Tekst: Harald Langslet Kavli
Meritokrati er idealet om at den som er best egnet til en jobb eller et embete, skal få det. Dette er på mange måter et sympatisk ideal, kanskje spesielt som en motvekt mot nepotisme – som går ut på at for eksempel en stilling gis til direktørens nevø – eller mer aristokratiske idealer hvor ens stand i livet langt på vei avgjøres av slekten man er født inn i. Meritokratiske idealer har trolig vært med oss siden de første samfunnene, og en av de tidligste tilhengerne av meritokratiet som vi vet om er den kinesiske filosofen Konfutse (551 – 479 f.Kr.). I den vestlige tradisjonen kan særlig Platons statsideal i verket Staten tas til inntekt for et meritokratisk ideal.
I moderne tid har idealet blitt kombinert med en amerikansk nasjonalmyte: forestillingen om the self-made man. Dette betegner en person som startet med to tomme hender, og som kun ved hjelp av disse har endt opp som en milliardær. Dette idealet er trolig mer amerikansk enn det er norsk, men heller ikke vi er fremmede for å se opp til hardt arbeid. Mange av oss tror at dersom vi bare jobber hardt nok, kan vi oppnå hva enn vi måtte ønske. Det norske meritokratiet er riktignok mer sosialdemokratisk. Her er det ikke bare et par tomme hender som skal gjøre at man kommer seg opp og fram; også samfunnsstrukturene søker å skape en stor grad av sosial mobilitet. Dette har nok vært med på å føre til at den amerikanske drømmen på sett og vis er mer plausibel i Skandinavia enn i sitt eget hjemland, og vi nyter også godt av mindre forskjeller mellom den økonomiske eliten og folk flest. Vi er trolig minst like tilbøyelige som amerikanerne til å ønske at den som er best kvalifisert til en jobb, skal få jobben. Dette virker som en rettferdig måte å fordele goder på. Men har medaljen en bakside?
Meritokratiets tyranni
I The Tyranny of Merit (2020) peker Michael Sandel på nettopp noen av ulempene ved denne tenkemåten. Det første problemet er at samfunn som hevder at de er meritokratiske ofte ikke er så meritokratiske som de hevder å være.
Sandel viser til en hendelse ved flere amerikanske Ivy League-universiteter som nylig fikk mye oppmerksomhet. Det ble avslørt en rekke tilfeller av at foreldre benyttet seg av et firma som forfalsket vitnemål og bestakk eksamenssensorer og ansatte i administrasjonen, for at deres barn skulle komme inn på de mest prestisjefulle universitetene.
Det er for øvrig ikke det eneste eksemplet på at de som allerede er med i de økonomiske, politiske og kulturelle elitene har flere midler til å sørge for at de forblir der, sammenliknet med de som er utenfor. Systemet (særlig det amerikanske) er langt på vei rigga for at de som allerede har mye, skal få mer, og at de som har lite i verste fall kan gå til grunne. For å gi et eksempel: I 2007 var den vanligste årsaken til personlig konkurs i USA utgifter til helsehjelp. Hvorvidt vi trenger helsehjelp er noe som i stor grad ligger utenfor vår kontroll, og derfor vil det i svært mange tilfeller være urimelig å si at de som kommer i et økonomisk uføre som følge av utgifter til medisinsk behandling, får som fortjent.
Systemet er langt på vei rigga for at de som allerede har mye, skal få mer, og at de som har lite i verste fall kan gå til grunne.
Mange institusjoner er ordnet på en måte som forsterker forskjeller og gjør at de som allerede har mye, får mer. I ethvert tilfelle hvor det er mulig å tjene penger gjennom prosentvis avkastning på en investering, vil størrelsen på investeringen også påvirke størrelsen på avkastningen. Hvis du har en million å investere i aksjemarkedet, vil den millionen gi en avkastning på 100 000 ved en kursøkning på 10%. Dersom du har 100 millioner, vil det være mulig å tjene 10 millioner på den samme investeringen. Boligmarkedet er et annet eksempel, hvor de som allerede eier boliger kan nyte godt av prisstigningen i et marked hvor prisene tilsynelatende bare fortsetter å vokse, mens de som prøver å komme seg inn på markedet sliter med å spare nok penger til å kunne kjøpe seg sin første bolig. Nettverk er også viktig, og noens nettverk er langt mer anvendelig enn andres med henblikk på å skaffe seg jobb, tilgang på informasjon om investeringsmuligheter, forskningsmidler, roller i filmer og liknende.
Sandel ser forbi institusjonelle faktorer, som i prinsippet kunne sikret en form for sosial mobilitet. Han advarer mot at troen på at det primært er egen innsats som gjør at enkelte når helt til topps i samfunnssjiktet, kan skape en meritokratisk hybris. Det kan skape en oppfatning om at folk får som fortjent, enten man er på toppen eller bunnen av samfunnet, samtidig som de på toppen blir så blendet av sin egen fortjeneste at de ikke evner å se alle fordelene de har fått. Sandel skriver: «Those who, by dint of effort and talent, prevail in a competitive meritocracy are indebted in ways the competition obscures. As the meritocracy intensifies, the striving so absorbs us that our indebtedness recedes from view. In this way, even a fair meritocracy, one without cheating or bribery or special privileges for the wealthy, induces a mistaken impression–that we have made it on our own. » Med disse ordene viser Sandel at det moderne meritokratiet gjerne pares med en individualisme. Man søker sine egne fordeler, ser på dem som et resultat av hardt arbeid, og glemmer at man har fått mye hjelp for å komme seg dit man er. Her ser vi også en kontrast til Platons meritokratiske ideal: For Platon er tanken at samfunnet gagnes av at de best egnede styrer, mens det i den moderne varianten ser ut til at idealet er at individet skal gagnes. Mitt arbeid, min nytte.
