Tekst: Varg Folkman | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Det har alltid vært de som har ønsket å overvåke, og det har alltid vært de som har ønsket å ikke bli overvåket. De første kommer ofte i form av sikkerhetstjenester, etterretning eller stater mens de andre gjerne er private borgere. At vi, den gemene hop, som regel ikke ønsker å bli overvåket altfor for mye, har imidlertid ikke stanset de overnevnte fra å gjøre det likevel – de har bare måttet bli mer subtile. Derfor ser man også en parallell utvikling gjennom historien – hvor nyvinninger innen overvåkning følger annen teknologisk utvikling tett.
Det var kanskje ikke så effektivt å overvåke hele befolkninger ved hjelp av informanter og annen fysisk overvåkning, men det ble fortsatt gjort i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Siden kom moderne kommunikasjonsteknologi som telefonen, og gjorde det vesentlig lettere å overvåke store mengder samtidig.
Til sist kom internett. Nettet har fått all tidligere overvåkningsteknologi til å blekne: fremstillinger av overvåkning fra 80-, 90- og det tidlige 2000-tallet fremstår som latterlig avleggs i forhold. Ta bare filmen Enemy of the State fra 1998. I filmen er CIA villige til å ta livet av høytrangerte medlemmer av kongressen for å få innført en lov som lar dem overvåke telefoner. Med tanke på avsløringene til Edward Snowden et tiår senere ,om hva amerikansk etterretning drev med da, er filmen til å le av i dag. For dem som har jaktet på den perfekte måte å overvåke store folkemengder på, kunne en knapt forestille seg et bedre verktøy enn internettet.
Å overvåke alle, alltid
At stater i kriminalforebyggingens navn i større eller mindre grad forsøker å overvåke sine innbyggere er ikke noe nytt. Alle ønsker selvsagt å unngå at kriminalitet forekommer, for ikke å snakke om terrorisme, men prevensjon av disse må hele tiden veies opp mot retten til privatliv. Anonymiteten
et massesamfunn og en urban livsførsel medfører, skaper enkelte begrensninger i politi og sikkerhetstjenesters evne til å oppklare og forebygge kriminalitet. Som kriminologen Thomas Mathiesen bemerker i boken Kan fengsel forsvares?, vil forsøk på å gjøre samfunnet tryggere fort føre til fram- veksten av en politistat. I en storby må man nesten vite hva alle driver med til enhver tid for å effektivt kunne stanse dem fra å gjør noe ulovlig. Utenfor krigstid er dette noe man sjelden gjør, i hvert fall i Norge. Det blir ramaskrik hvis poli- tiet eller PST blir tatt i å overstige de grensene som er satt for hvilken overvåkning befolkningen aksepterer.
Likevel gir vi daglig mer eller mindre frivillig fra oss informasjonen som trengs for å fasilitere en svært inngri- pende overvåkning av oss. Og ofte gir vi den fra oss for svært lite i gjengjeld.
Mark Zuckerberg skal i 2010 ha uttalt at privatlivet var dødt. Han har siden blitt presset til å snu, men det han siktet til var selvsagt de sosiale mediene og søkemotorenes inntog og hvordan de har forandret forholdet vårt til hva som er privat. Forretningsmodellen til de sosiale mediene, så vel som en rekke andre internettaktører, er først og fremst å selge annonser. Ettersom vi på de sosiale mediene etterlater store mengder informasjon om hva og hvem vi liker og hvor vi befinner oss, kan de skreddersy annonser til hver og en av oss. I boka The Attention Merchant forklarer den amerikanske professoren Tim Wu at å skreddersy annonser på denne måten var et paradigmeskifte innen markedsføring. Eierne av søkemotorene og de sosiale mediene har som en følge blitt eiere av de mest verdifulle selskapene som finnes i dag.
