Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Cheerleadere fra University of Massachusetts samler seg på en gresslette for å ta bilder til årboken som skal publiseres om noen måneder. Solen skinner fra blå himmel, og for å unngå å få harde skygger på bildet har fotografen bestemt at alle skal stå med ansiktet vendt mot solen: En idé de sporty cheerleaderne møter med like stor entusiasme som alt annet de gjør for universitetet. Blant cheerleaderne som stiller seg opp i pyramideformasjon er Barbara Stowell. For andre året har hun fått tildelt dette prestisjefulle vervet. Hun og de andre cheerleaderne — både gutter og jenter — er uniformerte for anledningen: Med en stor, burgunderrød M brodert på hvite strikkegensere er de klare til å bli representert i årboken. Og vipps, så var bildet tatt til årboken for 1959.
Frøken Grim og klassereisen
Et knapt halvt år har gått siden jeg kjøpte Barbaras hvite cheerleadergenser på Etsy, et nettsted for kjøp og salg av vintage og håndlagde ting. Det finnes mange ufortalte historier og viktige minner til salgs her. Nettsiden er langt på vei et skattkammer for dem med livlig fantasi. Genseren fra University of Massachusetts var blant de eldste søkeresultatene for skolegensere, men så forbausende ny ut. Helt hvit, fortsatt elastisk, og med den burgunderrøde M-en midt på brystet: Noen hadde helt klart tatt godt vare på genseren i 60 år, og jeg kjenner på en viss ærefrykt ved å ha fått ansvaret nå. Med kun noen få kjente detaljer, og en selger som fortalte at tidligere eier het Barbara, har jeg nå sporet opp årboken fra 1959.
Det viste seg nemlig at University of Massachusetts har lagt ut alle årbøkene sine digitalt. Mens jeg finkjemmet de gamle årbøkene i jakten på bilder av den Snøhvit-vakre, unge kvinnen oppdaget jeg at Barbara, nå i begynnelsen av 80-årene, en gang hadde drømmer jeg selv kan relatere til. Vi var ikke så forskjellige, hun og jeg. 1959 til 2019 — hva er vel 60 år? Der jeg mer eller mindre alltid har tenkt på universitetet som en del av fremtiden, betød universitetsstudier i 1959 at amerikanske bondefamilier, byborgere og familier fra småbyene tok et steg inn i en ny virkelighet. Hele familier foretok en klassereise når de hadde råd til å sende ett av barna på universitetet.
Hva gjør egentlig at vi lykkes i livet? Selvfølgelig spiller innsats inn — det er jo manges favoritt å henvise til når noen lykkes eller mislykkes. Samtidig er rollemodeller viktige: Magasiner, filmstjerner og andre kjendiser setter trendene — lik guder i førmoderne tid. På bildet i årboken smiler Barbara sjenert til kameraet, mens hun står på hendene og knærne øverst i pyramideformasjonen. Det er derimot venninnen hennes, Elisabeth Grim, som med størst stjerneglans omfavner det faktum at hun ikke har med seg solbriller. Med lukkede øyne og ansiktet vendt mot solen, gjør hun det klart at hun like gjerne kan bruke tiden på å bli brun. Der andre myser mot solen, smiler frøken Grim avslappet mot den samme ildkulen.
Da Elisabeth ankom universitetet noen år tidligere, var håret hennes kortere og mørkere — og klesstilen mindre elegant. I løpet av studietiden ble håret lenger og stadig blondere, og klærne mer preget av at hun leste moteblader— og lærte seg å sy. Hun kastet etterhvert Hollywood-glans over ethvert skolebilde, men det var det store smilet som ble hennes varemerke gjennom årene. Elisabeth visste godt at de som smiler størst og bredest, også har størst sjanse for å få venner. Som en jente utenbys fra, ville hun ikke la denne sjansen gå fra henne: Universitetet skulle være hennes hjem i minst tre år. Og hvem kan vel ikke like en som alltid er blid?
