Tekst: Hennige Bie Torp
Jeg var seks år da vi flyttet til en jungel, og favorittdyret mitt der var humla. Altså, min jungel var ingen jungel i tropisk forstand. Min jungel var en hage utenfor Oslo som bugnet av markjordbær og epler, i tillegg til hvitkløver, valmue, vikke og lin. I jungelen grodde tomat, agurk og basilikum. Det summet og blomstret og raslet. Når jeg la meg ned på bakken, kunne jeg beundre jungelens beboere – marihøner, midd, sommerfugler og flyvemaur – og deres daglige strev. Kampen om tilværelsen var like dramatisk her som i eventyrene beskrevet i Jungelboken.
Mitt favorittdyr i jungelen var humla; jeg matet vårens dronninger med sukkervann, fulgte sommerens arbeidere fra blomst til blomst og fanget dovne sensommerhanner i hendene.
En jungel uten frukt
Endringer skjer sjelden over natten i natursystemer, men mitt minne må ha gjort et dramatisk sprang fra jeg var seks år til jeg fylte seksten, for plutselig var jungelen fruktløs. Det var knapt bær til å fylle et eneste strå, og jeg måtte sykle til butikken for å kjøpe epler ettersom naboens situasjon var like sørgelig som vår. Hverken høsting eller slang var mulig. Denne nye virkeligheten var så ubegripelig for meg at jeg i stedet nøyde meg med å anklage min søster for å ha tømt hagen mens jeg var på skolen.
Blomsten og bien
På dette tidspunktet klarte jeg ikke å legge sammen to og to. Kanskje skyldtes dette at jeg hadde begynt å bruke somrene på nabogutter i stedet for humleobservering, men hagens jungellyder var nå preget av vind i gresset fremfor travel summing: Det var færre av våre ville insekter der.
Endringer skjer sjelden over natten i natursystemer, men mitt minne må ha gjort et dramatisk sprang fra jeg var seks år til jeg fylte seksten, for plutselig var jungelen fruktløs.
Uten insekter blir det mindre frukt. Frukt er resultatet av kjønnet formering hos planter. Dette skjer ved at pollen, plantenes spermier, forflyttes fra pollenbærere til stigma. De overføres altså fra mannlig til hunlig blomsterdel. For flere planter er selvbefruktning på det beste en plan B, og for andre er dette helt umulig, så forflytningen av pollen bør helst skje mellom ulike blomster.
Tusen og én pollinatorer
Denne pollentransporten er insektenes jobb. Bier, fluer, møll, sommerfugler og iblant maur kan i sin jakt på søt nektar og proteinrik pollen påklistre seg blomsterstøv og bringe det videre til neste blomst. I sin praktfulle pelsbekledning er bier generelt, og humler spesielt, fremragende «pollenforflyttere»: De kan simpelthen ikke unngå å fylle hårstasen med «blomstersperm». Slik har kjærlighetshistorien om blomsten og bien holdt på i over 100 millioner år: Blomstene sørger for mat til insektene, og insektene sikrer kjønnet formering hos blomstene. Per dags dato avhenger 80 prosent av ville blomster, og hele 75 prosent av dyrket mat, helt eller delvis av pollinering fra dyr – hovedsakelig fra insekter.
Pollinatorkrisen
Det var ikke bare vi som opplevde lite fruktbare somre. Nedgangen i insekter ble observert globalt, og forskere hintet om en «pollinatorkrise». Denne krisen ble mistolket som en «honningbiekrise», og bar derfor honningbien som symbol. Misforståelsen skyldtes en samtidig bikubekollaps som inntraff Nord-Amerika og Europa. Krisen initierte et voldsomt engasjement for biene, og vi fulgte trenden. Mine foreldre realiserte birøkterdrømmen, og samme sommer så vi resultatene: Hundre tusen honningbier fikk epletreet til å bære tunge vekster, og markjordbærene kom tilbake. Med tomatene stod det derimot ikke like bra til.
Tambier og villbier
Tomatplantene bar ikke frukter. Forklaringen viste seg å være at honningbier mangler de sterke flyvemusklene som humler er kjent for å ha, og kan dermed ikke pollinere tomater. Hadde vi fulgt med ville vi også sett at nattfiolen til naboen, som utelukkende pollineres av møll, dro lite nytte av våre firevingede arbeidere. Honningbier er gode husdyr: De pollinerer mange ulike planter, formerer seg fort og er effektive. Iblant er de så effektive at de utkonkurrerer både humler og villbier. Dette er dårlig nytt, ikke bare for ville insekter som må vike plass for de tamme, men også for naturlige og dyrkede planter. Ulike humler og villbier har forskjellige optimaltemperaturer og plantepreferanser, slik at summen av dem kan jobbe mer effektivt med flere typer blomster og under større temperatursvingninger enn det honningbiene får til alene.
Betydningen av diversitet
Å la én art erstatte mange er et risikabelt spill fra et landbruksperspektiv. At diversitet går tapt, er en irreversibel deprivasjon. Både honningbier og humler kan, og bør, bli anerkjent som verdifulle organismer i økosystemet vårt. Ikke desto mindre bør betydelige vurderinger legges til grunn for at nye arter skal kunne introduseres til verdens jungler; de tropiske junglene, så vel som Oslohagene.
Kilder:
Potts, S. G., Imperatriz-Fonseca, V-L., and Ngo, H. T. 2016. IPBES. The Assessment report of the International Sceince-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services on pollination and food production. Secretariat of the Inergovernmental Sceince-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. Bonn, Germany. P: 552.
Wilmer, P. 2011. Pollination and Floral Ecology. Princeton University Press.
Gallai, N., Salles, J. M., Settele, J. & Vaissiere, B. E. 2009. Economic valuation of the vulnerability of world agriculture confronted with pollinator decline. Ecol Econom, 68: 810-821.