Det har også etterlatt dem med enorme mengder informasjon om hver og en av oss. Lenge var det ingen oppmerksomhet rundt hva denne informasjonen kunne brukes til i praksis, men som man så under Cambridge Analytica-skandalen kan den brukes til svært mye. Den kan for eksempel brukes til å overvåke oss. Faktisk er evnen til å overvåke så overveldende at den nye forretningsmodellen til de store internettselskapene har blitt kalt overvåkningskapitalisme. I boken The Age of Surveillance Capitalism beskriver Harvard-professoren Shoshana Zuboff hvordan logikken til denne nye forretningsmodellen naturlig leder til at disse selskapene innhenter større og større mengder informasjon om oss, fra flere og flere deler av livene våre.
Overvåket, jeg?
I boken påpeker blant annet Zuboff at informasjonen innsamlet om verdens innbyggere blir satt til amerikanske myndigheters rådighet. Spesielt Google har vist seg villige til å la myndighetene benytte seg av informasjonen til å
få innblikk i borgeres liv, som vist av dokumentene lekket av Snowden. På samme måte som internettselskapene, har også andre aktører for lengst plukket opp informasjonens potensiale. Blant annet har det dukket opp en rekke bedrifter som benytter informasjonen vi etterlater oss på nettet til å bedrive overvåkning. Selskapet Palantir er et slikt selskap. Grunnleggeren av Palantir, Peter Thiel, var en av de aller tidligste investorene i Facebook, og med Palantir hjelper han myndigheter å forutse forbrytelser før de skjer. Dette gjøres ved å analysere data innsamlet av politiet, så vel som å benytte seg av data på nett. Blant Palantirs kunder finner man blant annet den norske tolletaten.
USA er selvsagt ikke alene om å bedrive overvåkning av egne innbyggere. Med ansiktsgjenkjenning og omfattende overvåkning har Kina muligens forbigått USA som den mest entusiastiske «Big brother» i verden. Dette er riktignok også med Googles hjelp. Dokumenter lekket til nettavisen The Intercept viste tidligere i sommer at Google gjennom intri- kate selskapsstrukturer har bidratt i utviklingen av overvåk- ningsdatavare brukt av kinesiske myndigheter. Med jevne mellomrom blir det bråk rundt hvor mye data som er lagret om oss, det være seg hvor mye Tinder vet om deg eller at en østerriksk mann får printet ut stabler med data Facebook har lagret om ham. Hver gang blir det bråk, og hver gang dør tumultene ut. Cambridge Analytica-skandalen er kanskje det mest fremtredende eksempelet, men flere år senere er det lite som har forandret seg – snarere tvert imot.
Vi befinner oss i dag i en virkelighet hvor alt vi gjør på nett, og en større og større del av det vi gjør i den virkelige verden, kan brukes for å overvåke oss. Blant annet kunne Financial Times tidligere i sommer skrive om en bedrift som ønsket å benytte seg av samtlige kameraer vi daglig omgås, for å lettere kunne ta bilister som bryter trafikkregler. Privatlivet er likevel ikke dødt. De fleste synes tross alt det er urovekkende når de finner ut at diverse smarte høyttalere kan lytte til deg i ditt eget hjem. Privatlivet har imidlertid blitt omdefinert, og i den nye versjonen er langt mer personinformasjon, bevisst eller ikke, blitt designert som greit å overvåke. Og for hva?
Stort sett for å gjøre små dagligdagse problemer mer overkommelige og mindre brysomme. Men det er vel ikke så farlig: All informasjonen du legger igjen er vel som tårer i regn. Hvem skulle ville bruke den mot deg? Vi lever med et usynlig nett av datastrømmer rundt oss. De fleste vil gå livet gjennom uten noensinne å merke nettet. For de som aldri beveger seg, merker aldri lenkene, som Rosa Luxemburg sa det. Det endrer imidlertid ikke at man fra dag til dag lever under det mest raffinerte overvåkningsregimet noensinne. Og det er ingen tvil: blir det et behov, så kan man raskt oppleve at nettet stramme seg.
