Tekst: Julie Kielland | Illustrasjon: Annika Linn Verdal Homme
Kanskje jeg skal lage en app.
Akkurat nå er jeg ingen. Jeg er en ikke-person som lever et ikke-liv, en limbotilværelse mellom studielivet og arbeidslivet. Tappert kjemper jeg på toppen av Maslows behovspyramide. Det er mitt innerste, mitt ulmende potensial jeg skal livnære meg av. Jeg har valgt en utdannelse med selvrealisering som hovedmål og tekst som form. Jeg kommer ikke til å sy sammen sår, jeg kommer ikke til å lære barn å regne, jeg kommer ikke til å bygge tunneler, og ingen andre enn plantene mine kommer til å merke om jeg drar to uker til Bahamas for å drikke paraplydrink i stedet for å jobbe.
Jeg kommer sannsynligvis til å lage en app.
En fremtid som freelancer uten forpliktelser, uten fast lønn, uten rammer og uten begrensninger er det jeg er skapt for. Jeg har et talent, et talent jeg har blitt lovet at gjør meg unik. Jeg kan finne på ting, og jeg er god til å finne på ting. Jeg tilbringer dagene i en sort kassebygning med gule vinduskarmer, en drømmefabrikk kamuflert som høyskole. Jeg pumper ut idéer ingen har uttalt før. Det er dette jeg gjør. Det er dette jeg vil gjøre.
Jeg burde lage en app.
Sannsynligheten for å bli født er så liten at jeg nesten føler ærefrykt for min egen eksistens. Jeg kunne vært mer takknemlig for at jeg finnes som et individ blant 7,7 milliarder andre individer. I stedet ser jeg konkurrenter, potensielle kandidater som kan stille seg i veien for min utfoldelse. De puster inn luft jeg kunne pustet inn.
De lager apper jeg kunne laget.
Her om dagen stilte jeg meg spørsmålet: hva kan bare jeg? Rammet av et øyeblikks panikkbladde jeg febrilsk gjennom notatbøkene mine, vitnesbyrdene på min egen singularitet. Bunken med disse utskrevne kladdebøkene er mitt eneste håndfaste bevis på at jeg ikke er erstattelig, at jeg ikke kan byttes ut med en annen person, og i ytterste konsekvens, en robot. Dette har jeg tenkt mye på. Dersom jeg virkelig skulle laget en app ville jeg brukt teknologien til å illustrere min menneskelige kreativitet. Kreativiteten som skiller meg fra en perfekt sammensatt datamaskin, denne ufeilbarlige innretningen som kan replikeres. Produktet ville ikke ha vært mitt. Idéen ville ikke ha vært min. Grunntanken, ja. Men selve konseptet? Nei.
En app kunne gjort meg rik.
Jeg har aldri vært et materialistisk menneske. Primært fordi jeg nekter å være en del av kapitalismens undersåtter, et generelt menneske som jakter penger som om det skulle ha vært hele livets mening. Klart er det dét for den gjennomsnittlige kvinne eller mann. Penger er abstrakter som kan konkretiseres i objekter. Penger er alle tings stedfortreder inntil du har byttet dem inn i det virkelige ønsker deg. Jeg ønsker meg ingen objekter. Jeg er ikke interessert i det penger kan skaffe meg.
Alle andre lager app.
Hva gjør et menneske synlig? Jeg tilhører en minoritet, men jeg føler ingen tilhørighet. Paradoksalt nok er det de mest generiske personene som løftes frem og beundres, elskes,synes. De kalles folkekjære og får stå i samfunnets spotlys på en opphøyet scene. Sauer vil helst se seg selv, uten å forstå at det er nettopp det de gjør. Sauer kan ikke gjenkjenne sitt eget speilbilde.
Jeg vil ikke lage app.