Når jeg ser på Elisabeths reise gjennom årbøkene og de tilhørende studentforeningene, teateroppsetningene og sportsarrangementene hun deltok på, kan jeg både se meg selv og andre jeg har studert sammen med. Vi har alle vært Elisabeth Grim én eller annen gang, i jakten på både oss selv og de nye vennskapene vi drømte om. Å være cheerleader er ikke for de folkesky, og i 1959 var dette et såpass prestisjefylt verv at det var forventet at man aktivt gikk inn for å representere universitetet på best mulig måte. Det gjaldt ikke bare i sportsturneringene, men også i universitetskantinen, studentboligene, studentforeningene og utenfor campus. Å være cheerleader var en livsstil — du skulle heie på alle du møtte.
Å være eller ikke være student
Jeg vet ikke så mye om nøyaktig hvilke fremtidsdrømmer Elisabeth og Barbara hadde da de gikk på universitetet, men jeg mistenker at ingen av dem hadde kjærester og ekteskap som det viktigste på listen over drømmer. De unge kvinnene stod på terskelen til 60-tallets frilynte hippietid, og var på universitetet for å ta utdannelser de færreste i deres egen samtid fikk tilgang til. Jakten på lykken ga seg sannsynligvis ikke idet Barbara og Elisabeth gikk ut av campus for siste gang: De som har fått smake på ambisjoner, vil sjelden gi dem opp.
Hele ni år har gått siden jeg begynte på Universitetet i Oslo for første gang. I løpet av de ni årene har jeg oppdaget mange nye sider — både ved meg selv og andre, men også ved det å bli voksen. Jeg har forstått at selv om forelesningene og pensum har en viss betydning for hvem universitetet gjør deg til, er det faktisk det du gjør på fritiden som kommer til å forme deg. Da jeg brukte pausene i kriminologistudiene til å lese om borgerrettighetsbevegelsen i USA, skjønte jeg ikke nødvendigvis at nettopp perspektiver fra deres frihetskamp skulle definere både bachelorgraden min, eller hvor mye studiet skulle prege min opplevelse av verden. Dét er verdt å huske på for alle studenter: Studiet er ikke noe konstant og uforanderlig — så gjør det levende, spennende, rikt og relevant for ditt eget liv.
«Generasjon Prestasjon» har smertelig fått erfare at lykke og prestasjonsjag ikke nødvendigvis kan kombineres. Vi har alle mulighetene vi kan ønske oss, og likevel er det sjelden vi smiler så stort som Elisabeth gjorde i årbøkene på 1950-tallet. Barbara og Elisabeth levde nemlig i en verden ganske annerledes fra vår. Det fantes ingen klimakrise, borgerrettighetsbevegelsen var i sin spede begynnelse, og Donald Trump var lite annet enn en 13 år gammel gutt fra Queens. Barbara og Elisabeth har levd gjennom tiårene vår tids Donald Trump får amerikanerne til å drømme seg tilbake til, men nå har Barbara solgt cheerleader-genseren sin.
En amerikansk drøm har forsvunnet ut av Massachusetts, og til Asker i lille Norge. Og enda så glad jeg er for muligheten til å bli kjent med Barbara sin studietid, ser jeg også på genseren og forstår både hvor lang, men samtidig kort, tid 60 år er. Det er vemodig å innse at studietiden deres i dag bare er en samling minner og at jeg har ett av dem. Et helt liv har gått siden Elisabeth og Barbara, fulle av livsmot poserte i årboken. Det er nærmest absurd at de begge er over 80 år nå. I løpet av studietiden fant Elisabeth seg selv i den elegante Hollywood-stilen, og Barbara fant minner hun valgte å beholde, i form av en genser — i seks tiår.
Til dere som er helt på begynnelsen av studietiden nå, i september 2019: Jakten på det livet dere har sett for dere har så vidt begynt. Det ligger mye verdi i de kommende årene, og dere må ta dere tid til å oppleve dem ordentlig. Vær alene, og vær sammen med vennene deres, bli med på teatergrupper og i studentforeninger, dra et sted dere aldri har vært før, utforsk universitetet og byen dere studerer i. Livet deres blir nok ikke helt slik dere hadde trodd uansett, og nettopp derfor skal dere ha det moro på veien. Jeg håper dere som tilhører «Generasjon Prestasjon» tar vare på digitale kopier av polaroid-fotoene deres (for ja, de kan falme), aldri lukker døren for nye vennskap og puster inn disse årene i dype drag. Dere får aldri denne tiden igjen – så ta vare på det dere finner og og dem dere møter.
