Tekst: Thale Christin Solberg | Illustrasjon: pexels.com
For så lite som 20 år siden var det helt vanlig å stå foran inngangsdøren til noen. Man «ringte på klokka», og dersom ingen åpnet, ja, da fikk man prøve igjen en annen gang, i verste fall ringe vedkommende via fasttelefon senere på kvelden. På noen måter var det en enklere tid. TV-programmene gikk som planlagt. Det var ikke noen mulighet for å sette på pause eller se programmet før eller etter sendetid. Det fantes ikke mobiltelefoner som nærmest presser kommunikasjon på oss. På sett og vis var det enklere å leve i nået, å bare være en del av det som skjedde.
Teknologisk utvikling og vårt forhold til den har forandret seg. Det er kanskje derfor såkalt «Coach» har blitt et eget yrke eller at en person blir «influenser» ved å publisere det de vanligvis driver med i løpet av en dag. I dag er det en rekke mennesker som utdanner eller kurser seg til å bli «Coach», med det formål å lære andre å leve i nået, mens influenserne kommer med tips til hvordan å spise sunt, hvor du kjøper det feteste antrekket, osv. Muligens fantes det like mange «coacher» før også, og de orginale influenserne, kan man kanskje si, var kjendiser som lanserte noe nytt, som en parfyme, gjennom sitt eget navn. Uansett slapp man å bli pepret med disse menneskene i evinnelige reklamer på nett og i sosiale medier. Hvorfor får vi reklamen der? Fordi cookies som lagrer vår nettaktivitet og interesser muliggjør såkalt «targeted advertising», som har tatt over for reklamebladene vi fikk i postkassa.
For mye, for fort?
Den teknologiske utviklingen skjer eksponentielt, i et enormt tempo. Det kan tenkes at utviklingen skjer så fort at vi som mennesker ikke har fått tid til å ta det inn over oss. Til og med de som skaper teknologien begynner å bli seg bevisst dette. Nå er det helt vanlig at din egen mobil gir deg oppdatering om hvor mye tid du har brukt foran skjermen kontra forrige uke. Det store spørsmålet er dog om vi vet nok om hvordan dette påvirker oss som mennesker og sosiale individer.
De siste årene har det vært en økende oppmerksomhet rundt hvordan både nettroll og mennesker henger hverandre ut, eller direkte mobber andre, gjennom internett og sosiale medier. Bloggere og influensere blir forbilder for norsk ungdom uten at de nødvendigvis ansvarliggjøres, eller gjør seg sitt ansvar bevisst. Hvem som helst kan bli influenser og si eller mene akkurat hva de ønsker. I Norge har vi ytringsfrihet, et prinsipp jeg selvfølgelig er tilhenger av. Men kan det tenkes at man burde tilbudt kurs om hva som formidles og hvordan dette burde formidles, i det minste når det gjelder mennesker som har såpass stor påvirkning på unge menneskers liv?
Debattene om dette raser. Det kan ofte synes som den ene aktøren sier noe stygt om den ene, slik at den andre kan svare med noe enda styggere. Deretter kommer beklagelser og forsoning, men så har vi det i gang igjen. All reklame er god reklame, og disse influenserne får i det minste klikk midt i all sin banale krangling. Det kan også tenkes at denne evige debatten muliggjøres fordi alt skjer bak en skjerm. Man møter sjelden motstanderen ansikt til ansikt når stygge kommentarer og videoer lages bak en skjerm. Som pedagog spør jeg meg tidvis om mangelen på reell konfrontasjon er en medvirkende faktor, som gjør det mulig for unge å skrive hva de vil uten konsekvenser. Det er mye som tyder på at man sier ting man ikke ellers hadde turt å si, dersom det kan skje via en skjerm. En ting skal derimot influenserne ha: De er ikke anonyme slik mange andre nettroll er.
Stygg, styggere, meg?
I norsk offentlighet har det vokst frem et fenomen de siste årene, gjerne drevet frem av helt vanlige mennesker som til vanlig går på jobb, drikker sin kaffe og er hyggelig mot kollegaene. Det jeg snakker om er diverse Facebook-grupper og Instagram-kontoer som utviser holdninger til medmennesker som kan få den beste til å undre seg. Vi ler gjerne av tullevideoer fra USA, men dette er noe annet. Det har vokst frem store gruppe hvor det publiseres bilder som er «anonymisert» gjennom sladding. Problemet er at Norge er et lite land, og kontekst og situasjon gjør at vedkommende selv eller nære venner mest sannsynlig vil kjenne personene igjen.
På disse gruppene latterliggjør helt vanlige mennesker alt fra skrivefeil til klesstil, hobbyer eller andre saker de mener er verdt å le av, på andres bekostning. Mennesker er flokkdyr, og det er både lett og fristende å hive seg på trenden med å kommentere, le og latterliggjøre disse bildene eller utsagnene. Har vi det helt fint med å mobbe så lenge vi ikke ser personen som blir såret? Er det slik at vi ikke har empati på internett? Sosiale medier og forumer koker over av slike grupper. Et kjapt nettsøk etter oppskriften på brun saus kan ende fort ende i et notorisk forum hvor norske kvinner kjefter hverandre huden fulle. Du kan også gå inn på kommentarfeltet til norske aviser på Facebook, og du vil finne mennesker som radbrekker hverandre for deres meninger.
Anonyme folk, reelle konsekvenser
Forskning viser at dagens barn og unge melder om en stadig økning av digital mobbing. Samtidig lever vi et samfunn som krever kunnskap og teknologisk kompetanse. Når den moralske opplæringen ikke finner sted, oppstår det et dilemma, og man kan undre seg hva som skjer med dannelsen til dagens barn og unge. I Norge har vi tradisjonelt vært opptatt av likhet. Alle skal med, og alle skal inkluderes. Skoleverket skal være et fundament for dannelsen, empatien og medmenneskeligheten vår. Med dagens system kan det i verste fall se ut som om det idealet er i ferd med å forvitre. Politikere sier vi må fikse problemet med å få såkalt «livsmestring» inn i skolen. Det skal visstnok gi elever verktøy til å takle hverdagen slik at de ikke vil oppleve mobbing, eller bli psykisk psyke i voksen alder.
Forøvrig er det veldig bra at dette kommer til skolene, og det burde ha eksistert tidligere. Teknologi og globalisering fører med seg mye bra, men kan det tenkes at utviklingen har skjedd så raskt at det er en del ting vi har glemt på veien? En av de tingene kan fort vise seg å være medmenneskelighet. Det kan tenkes at internett fører mennesker som aldri hadde hatt mulighet til å møtes, sammen, men gir det også den gode gamle mobben mulighet til å eksistere igjen uten konsekvenser? Et samfunn i vekst trenger mennesker med teknologisk kompetanse, men spørsmålet er om den måten unge og eldre i dagens samfunn bruker sosiale medier, er den måte vi ønsker oss. Denne teksten er ment som en tankevekker til neste gang man kommer over et bilde av noen som har kledd seg likt, eller noen som sklir med alle matvarene sine på glattisen. Det kan være fristene å le, skrive en artig kommentar eller gi bildet en like. I det virkelige liv hadde man kanskje ledd akkurat i det situasjonen oppsto, men man hadde mest sannsynlig også sagt: «Unnskyld, går det bra med deg. Jeg skal hjelpe deg opp igjen».
