Politisk ukorrekte dobbeltagenter

Tekst: William S. Mørch| Illustrasjon: Lotta Köhler

Uttrykket «politisk korrekthet» har lenge vært fast i det retoriske inventaret i den offentlige samtalen. Ytre høyre bruker det for å uttrykke en opplevelse av manglende rom for deltakelse i det offentlige ordskiftet; deres meninger «knebles» av en venstreorientert elite som dominerer mediene, og ikke slipper til de som ikke er for innvandring, ikke tror på klimaendringene og ikke synes transkvinner er kvinner. Det er likevel ingen homogen gruppe som er såkalt «politisk korrekt», men den strekker seg fra Erna Solberg[i] (og de etablerte politikerne) til Bård Tufte Johansen[ii] (og «mainstream media») og til studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo[iii] (og øvrige kulturinstitusjoner[iv]). Det de alle har til felles, er at de kan hevdes å inngå i øvre samfunnssjikt, enten politisk (Solberg), offentligsosialt (Johansen) eller kulturelt (direktøren ved Astrup Fearnley). Kan ytre høyre ha et poeng i bruken av «politisk korrekthet»-begrepet? Er ytre høyre forstummede stemmer, en «taus majoritet» som ingen vil høre på? Og står de egentlig i konflikt med samfunnet, eller er til og med de «politisk korrekte»?

Fillete prins eller prins i filler?
Sentrale poenger i ytre høyres selvfremstilling er at de representerer (det etnisk-kulturelt norske) folket, at de ikke får slippe til i den offentlige debatten eller er undertrykt på andre måter, og at de er de eneste som står imot «det politiske korrekte».

En av medstifterne til Resett var Øystein Stray Spetalen. Om du ikke vet hvem det er, kan det være verdt å nevne at han er på 77. plass over Norges rikeste personer med en formue på 3,8 milliarder kroner[v]. Han har riktignok trukket seg ut av Resett, ikke av politiske årsaker, men fordi han representerer «allmennheten» i Pressens faglige utvalg, noe som utgjør en interessekonflikt. En av de nåværende investorene, med en aksjeandel i Resett på nesten 23 prosent, er Jan Haudemann-Andersen, Norges 49. rikeste med en formue på 4,8 milliarder[vi]. Ellers eier Christian Mikkel Dobloug, mangemillionær og medstifter av det nasjonalistiske partiet Alliansen, 18 prosent av Resett. Den høyreekstreme «tenketanken» Human Rights Service fikk dessuten nettopp 1,8 millioner i statsstøtte. Document.no har i siste regnskap en omsetning på snaue 5,5 millioner kroner[vii].

Når det kommer til popularitet, ligger både Resett og Document.no på topp ti mest delte nettsteder på sosiale medier, og Document.no skryter i skrivende stund på sine sider av å ha over 700 000 (!) månedlige lesere. Deres kommentatorer og journalister når altså ut til nesten 13 prosent av Norges befolkning. Man kan trygt si at disse nettstedene representerer de rikeste i Norge sine interesser og når ut til en betydelig del av norske offentlighet. Hvorvidt de egentlig står i opposisjon til det politisk korrekte, er derimot mer komplisert.

De ideologiske statsapparatene
Det politisk korrekte er først og fremst et ideologisk uttrykk. Dersom en kun forholder seg til begrepet «politisk korrekt» slik det brukes retorisk, vil det fort vise seg å være innholdsløst i den forstand at begrepet betegner hva enn debattanten er imot i en gitt kontekst. Ideologikritikkens blikk kan derimot vise oss hvordan vi kan få en mer stabil forståelse av «politisk korrekthet», uavhengig av hvilke valører dens talsmenn ilegger det. 

Med utgangspunkt i undervisningen fra samfunnsfag på skolen forbinder man gjerne begrepet «ideologi» med store politiske prosjekter: kommunisme, liberalisme, feminisme, også videre. Ideologien blir fremstilt som tankesystemer som legger føringer for hvordan man skal forholde seg til virkeligheten. Uten å la seg fullstendig forlede av ideologien kan man likevel ta i bruk de ofte omfattende teoretiske lærdommene ideologiene har grodd frem fra, og bruke dem i ens egen verktøykasse for tenking og analyse. Slik kan man belyse det ideologiske i fenomener som virker naturlige (for eksempel dagligvarehandelen, tofeltsveier og «sunn fornuft»), eller som ønsker å fremstille seg som ideologisk uforpliktede (for eksempel dagsaviser, poplåter og akademia).

I tradisjonell marxisme brukes det ofte en arkitektonisk metafor for å beskrive samfunnet: Det er delt i base og overbygg. Med «base» menes de konkrete, materielle forholdene som danner vårt samfunn. Dette betyr a) hva som produseres og fordeles (varer og tjenester), b) hvor det produseres og fordeles (for eksempel fabrikken, oljeplattformen og restaurantens kjøkken) og c) hvem som produserer varen eller utfører tjenesten i en gitt produksjons- eller fordelingsrelasjon (noen selger sin arbeidskraft og noen kjøper andres arbeidskraft). Basen innebærer også alt produksjonsmidlene er avhengige av for videre produksjon, for eksempel infrastrukturen som danner grunnlaget for handel og transport av varer og tjenester, statlige subsidier til oljenæringen for å åpne nye oljefelt, eller beskyttelsen av norsk meieriindustri kontra europeisk. Med «overbygg» menes de ideologiske forutsetningene for at samfunnsmaskineriet (les: basen) skal fortsette å gå.

