Studenter og fagforeninger: et håp for politisk endring i Libanon?

Tekst: Henrik Buljo Anstorp

Det er lenge siden Libanons politiske fremtid har vært preget av så mye usikkerhet og lidelse som nå: en skadeskutt økonomi, økende arbeidsledighet, rundt 1.5 millioner syriske flyktninger, koronautbrudd, nasjonale demonstrasjoner, politivold og i august – en eksplosjon i Beiruts havnelager med over 200 drepte og 6000 skadde. Hvem skal lede landet gjennom disse utfordringene?

Demonstrasjoner og overgangsregjeringer
I oktober 2019 brøt det ut store demonstrasjoner over hele Libanon. Landets befolkning kokte over av frustrasjon etter årevis med statlig korrupsjon og politisk vanstyre. Frustrasjonen ble raskt rettet mot den aldrende og mannsdominerte kjernen av politikere som har kontrollert det politiske systemet i flere tiår. Demonstrasjonene førte til at den daværende regjeringen gikk av og ble erstattet av en overgangsregjering. Eksplosjonen i Beiruts havnelager 4. august skapte en ny bølge av demonstrasjoner og raseri over statens neglisjering av befolkningens liv og helse. Reaksjonen fra myndighetene var å slå hardt ned på demonstrantene, innføre unntakstilstand og få overgangsregjeringen til å gå av mens lederne av de etablerte partiene forhandlet frem kompromisskandidaten Mustapha Adib til å ta deres plass som ny, midlertidig statsminister. Adib ga imidlertid opp og trakk seg fra stillingen 26. september, etter kun tre uker i jobben. Han opplevde at de etablerte partiene nektet å gi slipp på kontrollen deres over ulike departementer som gjorde det umulig å forhandle frem en ny regjering. Midt oppi et økende antall økonomiske og humanitære kriser, sitter altså Libanons politiske elite og tviholder på makten de har karret til seg gjennom årevis med korrupsjon og valgfusk. Ingen vet hvem som kan klare å fremforhandle en ny overgangsregjering eller når neste parlamentsvalg kommer til å bli avholdt. Finnes det likevel noen glimt av håp for landets politiske fremtid?

Studenter, fagforeninger og sivilsamfunnet
En fattig trøst i Libanons mange kriser er at de har potensial til å føre med seg politisk endring. Etter at store protester brøt ut i oktober 2019 har en stadig større andel av Libanons befolkning tatt til motmæle mot de etablerte politiske partiene. Denne økende oppslutningen reflekteres også i student- og fagforeningspolitikken, som lenge har vært arenaer dominert av etablerte politiske partier. I november 2019 ble ledervervet i den prestisjefylte advokatforeningen i Beirut vunnet av den partiuavhengige kandidaten Melhem Khalaf. Samtidig har stadig flere yrkesgrupper opprettet sine egne fagforeninger i kjølvannet av protestene i oktober i 2019. Disse nye, partiuavhengige gruppene stiller seg i opposisjon til de tradisjonelle fagforeningene som siden 90-tallet har vært gjennomsyret av politisk kooptering og handlingslammelse.

Ett år etter at protestene begynte, i oktober 2020, vant også opposisjonskandidater alle mandater de stilte til (tilsvarende 52% av totalt antall mandater) ved studentvalget til det libanesisk-amerikanske universitetet LAU. I samme periode har opposisjonsgrupper ved andre universiteter i Beirut fått et større tilfang. Også her har de etablerte partiene dominert i en årrekke med god hjelp av korrupsjon og valgfusk. Som en reaksjon på dette har flere studentklubber valgt å samle seg bak Mada Network – en ungdomsorganisasjon som de siste årene har koordinert opposisjonspartier ved universitetsvalg. I sterk kontrast til norsk studentpolitikk er disse valgene preget av valgfusk, slåsskamper, bestikkelser og en valgoppslutning på opp mot 70%. På samme måte som i fagforeningsvalg pøser de etablerte partiene på med penger og politisk veiledning for å støtte opp om partilojale kandidater. Når opposisjonsgrupper vinner disse valgene, er det derfor et tydelig signal om at det finnes både vilje og kompetanse til å konkurrere med de etablerte partiene og deres lugubre valgkamptaktikker. I tillegg viser det at opposisjonspartier er konkurransedyktige selv uten ekstern finansiering og lang politisk erfaring. Hva har dette å si for opposisjonspolitikken i Libanon på nasjonalt nivå?