Hva gjør vi?
Vi ser dermed at det meritokratiske idealet, i hvert fall når det kombineres med individualisme og (særlig i amerikansk sammenheng) begrenset sosial mobilitet, innebærer en rekke fallgruver. Sandel hevder at budskapet om at vi høster som vi sår kan, i en slik ideologisk og sosioøkonomisk kontekst, erodere solidariteten og gjøre taperne i samfunnsordenen motløse og bitre. Tanken om at universitetsutdannelse er veien å gå for å få en respektabel jobb og et godt liv, skaper en «credentialist prejudice» som undergraver respekten og anerkjennelsen av de som har jobber som ikke krever høyere utdannelse. Dessuten kan troen på at samfunnsproblemer bør løses av elitene, øke avstanden mellom de styrende og de som styres ved at de styrende i langt mindre grad enn tidligere er representative for folket som styres. Dette er en direkte undergraving av demokratiet. Med andre ord vil ikke institusjonelle grep for å skape et reelt meritokratisk samfunn være tilstrekkelige for et godt samfunn.
Hva er så løsningen? Skal vi trekke strå om stillingen som statsminister eller administrerende direktør i Equinor? Bør vi konfiskere alle eiendeler, og fordele absolutt alt likt? Jeg tar ikke til orde for noen av disse løsningene. Dersom vi trenger en rørlegger for å fikse et sprukket vannrør, eller en kirurg for å montere en ny hjerteklaff, er det helt naturlig å ønske at vedkommende skal være mest mulig kvalifisert for jobben. Dette kan vi begrunne ut ifra en tanke om at den som i størst grad gagner samfunnet ved å inneha en stilling, skal bekle denne stillingen. Troen på hardt arbeid er på mange måter nødvendig. Selv om vi har ulike utgangspunkt for å gjøre suksess, og selv om vi alle til en viss grad er slaver av omstendigheter utenfor vår egen kontroll – som det genetiske lotteriet, vil fremdeles hardt arbeid gjøre at vi kan utrette mye. Med mine 173 cm (og 34 år) er det kanskje ikke så gunstig å satse på en karriere som basketballspiller, og dersom denne ambisjonen hadde ramlet inn i hodet mitt, ville enhver velmenende venn som støttet meg i dette prosjektet gjort seg skyldig i en bjørnetjeneste.
Vi burde kvitte oss med myten om self-made men. Ingen av oss er selvskapte, hverken vinnere eller tapere.
Problemet ligger på det ideologiske planet. Vi burde kvitte oss med myten om self-made men. Ingen av oss er selvskapte, hverken vinnere eller tapere. Som Sandel skriver: «For the more we think of ourselves as self-made and self-sufficient, the harder it is to learn gratitude and humility. And without these sentiments, it is hard to care for the common good». Vi er selvfølgelig også formet av våre egne valg. Vi bør ikke gi oss hen til en total fatalisme, anta at alt som skjer i livene våre er determinert og tro at vi ikke har noen innflytelse på noe som er av betydning. Men ens egen suksess, eller fravær derav, er ikke ene og alene et produkt av våre egne valg – ei heller av vår egen fortjeneste. Vi har alle en bakgrunn; vi er formet av familie, venner, klassekamerater og diverse omstendigheter som vi i større eller mindre grad kan kontrollere.
De som når helt til topps bør erkjenne at deres suksess er en konsekvens av hjelpen de har fått fra andre, og forsøke å arbeide for at flere kan dra nytte av fordelene som følger med. Videre bør de som ikke når så langt, justere selvforakten etter omstendighetene de har vært nødt til å forholde seg til. Et enda viktigere perspektiv, tror jeg, kan være å forsøke å se seg selv som en aktør i et større fellesskap, uavhengig av hvilken rolle man spiller i dette fellesskapet. Dette kan gjerne kombineres med en anerkjennelse av at det som ofte gir høyest status ikke nødvendigvis er det som samfunnet trenger mest, og ei heller det som nødvendigvis gjør oss mest lykkelige. Det er fullt mulig å velge å ta sitt eget liv selv om man bor i et penthouse og har mange millioner kroner i banken, og en universitetsgrad kan godt kombineres med å være miserabel og bitter. Dersom man får til en slik omvurdering av verdier, både som samfunn og individer, er det en viss mulighet for at man lærer å vise ydmykhet overfor ens egne goder. I beste fall kan man også slutte å jobbe seg i hjel for å nå mål som det ikke er verdt å strebe etter, og man kan klare å møte medmennesker med en smule respekt. På den måten kan man tre ut av en «Hobbesiansk naturtilstand», en alles kamp mot alle, og tre inn i samfunnet som en del av et større hele. I vår higen etter det som bare tilsynelatende er goder, kan vi ende med å fjerne oss fra de faktiske godene. Som Seneca skriver, «What, then, is the mistake people make, seeing that everyone wants a happy life? They take the instruments used by happiness to be happiness itself, and so abandon the very thing they are seeking».
Målet for samfunnet bør ikke være at alle skal komme seg til toppen, noe som per definisjon ikke er mulig, men at så mange som mulig skal leve gode liv i den rollen de spiller i samfunnet.
Kilder:
Sandel, Michael. 2020. The Tyranny of Merit – What has Become of the Common Good. New York: Farrar, Straus and Giroux. (kindle edition).
