Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Illustrasjon: Unsplash
Lørdag 16.03.2019, Oslo, Zoologisk Museum. Stemmene fra barn og voksne på ukens helgeutflukt blander seg, og avgir ekko i gangene. Både kjente og eksotiske dyr kan sees i dunkelt belyste utstillingsmontre. Ideen bak å stille ut dyrene på denne måten er å gi menneskene et mer konkret forhold dem – ved å plassere dem i montre med andre dyr fra de samme kontinentene, og slik levendegjøre faunaen. Implisitt ligger antagelsen om at fleste parten av oss neppe vil få muligheten til å se dyrene i live, i sitt naturlige habitat. En antagelse som i dag nok er mer sann enn noen gang. Vi står på randen av den sjette masseutryddelsen, uten at det ser ut til at folk tar inn over seg konsekvensene av de irreversible følgene.
Borte for alltid
I ett monter står en hundeaktig skapning – helt alene. 130 år gamle matte glassøyne stirrer ut gjennom fingermerker barn har satt igjen på glasset. Opp gjennom tidene har skapningen blitt kalt både «pungulv» og «tasmansk tiger», men det finnes ingen fullgod forklaring på hva den er. Med hundehode, tigerstriper på ryggen, kengurubakpart og et aktivt liv om natten, kommer alle sammenligninger til kort. Biologisk er den nærere i slekt med en rødrev enn en hund, selv om ytre likhet er fraværende. Det aldrende pungulv-ek- semplaret på Tøyen er bare ett av en håndfull eksemplarer som eksisterer i dag, fordi arten offisielt ble erklært utryddet i 1936.
Et annet eksempel er utryddelsen av mammuter, som historikerne også mener er menneskenes verk. Det kan se ut til at mennesket har en tendens til å tenke på naturen og dyrene som lever i den, som evige og uforanderlige. Underbevisst forutsetter vi ofte at naturen vi opplever i dag, tilsvarer naturen slik den var før. Våre liv er korte, og de fleste av oss evner ikke å se og ta inn over oss endringene som har skjedd over lengre tid enn våre egne liv. Vi oppfatter ikke at vi opplever en helt annen verden enn folk før oss.
Dyr vi anser som sjeldne i dag, var ikke nødvendigvis så sjeldne før. Gamle reisedagbøker og fortellinger avdekker interessant ting om fortiden: det fortelles om løver som gjorde franske og engelske skoger utrygge, skip som knapt kunne seile gjennom en enorm stim av torsk, og hvalrosser som bodde ved Themsens bredd. Mengdene av dyr var overstrømmende, og selv de mest nøkterne må ha tenkt at det aldri kunne ta slutt. I dag finnes det ikke lenger ville løver i England eller Frankrike. Grunnen ser ut til å være en overdreven tro på dyr som fornybar ressurs: romerne hentet mer enn 50.000 ville løver i løpet av en 40-årsperiode, fra flere land i Europa, Asia og Afrika. Dyrene skulle brukes til gladiatorkamper, samt dødsstraff for kriminelle og kristne. Under åpningen av Colosseum i år 81, ble 9000 dyr drept i løpet av 100 dager – i snitt 90 hver dag. Flodhester ble hentet fra Nilen i Egypt, i et slikt omfang at de i løpet av Romerrikets storhetstid ble utryddet fra området. De voldsomt populære kampene krevde så mange dyreliv at flere arter etter hvert forsvant, og aldri har kommet tilbake siden.
