også hit. Han fikk særlig sterk støtte i de nordøstre delstatene, blant det den norske Brasil-kjenneren Torkjell Leira kaller «den gamle fattigdommen».
Den andre polen er den tradisjonelle høyresida, som den siste presidenten, Temer, hører til. Denne polen sto bak avsettelsen av Dilma i 2016, og har også siden brukt korrupsjonsanklager en masse som politisk våpen: Så godt som alle brasilianske politikere er jo korrupte, men på mystisk vis er det hovedsakelig arbeiderpartipolitikere som har fått unngjelde. Slik havnet også Lula i fengsel, der han sitter i dag. I denne prosessen har de fått god hjelp av sine lojale allierte i mediehuset Globo, et nettverk med omtrent like stor troverdighet og journalistisk integritet som de tre store nordamerikanske mediehusene MSNBC, CNN og FOX.
Mot disse to står Bolsonaros nye bevegelse: Høyrepopulistisk i fasaden, erkeelitistisk i innhold. Litt som Trump, bare drøyere i begge retninger. Partiet heter ironisk nok Det sosialliberale partiet, og er dominert av store pengeinteresser og sosialt reaksjonære evangeliske kristne. Bolsonaro skiller seg imidlertid fra så vel Trump som europeiske høyreideologer i at han hører til en eldre skole, forankret i den kalde krigen: Trusselen mot «vår stolte kultur» er ikke fattige innvandrere, men den «røde faren». Ikke bare har beskyldninger om «venezuelanske tilstander» sittet enda løsere enn hos nordamerikanske republikanere, men Bolsonaro har tatt til orde for å likvidere flere tusen venstreorienterte, eventuelt drive dem i eksil.
Populismen kveler tradisjonell konservativisme
Like fullt har retorikken også vært hard mot det tradisjonelle høyre: Bolsonaro skrek under valgkampen av full hals om at ikke bare Lula måtte råtne i fengsel resten av livet, det måtte Temer også. Og han har lagt seg grundig ut med Globo, som han nekter å snakke med – han lener seg i stedet på lojale evangeliske medienettverk.
Så vel presidentvalget som kongressvalget gikk dessuten ikke hardest utover de forhatte «sosialistene», men det tradisjonelle høyre. Mens de konservative kandidatene Alckmin og Meirelles gikk på ydmykende nederlag, gikk Haddad videre til neste runde. Og Arbeiderpartiet er fortsatt største gruppe i Kongressen.
I skrivende stund har Bolsonaro sittet en måned, og det eneste som foreløpig er klart, er at politikken hans ikke lover godt hverken for urfolk, for fattige eller for miljøet. Her jeg sitter et sted på kysten av Bahia, de to legendene Gil og Velosos hjemstat, og en av de rødeste delstatene i landet, går livet imidlertid sin vante gang. Her er Brasil fortsatt vakkert, som i sangen. Sola skinner, himmelen er blå, havet er turkist. Og menneskene vet å takke de ansvarlige kreftene: Vi har nettopp feiret Iemanjá, gudinne for havet og alt som har med saltvann å gjøre, med alter og festmåltid. Hun er foraktet som avgud av presidentens fanatisk evangeliske støttespillere – og respektert av stort sett alle andre her i landet.
Klovner i kamp
Respekt for Iemanjá hadde også den eldre herren jeg forleden kom i prat med. Han var en pensjonert advokat og gammal kommunist, og la ut som sine mange reiser til så vel Sovjetunionen som til Cuba, deriblant noen røverhistorier om Stalin. For eksempel hadde Stalin en gang fysisk løftet Tito, for så å sette ham ned igjen – for å, bokstavelig talt, sette Jugoslavias sterke mann på plass. Den som har lest litt nyere historie, kan vel sies å ha grunn til å tvile på effekten av maktdemonstrasjonen – om ikke sannhetsgehaltet. Det er uvisst om den gamle kommunisten var til stede under seansen, men det ville ikke forundre meg.
I alle fall var herren og jeg skjønt enige om at Bolsonaro, i likhet med Trump, er en klovn. Og han var ikke den første som sa dét til meg. Det har ikke lyktes meg å komme i prat med noen som liker den nye presidenten – nærmest kom jeg over en øl på flyplassen i Rio ei stund tilbake. Dama jeg kom i prat med var fra Belo Horizonte, og hadde vært på Europa-reise, og ikke brukt stemmeretten, men sa at «skulle jeg stemt, måtte det bli han som vant». Men det var ikke snakk om at han var noe bedre enn et mindre onde: «Han kommer ikke til å få endret noen ting,» sa hun. «Han er en klovn».
Det finnes derimot ekte støttespillere av presidenten, og de er skumle. Dog, om en måned er det karneval. I Europa i middelalderen var nettopp karnevalet et høve til å drive gjøn med myndighetene, og her i Brasil blir det spennende å se hvilke gjøglerstreker store og små klovner finner på. I mellomtida er Rio, og Bahia, fortsatt vakkert.