Den fransk-algeriske filosofen Louis Althusser (1918-1990) videreutviklet konseptet om overbygg i essayet Idéologie et Appareil Idéologique d’État (1970) [Ideologi og de ideologiske statsapparatene]. Han omdøper det her til «statsapparater», og deler disse i ytterligere to kategorier: «de undertrykkende statsapparatene» og «de ideologiske statsapparatene». Det er viktig å påpeke at når Althusser snakker om «statsapparater», mener han ikke institusjoner i staten som en administrativ myndighet, men det fellesskap av institusjoner som utgjør og opprettholder en nasjonalstat, uansett om det er snakk om Den demokratiske republikken Kongo, kongeriket Norge eller Amerikas forente stater. I dag er dette også tilfellet på et europeisk plan gjennom EU som byråkratisk og politisk stormakt.

Eksempler på de undertrykkende statsapparatene er politiet, militæret og de administrerende myndighetene. Med andre ord de som opprettholder statens voldsmonopol og samfunnsbærende makt. Noen av de ideologiske statsapparatene Althusser trekker frem, er religiøse grupper, utdanningsinstitusjonene, familien, fagforeninger, media, kulturlivet og politiske partier, altså de institusjonene som former oss sosialt som individer og opprettholder og utvikler samfunnets normer og regler. De undertrykkende statsapparatene utfører også ideologiproduksjon uten at dette er deres hovedanliggende, akkurat som de ideologiske statsapparatene har undertrykkende maktfunksjoner.

Som nevnt utgjør statsapparatene en samlet og generell overideologi (overbygg), som alle konkrete og underlagte statsapparater enten gir direkte uttrykk for, eller i det minste ikke står i konflikt med. Deres samlede oppgave er å etablere og videreføre en ideologi som bygger opp under samfunnsmaskineriet (basen), slik at denne kan fortsette å funksjonere uten store forandringer (samfunnskollaps eller revolusjon). Det vil si en politisk samfunnsorden og en hverdagslig «sunn fornuft» som alle borgere lærer å godta og tar del i. Den samlede ideologien som uttrykkes i det samlede statsapparatet, kan likevel ha en rekke motstridende grupper innad i de underlagte deologiske statsapparatenes uttrykk. Disse kan delta i større eller mindre konflikter med hverandre (LO vs. NHO, Den norske kirke vs. Human-Etisk Forbund, NRK vs. Document.no) uten å være i konflikt med overideologien som sådan. Det kan med andre ord være motstridende interesser mellom de forskjellige ideologiske statsapparatene uten at de motsier seg det overideologiske (overbygget som sådan); det overideologiske jobber alltid for basens reproduksjon av seg selv.

Marxisten ser altså sin kamp som todelt. Hennes hovedoppgave består i å endre eierskap- og produksjonsforholdene (basen): Arbeideren tilbringer store deler av livet på arbeidsplassen. Da gir det mening i et demokrati at også arbeidsplassen skal være underlagt demokratisk eierskap. Fordi basen reproduserer seg selv gjennom ideologien i samfunnet, betyr det også at ideologien (overbygget) påvirker hvordan forholdene i basen utvikler seg. Marxisten må altså jobbe for demokratisering av eierskap over arbeidsplassene og naturressursene i seg selv, men også forsøke å vinne ideologisk terreng for å endre oppfatningen om hva basen skal være. Skal man ta partiet Rødt sin marxisme på alvor, må en anta at de tar del i det liberaldemokratiske partipolitiske statsapparatet for å forandre dette fra innsiden, altså påvirke overbygget for igjen å påvirke basen.

Tåpens sosialisme
Nazismen som tankesystem blir ofte kalt «the socialism of fools». Dette kommer av at de anlegger de samme analytiske verktøyene, men forveksler eierskapsforhold med ideen om «jøden» og alle etnisk-kulturelle konnotasjoner de kan fylle denne med. I det nasjonalistiske tankegodset ytre høyre traderer, kan man således «bytte ut» basen med etnisitet (hvithet), nasjonalitet (norskhet, det skandinaviske eller det vesteuropeiske) og til dels geografisk forankret kultur (Den norske kirke og bunad). Parentesene mine sikter til den konkret norske nasjonalismen og at den er et konservativt prosjekt. De vil altså bevare noe de mener er i ferd med å forsvinne. Snakker vi om polske nasjonalister, vil innholdet i parentesene endre seg tilsvarende. Men som den oppvakte leser ser, vil dette «byttet» i basen være falskt fordi disse forankringene helt grunnleggende er ideologisk forankrede fellesskap og sier lite om de faktiske makt- og eierskapsforholdene i norsk verdiskaping hverken i staten eller i det private næringslivet.

