Tekst: Varg Folkman | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Så var det Brexit da. Storbritannias adskillelse fra EU går og går. Siden det britiske folket i 2016 bestemte seg for å gå ut av EU kan det av og til virke som det ikke har skjedd noe som helst. Partene har forhandlet, avtaler har blitt foreslått, avtaler har blitt stemt ned og valg har blitt avholdt, men det føles ikke som om den faktiske utmeldelsen er noe nærmere enn for tre år siden.
Med dette i bakhodet er det heller ikke lett å tro at Storbritannia faktisk skal ut 31. oktober. Men ifølge landets forholdsvis ferske statsminister, Alexander Boris de Pfeffel Johnson, er det det de skal – come hell or high water.
En blond klovn
Hvordan det skal gå for seg er imidlertid uklart. Johnsons flertall i Det britiske parlament er hårfint, og en rekke svært betente aspekter ved en såkalt «Hard Brexit» gjør det vanskelig å se for seg at han kan sikre et flertall for løsningen. Vi lever imidlertid i en spesiell tid, og en rekke hendelser de siste årene har vært av typen «kommer aldri til å skje», hvor Johnson som statsminister er blant disse. For få år siden var det få som kunne se for seg den blonde klovnen som leder for det tidligere imperiet. Ser man forbi overflaten blir det derimot klart at Johnsons vei til toppen er dypt sammenvevd med veien mot Brexit. I letingen etter svaret på om Johnson faktisk kommer til å tvinge Storbritannia ut av EU med et brak 31. oktober eller ikke, kan man se til Johnsons tidlige karriere. Den sier nemlig mye om hvordan Johnson regjerer og hvor langt han er villig til å gå.
Johnsons mest åpenbare karaktertrekk er hans nådeløse opportunisme. Så fort man fordyper seg i biografier, profiler og portrettintervjuer av ham, blir man klar over at man står overfor en person som er villig til å gjøre mye for å nå en mer eller mindre definert topp.
I journalisten Sonia Purnells biografi av Johnson, Just Boris, blir dette klart tidlig. Allerede på 80-tallet anså han politiske prinsipper for å være av liten betydning. Den gang latet han som om han var en følger av Det sosialdemokratiske parti i Storbritannia for å bli leder av debattklubben The Oxford Union, og prinsippene har ikke blitt noe fastere siden.
Dette blir enda tydeligere da han i 1989, etter en litt kronglete start på karrieren, blir avisen The Daily Telegraphs EU-reporter. Johnsons vei til statsministerkontoret starter i Brussel, men det er viktig å forstå Johnsons egen innstilling til EU. Skal man tro venner og bekjente intervjuet av Purnell, er nemlig ikke Johnson imot EU overhodet – snarere tvert imot.
Dette stanset ham imidlertid ikke fra å virkelig sette fart på den ekstremt kritiske EU-dekningen man siden 90-tallet har funnet i britisk presse. Som en annen EU-korrespondent, Martin Fletcher, skriver i The New Statesman om Johnson: «In short, Johnson did much to create the crude caricature of Brussels against which he campaigned in the EU referendum a quarter of a century later.»
En slags politiker
Med overskrifter som «Brussels recruits sniffers to ensure that Euro-manure smells the same» og «Threat to British pink sausages» satte Johnson med mer eller mindre sanne saker virkelig fart på EU-skepsisen som tok rot i De konservative på slutten av 90-tallet.
Johnson gikk til slutt for langt, og ble i 1994 tatt av jobben i Brussel da han stort sett hadde fiendtliggjort samtlige kilder i Brussel og gjort seg selv til en vits. Vel tilbake i London tok han over som redaktør i det konservative tidsskriftet The Spectator. Der ble det klart at Johnsons foretrukne lederstil i stor grad var ikke å lede, men snarere å la andre gjøre det. Det ble også klart at lojalitet i beste fall var noe midlertidig for Johnson. Så fort hans tidligere beskyttere og velgjørere i The Daily Telegraph var ute av posisjon til å hjelpe han videre i karrieren ble de utsatt for brutale artikler i magasinet. Samtidig som han hadde redaktøransvar i magasinet, tok Johnson også fatt på sin egen politiske karriere.
