Tekst: Tor Syrstad | Illustrasjon: Mari Burheim
Det var noe herlig udramatisk over å gå på barneskolen på slutten av 90-tallet. Reform 97 hadde riktignok presset oss inn i skolevesenet ett år for tidlig, men ambisjonene for første skoleår var beskjedne. Vi sang og vevde. Den sosialdemokratiske 90-tallsskolen var mild mot de fleste. Ingen for dumme. Ingen for smarte. Alle skal veve, alle skal med. Dette var før selvrealiseringen tok fullstendig overhånd. Før PISA-resultatene viste at norske elever ikke kunne skrive norsk. Før de store livsprosjektenes tid. Sett fra framtiden, hadde vi det godt i den sosialdemokratiske norske skolen. Uambisiøst og konformt, ja vel, men vi gikk ikke til grunne, og vi vevde fint. Heimkunnskap på ungdomskolen og to timer gym.
Så skjedde det noe. 90-tallsbarna fikk det stadig verre, for ikke å snakke om generasjon 00. Ironien forsvant, og inn kom store mål og meta-snakk om angst og lidelse. Alt som tidligere var litt gøy å hate, ble forvandlet til en vond skjebne. Matte og tysk; dyskalkuli og språkforvirring. Mørkets tog rullet videre, med blogg og instagram. Gud vet hva som kom først av høyrepopulisme og snapstories. Ille var det i alle fall. Livet har alltid vært vanskelig, men nå var det liksom blitt spesielt tungt.
Heldigvis vet det norske skolevesenet å ta grep. Reform 97 skulle få oss raskere i gang. Kunnskapsløftet skulle fjerne snillismen. Høyere krav skulle gjøre oss like gode som finnene. Vi måtte jo kunne lese og skrive før vi gikk ut av folkeskolen. Reformene ga resultater. Nå har elevene endelig skjerpet seg, sånn rent faglig. Det kan vi juble over. Det eneste skåret i gleden, er at ingen lenger ser ut til å være glade. Psykiske problemer er den nye trenden, og staten lanserer sitt motsvar: Flere psykologer, mer hjelp. Når ikke dét er nok, kommer selve krontiltaket: Nye læreplaner med psykologi i alle fag. Fagfornyelsen.
Fagfornyelsen innebærer at alle elever i Norge, på alle nivåer, gjennomgående skal lære om noen utvalgte temaer: Demokrati, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring. Livsmestring. Et ord å bli glad i. Alle vil vi mestre, og nå skal vi få lære hvordan det gjøres. Hvem kjenner vel livet bedre enn lærerne. I den nye læreplanen står det at skolen skal gi elevene kompetanse til «å ta ansvarlige livsvalg». Hvilke livsvalg som er ansvarlige blir ikke nærmere presisert, men dette blir sikkert tydeliggjort i læringsmålene elevene får utdelt ved semesterstart. Livets læringsmål.
Identitet er et annet problemområde som staten nå skal hjelpe elevene med. Og identiteten, den skal helst være trygg. For som utdanningsdirektoratet helt riktig påpeker: «en trygg identitet er særlig avgjørende». Etter år med utrygge identiteter gående rundt, kan vi nå glede oss til framtiden. En framtid der hver enkelt har fått opplæring i «verdivalg og betydningen av mening i livet». Dette høres nyttig ut for andre enn dagens tenåringer. Tilbudet bør åpnes opp for flere: Kan jeg ta livsmestring som privatist?
Nå høres det sikkert ut som om jeg er negativ. Det er jeg ikke. Jeg tviholder bare på min tilhørighet i ironi-generasjonen, der alt er litt morsomt. Selv vår generasjon forstår at livsmestring faktisk er viktig. Fagfornyelsen vil kunne forbedre unge menneskers kunnskap om helse, seksualitet og egne rettigheter i et forvirrende samfunn. Det er bra. For de som allerede lykkes, vil slik undervisning gjøre det lettere å lykkes på en sunn måte. Noen vil bli flinkest i klassen på å leve. For dem vil det helst gå godt.
Jeg er mer i tvil om effekten for de som virkelig har det vanskelig. De som ikke møter opp på skolen eller stryker i flere fag. De som aldri helt klarer å gripe hva læreren snakker om. De som faller utenfor gruppearbeid og fellesoppgaver. De ønsker også å lykkes, men klarer ikke nødvendigvis å finne mestring i den vanlige skolen. Elevene som ikke helt er der, fysisk eller i tankene, går glipp av visdommen. Paradoksalt nok kan det å lære opp alle elever til å takle livet, dermed føre til større forskjeller mellom de som er til stede og mottakelige for læring, og de som ikke er det.
Ressursene som nå skal brukes på livsmestring for absolutt alle i skolen, kunne også blitt brukt annerledes. På mindre klasser, mer personlig oppfølging, tilpasset opplæring. Spørsmålet er om det kunne hjulpet dem som faktisk trenger det, heller enn å psykologisere majoritetens helt vanlige liv og problemer.
Det er tungt å få «Ikke Vurdert» på grunn av høyt fravær. Det er tungt å stryke i matte, norsk eller andre fag. Men det er enda tyngre hvis den kunnskapen du har gått glipp av – hvis det som ikke en gang kan bli vurdert – er mestring. Mestring av selve livet.