Ideologien kommer først og fremst av de konkrete materielle forutsetningene i et samfunn, og som sagt skaper basen overbygget slik at overbygget jobber for basens videreførelse. Disse to påvirker hverandre, men basen legger alltid grunnlaget for hovedstrømningene i overbygget. Ytre høyres kommunikasjonsorganer er ikke økonomisk sterke i seg selv, men har velstående aktører i ryggen fordi det er i de velstående sin interesse at de er til. Hvorfor er milliardærer opptatt av å angripe flyktninger og «multikulturalisme»? Ikke fordi de utgjør noen reell trussel mot deres velstand, men fordi de er et bedre fiendebilde enn dem selv. De er selv en del av «den politisk korrekte eliten» i den forstand at de opprettholder de materielle maktrelasjonene i samfunnet som reproduserer seg selv gjennom ideologisk produksjon via eksempelvis Resett, Document.no og Human Rights Service (HRS). Dersom de som utgjør den undertrykte parten i eierskapsrelasjonene, retter sin politiske agitasjon mot at flyktninger fra Syria får noen hundre tusen kroner i året, i stedet for å rette den mot at de rikeste setter mange millioner på konto i skatteparadiser, i stedet for å bidra til kollektivet gjennom skatteseddelen, så er dette omdirigerte sinnet i de rikeste sine interesser.

Før Anders Behring Breivik jobbet nasjonalistene, de som i fullt alvor går til angrep mot det «politisk korrekte», kun i det skjulte. Men som en del av det liberale medias strategi om å imøtekomme ytre høyre i det offentlige rom, har de vokst frem i HRS, Document.no og Resett, og de har gått fra knapt å eksistere til å utgjøre en motstridende underideologisk strømning i den liberale offentligheten. De deltar dermed i en mindre konflikt i de ideologiske statsapparatene og er i det vesentlige for å bevare det politisk korrekte overbygget. Så lenge man ikke i fullt alvor er revolusjonær (du vil bytte ut basen) eller nihilistisk (du vil knuse basen), befinner man seg strengt tatt innenfor det politisk korrekte. Høyreekstrem terrorisme vil være underlagt det nasjonalistisk revolusjonære eller nihilistiske, men bare til dels, for generelt er også de tilhengere av de samme maktstrukturene i basen som i dag, men ønsker et samfunn hvor «etnisk-kulturell renhet» er en legitim skranke for deltakelse i maktstrukturene. Det ville vært absurd å anklage disse nettstedene for å ha direkte tilknytning til dette selv om både de og lignende fora har bidratt med ideologisk forankring til gjerningsmennene.  

Om vi likevel skulle gått med på ytre høyres selvfremstilling som en motsats til det politisk korrekte, det bestående og vårt samfunns eliter, vil de også vise seg å representere hovedstrømninger i de konkrete, realpolitiske tiltakene som blir gjort i vår samtid. Når flyktningeleiren i Moria brenner ned, og Norge bare vil ta imot 50 flyktninger, må en kunne hevde at ytre høyres politiske kampanjer de siste årene har vært ideologisk vellykkede. De har forflyttet seg ut av de utelukkede ideologiske statsapparatene og videre inn i de undertrykkende statsapparatene via forankring hos folkevalgte politikere. Nasjonalistiske tendenser har langt på vei satt premissene for flyktning- og innvandringsdebatten.

Alle under samme himmel
Ytre høyres offentlighetsorganers forståelse av det politisk korrekte som det kapitalistiske liberaldemokratiets fullkomne dominans er helt korrekt. Dette er samtidens ideologi. Men all den tid det politisk korrekte representerer det bestående hegemoniet, er ytre høyre langt på vei selv politisk korrekt. Resett, HRS og Document.no er mindre avvik innenfor samme ramme, ikke det radikale bruddet de fremstiller seg som, og som de liberalpolitiske hovedstrømningene (det såkalt politisk korrekte) vil fremstille dem som. For å bruke Althussers begreper er begge deler bare enkelte ideologiske statsapparater som ikke er i konflikt med det øvrige statsapparatet. Tilfellet Donald Trump representerer samme tendens. Hans presidentskap er kun mulig innenfor de konkrete politisk-økonomiske rammene som skapte ham, altså en samfunnsorden hvor penger gir makt og synlighet til dem som måtte ønske det. Jeg vil ikke underskrive ytre høyres fare for de som faller utenfor deres ideologiske renhetskategorier. En må ikke lete lenge før man finner de som er for etnisk rensing og støtter Breivik blant de individuelle på ytre høyre. Men ytre høyres offentlighetsorganer, de som inngår i det ideologiske statsapparatet, er knapt noen fare for den liberale kapitalistiske ordenen og dens eliter. De er rett og slett for politiske korrekte, og det sier mer om den ideologiske bredden i det politiske korrektes rammer, enn om ytre høyre som sådan. Det er god grunn til å diskutere politisk korrekthet, men da med ytre høyre – fra Fremskrittspartiet til Document.no – som en del av det.