Opposisjonen og sivilsamfunnet – en suksessoppskrift?
Et kjennetegn hos opposisjonspolitikerne ved universitetene og i fagforeningene er at de ofte stammer fra det man løst kan definere som Libanons sivilsamfunn. I denne kategorien finner man store grupper og løse nettverk av aktivister, sivilsamfunnsorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner som siden 90-tallet har vært primus motor for opposisjonspolitikken i Libanon. Utfordringen for disse gruppene har vært at de drives av – og har størst oppslutning blant – en høyt utdannet urban middelklasse. I tillegg har de manglet arenaer for å kunne utvikle og forenes om en tydelig politisk visjon. Forsøkene man har sett så langt, slik som valgalliansen Tahaluf Watani i parlamentsvalget 2018, bærer preg av svært brede allianser og et dertil sprikende og tannløst partiprogram. Slike valgkampanjer appellerer lite til majoriteten av libanesere, som påvirkes av økende arbeidsledighet og fattigdom. Hva skal til for å skape en bærekraftig politisk opposisjon som kan stille til nasjonale valg?

Suksessoppskriften fra universitets- og fagforeningsvalgene har vært at opposisjonskandidatene fremmer en tydelig politisk plattform som majoriteten av velgerne kan dra fordel av. Dette skiller dem fra de etablerte politiske kandidatene som, i den grad de i det hele tatt har noen plattform, skreddersyr valgløfter for å passe støttespillere fra sin egen religiøse gruppe. Ettersom Libanons politiske system kvoterer offentlige stillinger og parlamentsseter basert på religiøs tilhørighet, jobber de etablerte partiene med å monopolisere støtten fra «sin» egen religiøse gruppe. Dermed blir velgermassen til de etablerte partiene også mindre. Til forskjell har opposisjonspolitikere i fagforeninger og ved universiteter klart å tiltrekke støtte på tvers av religiøse skillelinjer takket være en konkret politisk og verdibasert agenda som et flertall av velgere kan kjenne seg igjen i. Dette sammenfaller også med at ordskiftet blant folkeopinionen etter fjorårets protester har tatt tydeligere avstand til den politiske klassen som helhet. Forhåpentligvis kan dette føre til at flere libanesere velger bort de religiøse skillelinjene som definerer de etablerte partiene ved neste valg, og i stedet trekkes mot opposisjonens søkelys på de sosioøkonomiske skillene som separerer overklassen og den voksende gruppen av arbeidsløse og fattige.

En annen faktor som har spilt sterkt i opposisjonens favør, har vært aktivistenes evne til å delta på tvers av valgkampanjer. Det er nemlig blitt et hårfint skille mellom sivilsamfunnsaktivister og opposisjonspolitikere i Libanon. I mangel på politisk legitimitet blant de etablerte partiene, har denne gruppen av befolkningen jobbet med å bygge støtte på tvers av økonomiske, religiøse og geografiske skiller. De overlappende nettverkene av opposisjonspolitikere og sivilsamfunnsaktører viser seg i både universitets- og fagforeningsvalg, så vel som i nasjonale valg. Dette har betydning for Libanons opposisjon som helhet ettersom aktivister og politikere ofte deltar som valgkampoperatører og koordinatorer i hverandres valgkampanjer. Som et eksempel spilte studenter fra opposisjonspartiet Secular Club ved det prestisjefylte Amerikanske Universitetet i Beirut en sentral rolle i valgkampen til Tahaluf Watani-medlemmet Beirut Medinati i 2018. Slik har en uformelt bundet opposisjon opparbeidet seg kompetanse innenfor partibygging, drift av valgkampanjer og politisk mobilisering. Suksessen til opposisjonspartier og kandidater ved universiteter og i fagforeninger betyr at flere erfarne operatører kan bidra til å bygge opp opposisjonen ved neste parlamentsvalg.

Tid og opposisjonsbygging
Å bygge en konkurransedyktig opposisjon i Libanon vil ta tid. De brede alliansene og den løse strukturen som har preget opposisjonen til nå, har muliggjort høy mobilitet av aktivister og støttespillere på tvers av institusjoner. Samtidig er beslutningsprosesser blitt langtekkelige, og det evige jaget etter konsensus setter kjepper i hjulene for visjonær politikk og tydelige valgplattformer. For mange velgere vil nok akutte økonomiske og humanitære behov styre valgopinionen. Det er derfor viktig for opposisjonen å kunne love mer enn uavhengighet fra de etablerte partiene. Valgkampløftene må adressere de store spørsmålene som truer Libanons økonomiske og politiske fremtid. Summen av disse løftene må få velgerne til å sitte igjen med et tydelig budskap: Selv om de etablerte partienes korrupsjonsmidler kanskje kan betale for sykehusregningen din i dag, trengs det nytt politisk blod for å reversere Libanons skadeskutte økonomi og å bremse landets raskt økende sosiale forskjeller. Forhåpentligvis vil opposisjonen i Libanon ha klart å opparbeide seg kompetansen som trengs for å effektivt kommunisere dette, ved neste valg.