Etter en håpløs valgkampanje i et Labour-distrikt, tok Johnson over plassen
i underhuset i valgkretsen Henley-on-Thames, etter den konservative politikeren Michael Heseltine.
Johnson etterlot ikke noe merkbart avtrykk i underhuset. Det var da han ble ordfører i London i 2008 at den politiske karrieren virkelig skjøt fart. Som ordfører videreutviklet Johnson sin hang til å ikke egentlig styre. Som Purnell skriver om Johnson, ansatte han snarere en rekke varaordførere som tok seg av det praktiske arbeidet. Det ble også tydelig at Johnsons politiske vei var ment for ham alene. Som Sam Knight skriver i sin profil av Johnson i The New Yorker: «Johnson had barely any policies and virtually no staff. “Boris is a curious guy,” Nick Boles, a former Conservative M.P., who advised Johnson at the time, has said. There are no Johnsonites. When the brand is a personality, it is hard to play a supporting role.»
Brexit, eller ikke?
Det var ikke åpenbart at Johnson skulle gå fra Londonordfører til Brexit-general. Den gang statsminister David Cameron var sikker på at Johnson ville støtte Remain-kampanjen, og som beskrevet over er det tvilsomt om Johnson egentlig er imot EU overhodet. Som journalisten Tim Shipman avslørte i sin bok om Brexit-kampanjen, All Out War, var heller ikke Johnson selv sikker. Da han skulle avsløre hvilke side han var på i en kommentar i The Daily Telegraph, skrev han da også én for og én mot, før han til slutt bestemte seg. Å kjempe for Brexit var imidlertid det eneste riktige for Johnsons karrieremuligheter. Støttet han Cameron ville han frastøte seg EU-skeptikerne i partiet for alltid, og det var langt fra sikkert om han ville følge Cameron som partileder og statsminister. Som kjent ble det Brexit, og Cameron forsvant. Etter å ha mistet partilederjobben til Theresa May og kastet bort noen tafatte år som utenriks- minister, er Johnson nå på topp. Så hvordan kommer han til å styre Brexit-skuta?
Johnson har kommet langt med identiteten som «Just Boris». Han fant tidlig ut av at han kunne komme langt ved å skjule ambisjoner og opportunisme bak et lag av vitser og klovnefakter. Dette ser man i måten han går frem i Brexit-manøvreringen. Johnson har alltid hatt et åpenbart behov for å bli likt, men som James Forsyth skriver i The Spectator er Johnson i dag «reconciled to being a hate figure for many Remainers, less anxious to be liked — and more prepared to take on officialdom.» Han har åpenbart også gamblet på at den EU-skeptiske delen av den britiske befolkningen er stor nok til å holde ham ved makten. Som en følge har han gått all in på å gjennomføre Brexit. Sin fortid tro etterlater han også nå mye av den faktiske styringen til sine under- såtter, og denne gangen er det Dominic Cummings som står ved roret. Cummings var leder for Brexit-kampanjen og har av Johnson blitt satt til å gjennomføre Brexit – koste hva det koste vil. Nå har han satset alt på en avskjed med EU 31. oktober, noe selv mange av hans tilhengere tror er en fjern drøm.
Hele Johnsons karriere har ledet til dette. Av ren og skjær opportunisme har han hektet sine ambisjoner til den mest EU-skeptiske delen av den politiske klassen i Storbritannia. Man kan derfor trygt si at Johnson overhodet ikke kan vende Storbritannia av kollisjonskursen de for øyeblikket er inne på. Som Parker og Payne skriver videre: «If he fails to take Britain out on that date, he will also split his party and Eurosceptics will turn on him with a vengeance. “If he double-crosses us, there will be a horse’s head in his bed,” says a leading Tory Brexiter.»
Mister Johnson EU-skeptikerne, så er karrieren hans trolig over. Ser man dette gjennom prismet som er Johnsons biografi, virker det åpenbart at det er en skjebne verre enn en katastrofalt hard Brexit – for Johnson selv vel å merke.
