Tekst: Sindre Brennhagen | Bruno Latour Foto: Manuel Braun
I enkelte akademiske kretser har det har blitt populært å hevde at det «postnaturlige» allerede er et faktum; mennesket er overalt, teknologien er altoverstyrende, og forestillingen om en uberørt natur er en saga blott. Posthumanismen søker å rekonseptualisere forholdet mellom natur og teknologi, det organiske og det artefaktiske, og foreslår å forkaste begrepet om «naturen» totalt. Men her går noe kvalitativt viktig – noe umistelig – tapt.
Bruno Latour og naturen
Blant filosofer som forfekter en form for konstruktivisme [1], særlig de som karakteriseres som posthumanister [2], er det i senere tid blitt populært å hevde at vi aldri har vært i «naturen» i det hele tatt. «Naturen» er en abstraksjon, sies det, et kulturelt betinget konsept – en menneskelig konstruksjon som ikke nødvendigvis viser til noe bestemt ute i verden[3]. Det klassiske naturbegrepet har vært en av årsakene til at vi har behandlet den som noe tingliggjort, manipulerbart; som liv-, menings- og verdiløs, hevder filosofen Bruno Latour. Naturbegrepet nører opp under en dualisme mellom mennesket og de(t) andre, mellom oss og den ikke-menneskelige verden in toto [4]. Og med inntoget av Antropocen, hvor selv jordens geologiske systemer transformeres av menneskelig inngripen, samt den globale øko- og klimakrisens påtrengende nærvær, finnes det ingen steder som er «naturlige i gammeldags forstand» ifølge Latour [5]. Mennesket er overalt, teknologien er gjennomgripende, og vi befinner oss nå i en «postnaturlig» virkelighet [6].
Actor Theory Network
Posisjonen kjent som «Actor-Theory-Network» (ATN), forfektet av prominente skikkelser som nevnte Latour og Jane Bennett [7], vinner stadig terreng i samfunns- og humanvitenskapene. Deres uttalte mål består i å tilskrive aktørskap til entiteter som tradisjonelt er blitt forstått som livløse objekter, død materie; alt fra dyr til steiner og menneskeskapte artefakter. Filosofisk sett, er dette et nobelt prosjekt; det søker å overkomme seiglivede dualiteter mellom subjekt og objekt, sjel og legeme, natur og kultur – hvis «brutalistiske arkitektur» den vestlige fagfilosofi har strevd med siden René Descartes’ tid [8].
Men i sin iver etter å nedsable distinksjoner som siden 1600-tallet har hjemsøkt vår kulturhistorie som en poltergeist, gir posthumanismen samtidig slipp på den analytiske viktigheten av disse kategoriene. Ved å utvide rammene for aktørskap, og distribuere det til alle mulige ting, tåkelegges – ja, neglisjeres – viktige forskjeller mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktører, især menneskets usammenlignbare ødeleggelsespotensial og tilhørende ansvarsevne [9]. En mobiltelefon, en termos med kaffe og et menneske sidestilles med hverandre; ingenting er naturlig eller artefaktisk; alt er vital materie (Bennett); likeverdige deltakere i et nettverk av energi; actants med evnen til å skape konsekvenser, skal vi tro Latour [10]. Posthumanismen opererer ikke med relasjonelle selv (ontologisk ureduserbare individer), men en fluks av desubjektivert materie [11]. Med denne «nye materialismen» forsvinner uunnværlige skiller. Det skjer en forflatning, en nivellering av reelle asymmetrier [12].
Organismer har formål, artefakter har konsekvenser
Den svenske antropologen Alf Hornborg er sterkt kritisk til denne nye materialitetsdiskursen. Hornborg reaktualiserer det aristoteliske skillet mellom det oppvokste versus det frembragte, skillet mellom det organiske og artefaktiske, og hevder at det er en fundamental forskjell som posthumanismen overser. Organismer lever, hvilket innebærer at de kontinuerlig opprettholder seg selv gjennom stoffskifteprosessen, hvor næring tilføres og avfallsstoffer skilles ut. De har evnen til å respondere på ytre og indre stimuli, en ekstern påvirkning så vel som et indre følt behov [13]. Selv ned til de mest primitive nivåer – amøbens absorpsjon av næringsstoffer, den skyggesatte blomsten som strekker seg mot sollyset – er alt liv karakterisert av en streben [14]. Vi kan derfor si at alle livsformer har et formål, nemlig å leve videre. Og når disse formålene bevisst kan reflekteres over, som mennesket kan, kan vi snakke om intensjoner [15].
