Tekst: Ane Elise Lassen
Kosmos har vært en enorm kilde til undring gjennom tidene. Spørsmålene er uendelige, men menneskets nysgjerrighet har forsøkt å besvare dem. Gjennom billedlige, musikalske, poetiske og kroppslige uttrykk har også kunsten forsøkt å forstå kosmos. Et slikt kunststykke er Planetene av Gustav Holst. Orkesterverket er delt inn syv satser oppkalt etter planetene i vårt solsystem. Stykket formidler en astrologisk oppfatning av verdensrommet og noen av himmellegemene. Musikken viser en sammenheng mellom mytologien og vitenskapen og hvordan kunsten selv kan beskrive hvilke oppfatninger vi har av kosmos.
Planetene – en skildring av følelser og atmosfære
Kunsten har alltid vært påvirket av sin tid og dens tenkning, men den er ikke begrenset av det konkrete, vitenskapelige eller realistiske, noe vi hører i Holsts verk. Gustav Holst var fascinert av teosofiens tanke om et besjelet verdensrom hvor livløse gjenstander får personlige egenskaper. For ham var Planetene et symbol på livets gang samtidig som de var astrologiske portretter av de romerske gudene. Planetene er hans mest populære verk. Selv 100 år etter at det ble skrevet, blir det fortsatt jevnlig spilt i konsertsaler og brukt i filmer.
Et bredt følelsesregister kommer til uttrykk i Holsts suite. Et virkemiddel Holst har brukt, er at titlene har en kort personlig karakteristikk av egenskapene til den respektive planeten. Dette gir lytteren et frempek til hvilke stemninger som blir skildret. Satsene er i rekkefølgen planetene har i avstand fra jorden. Først kommer «Mars, the Bringer of War», en krigsmaskin som går sterkt og upåvirket frem. Det er en kontinuitet i satsen som viser rå kraft, brutalitet og kulde, og brorparten av stykket går i den skjeve taktarten fem fjerdedeler. Spesielt brassinstrumentene i orkesteret får vist seg på en militær måte, og satsen utvikler seg til et orkesterklimaks med sterk klang og volum. Arbeidet med denne satsen ble lagt under utbruddet av første verdenskrig. Holst kunne ikke tjenestegjøre på grunn av sterk nærsynthet. Satsen handler om krigeren Mars som er klar for kamp, og vi kan tenke oss hvilken påvirkning verdenskrigen kan ha hatt på denne satsen.
I kontrast til den flammende, røde Mars begynner satsen «Venus, the Bringer of Peace» rolig og kjølig. Musikken er fylt av rolige melodier med harper, fløyter og stryk. Gjennom lyse toner får satsen en fredfull stemning, litt som når istapper smelter i vårsolen. Rastløs, livlig og rask spretter «Mercury, the Winged Messenger» frem etter Venus. Instrumentene spiller høyfrekvente melodier i fløyte og klokkespill. I motsetning til den forrige satsens rolige fremtoning, er stemningen leken og impulsiv helt til satsen brått er ferdig.
«Jupiter, the Bringer of Jollity» er kongen av gudene og gud over himmel og torden. Kongen blir hilst velkommen av horn og annen messing med majestetiske melodier. Fanfaren utvikler seg i et større triumferende bilde av den kjente engelske hymnen kalt «I Vow to Thee, My Country». Den livlige musikken fra Jupiter glir over i en stemning av uro i neste sats, «Saturn, the Bringer of Old Age». Alderdommen kommer til uttrykk gjennom tikkende ur som varsler at tiden renner ut. Korte melankolske melodier begynner i det dype basseregisteret før lysere strykeinstrumenter utvikler melodien til et kaldt og dystert marsjhøydepunkt. Det føles nærmest stillestående samtidig som en spenning og en uro for en dyster fremtid gradvis øker gjennom satsen.
«Uranus, the Magician» er et fyrverkeri av en sats og kan gå i et høyt tempo avhengig av dirigentens ønske. Satsen er spenstig og full av overraskelser, men også kald som is, akkurat som planeten. Man får en forutanelse av en ekstase som bare fortsetter og fortsetter. Musikken løses opp i en iling av kulde og uvitenhet som munner ut i en nesten umerkelig overgang til den siste satsen «Neptune, the Mystic». Neptun begynner med fløytemelodi i det lavere registeret, som gir en luftig, nesten hes klang. Musikken skildrer en hemmelighetsfull atmosfære som blir forsterket av klimpring fra harpe og småstryk. For å fremheve opplevelsen hos publikum av guddommelighet og det utenomjordiske legger Holst til et kor av kvinnestemmer som til slutt forsvinner ut i det uendelige.
Kunsten – skildringer av det konkrete og abstrakte
Vi har gått gjennom en enorm teknologisk og vitenskapelig utvikling fordi vi er nysgjerrige og ønsker å forstå verden rundt oss. Gjennom teknologi og utvikling har også kunsten endret seg med tanke på hvordan vi opplever kosmos. Vil det være rom for å tolke kosmos gjennom kunsten, eller blir den erstattet av vitenskapen? I dag har vi gjennom teknologien mulighet til å ta spektakulære og nyanserte bilder av atmosfæren, planeter og stjerner. Kunsten gir derimot like stort rom for det abstrakte som det konkrete. Tolkning og refleksjon av tiden og samfunnet vi lever i, er like viktig som en helt konkret, vitenskapelig beskrivelse. Ubalansen som skapes av vår uvitenhet, usikkerhet, håp og frykt er ofte best beskrevet gjennom kunsten. Planetene inneholder en grundig behandling av hele følelsesspekteret. Verket er en beskrivelse av ytterpunkter som krig og kjærlighet. Kunsten er unik i sin egenverdi, men er samtidig uvurderlig for samfunnet. Den gir opplevelser som kan nytes alene eller deles med andre. Kunsten har mulighet til å beskrive stemninger, følelser og spørsmål vi ikke kan sette ord på. Den bidrar til sosialisering og kommunikasjon mellom mennesker. I tillegg er den en historieforteller som kan beskrive livets gleder og nederlag.
Slik opplever vi også Holsts liv og samtid i verket Planetene. Gjennom verket hører vi refleksjoner om en samfunnsomvelting beskrevet gjennom en persons lange liv. Skildringen er på ingen måte svart-hvit. Den inneholder også gråtoner, akkurat slik som livet. Verket viser en utvikling av tanker og filosofier. Det beskriver den mystiske sfæren i en noe uforståelig verden gjennom mytologi og astrologi, erkjennelsesmåter som har utvidet menneskelig tenkning.
Kunsten vil så lenge vi gir rom for det, kunne være et verktøy i møte med det ukjente. Mennesket er nysgjerrig, nyskapende, fantasifullt og kreativt. Det er disse egenskapene som gir oss rom for å tenke et større bilde og forsøke å se sammenhenger gjennom kunsten. Vitenskapen har gitt oss flere svar enn noen gang, men likevel kan den ikke besvare alle spørsmål. I møte med kosmos kan vi føle oss små og meningsløse, men vi kan også se oss som en del av et puslespill hvor alle brikkene er nødvendige. Kunsten kan beskrive det håpløse, det fantastiske og sårbare på en unik måte. Den kan skildre hvilke assosiasjoner vi får når vi ser opp på stjernehimmelen, og den kan overrekke vakre fortellinger om guder fra en annen tid.