Ulven og insektene
Gladiatorkampene gikk etter hvert av moten, men fortsatt er ikke kloden et trygt sted å være for et vilt dyr. Siden 1970-tallet har vi utryddet 60 prosent av verdens dyrepopulasjoner – den sjette masseutryddelsen er underveis, en halv milliard år etter den forrige. Mens noen dyr dør ut som direkte følge av menneskers påvirkning, utryddes andre som følge av indirekte påvirkning. Klimaendringer og konflikter mellom stadig voksende byer og krympende skoger, for eksempel. De siste årene har særlig den store insektdøden fått vår oppmerksomhet. Ikke så rart når det utfordrer livsgrunnlaget vårt så direkte. Hvert år pollinerer insekter og bier planter vi er avhengige av mens vi bokstavelig talt høster fruktene av deres arbeid. Skulle de fått lønn, ville det blitt 577 milliarder dollar – per år. Med bienes og insektenes tilbakegang står menneskeheten overfor et problem: hvem skal gjøre jobben? Det er jo ikke sånn at fuglene bare kan ta over – dessuten vil sannsynligvis også de forsvinne etter hvert som insektene dør ut.
Innsektdøden skaper engasjement: det lages humlekasser og skrives artikler om hvordan folk flest kan bidra. Samtidig raser ulvedebatten i Norge. I indiske nabolag føler de seg truet av tigre, og kenyanske bønder har blitt anklaget for å forgifte løver. Rovdyrene i Afrika skaper like mye kontrovers som ulvene i Norge. Trenger norsk fauna ulv? Å bygge humlekasser koster lite, både av tid og økonomi, men å leve med opplevd usikkerhet for liv er en helt annen sak. Hvem skal betale prisen for viltbestanden? Og hva slags pris vil vi alle måtte betale om økosystemene på jorda kollapser? Mindre enn hundre ulver finnes i Norge i dag, og ulvemotstanderne møter liten forståelse fra motparten. Ønsket om å utrydde rovdyr er internasjonalt: dette er også én av grunnene til at Tøyen er hjemmet til en 130 år gammel pungulv. Knappe 1900 år før arten forsvant fra Tasmania, ble den utryddet på fastlands-Australia. Både aboriginerne og britene anså arten som en trussel ved matfatet, og reduserte bestandene kraftig – med 2000 års mellomrom.
I møtet med det faktum at arter er på vei til å utryddes, reagerer folk ulikt. Noen bli redde, andre blir apatiske, enkelte handler, folk flest velger tilsynelatende å ikke tenke på konsekvensene en masseutryddelse vil kunne få. Enkelte mener rett og slett at det ikke er noe problem – for dem. Selv om verdens fauna er i ferd med å kollapse, vil troféjegerne sikre seg et eksemplar: jo mer sjeldent, jo bedre. Slik var også verdens museer med på å utrydde geirfuglen på 1800-tallet.
En pengwyn i samlingen
Barna på Zoologisk Museum hviner av fryd mens de løper frem og tilbake mellom de utstilte dyrene. En av Zoologisk Museum sine bidragsytere, Carl Lumholtz, samlet både dyr, planter og etnografisk materiale mens han reiste rundt i Australia og Sørøst-Asia. Etter hvert ble han en forkjemper for urfolks rettigheter og naturvern. Han hadde med egne øyne sett hvilke prøvelser man utsatte både folk og fauna for, men disse refleksjonene kom etter at flere av dyrene han bidro med til Zoologisk Museums samling allerede var skutt.
En geirfugl – opprinnelig kalt «pengwyn» – står i ensom majestet i ett av montrene, ved en plansje som forteller at den er utryddet. Også i dette tilfellet var jakt én av hovedårsakene til at arten ikke eksisterer i dag: I middelalderen ble de nesten helt utryddet, men en liten gruppe overlevde på Newfoundland. Da øyen ble «oppdaget» av britene, gikk det kort tid før museene begynte å betale ut penger til alle som kunne fange en geirfugl. Utryddelsen ble fullbyrdet av bønder og fiskere som drepte geirfugl for litt ekstra penger i hverdagen.
I århundrer var naturopplevelsene mer tilgjengelige i naturen, enn på museer kun et fåtall hadde anledning til å besøke. Etterhvert som dyrenes habitat krymper, og dyrene blir sjeldnere eller dør ut, blir de støvete pelsdottene med matte glassøyne i større og større grad vår eneste måte å oppleve disse dyrene. Museene tar rollen som formidlere av det vi har mistet – det er bare der vi får se fortidens rike fauna.