Abiotiske entiteter som steiner eller maskiner har derimot ikke disse kapasitetene ifølge Hornborg. De har riktignok en slags påvirkningskraft på «levende aktører» (organismer). De kan legge hindringer i deres vei, endre deres kurs, interferere med deres aktørskap. Men de kan ikke selv frembringe disse konsekvensene intendert, enn si med vilje [16]. Det er en grunnleggende ontologisk [17] forskjell mellom fuglen og bilen; den ene er et selvskapende subjekt, den andre er et skapt objekt. Posthumanismen begår dermed et kategorimistak når den likestiller dem.
Den dobbelte utslettelse
Når posthumanistene hevder at Antropocen fordrer en rekonseptualisering av forholdet mellom natur og teknologi, er det vanskelig å være uenig. Kanskje er den tidligere ontologiske forståelsen av biosfæren utdatert: Verdens artsbestander har sunket med 60 prosent siden 1970 [18], 83 prosent av alle landområder er beslaglagt av mennesket [19], og den samlede utryddelsesraten forekommer i et tempo hundre til tusen ganger hurtigere enn hva anses som normalt [20]. Men at den fysiske destruksjonen av naturen i tillegg påtvinger en konseptuell utslettelse av «naturen» som sådan, er ikke tilfelle. Det kan ha utilsiktede, men faretruende, konsekvenser [21]. Økopsykolog David Kidner påpeker at dette innebærer en dobbel utslettelse av naturen: bort fra den faktiske virkelighet, og vekk fra vår felles forestillingsverden. Den intensiverer det såkalte shifting baseline-syndromet, og risikerer å normalisere, i verste fall naturalisere menneskets påvirkning på naturen, slik at «a felt resonance with the natural order gives way to a largely cognitive assimilation into the industrial symbolic order» [22]. Hvis det ikke lenger finnes noen uberørt natur i opprinnelig forstand, hverken i den sanselige, observerbare virkelighet eller i vår symbolske forestillingsverden, hvilke hindringer finnes da for å avstå fra stadig flere og større inngrep? Naturen går i vår kulturelle glemmebok, den forsvinner fra den kollektive hukommelse [23].
Erkjennelsen av tap, nødvendigheten av skillet
Begrepet om naturen fungerer som et normativt referansepunkt som hjelper oss å se og forstå våre ødeleggelsers voldsomme skala. Det virker som en alarmerende påminnelse om at utarmingen av naturen gjennom tidene unektelig er forårsaket av menneskelig aktivitet. Å kaste begrepet på historiens skraphaug kan arte seg som en naturalisering av menneskets herredømme over naturen. Det underminerer dimensjonene av våre fortidige så vel som nåtidige ødeleggelser. Den amerikanske sosiologen Eileen Crist skriver: «To dispense with the referential vehicle for this manifestation of the natural world – as a concept both for the real world and the human imagination of that world – is equivalent to jettisoning the original blueprint of nature» [24].
Om vi oppgir å legge naturen – stedet hvor økologiske og evolusjonære prosesser utfolder seg i en fri selvskapelse, hvor andre livsformer kan gjøre det de gjør, uhindret av menneskelig utvinning og bruk – til grunn for ødeleggelsene som nå forekommer, risikerer vi å forkaste malen som tillater oss å erkjenne tap som tap [25]. Å bryte med fortiden er samtidig å forkaste forutsetningene for å forstå så vel som overskride den. Vi trenger et analytisk skille som fremhever de kvalitative forskjellene (makt, kraft, ansvar) mellom ulike entiteter i verden, og et begrep som minner oss på at menneskelig teknologi og infrastruktur ikke er alle tings kjennetegn. Begrepet om naturen fastholder tanken om at det er en vesentlig – eller værensmessig – forskjell mellom det naturlige og det artefaktiske. Å betrakte naturen som en tapt slagmark, fysisk så vel som konseptuelt, er en fallitterklæring. Å tale om en postnaturlig verden allerede nå er å ta nederlaget på forskudd.
Fotnoter
[1] Konstruktivisme betyr, kort oppsummert, at begrepene, kategoriene og konseptene vi begriper og forstår verden gjennom, er et resultat av språklige, kulturelle og historiske konvensjoner. Ontologisk betraktet, innebærer dette at våre klassifikasjoner – selv normative begreper – ikke viser til noe virkelig, uavhengig av mennesket, der ute (in re).
