Tekst: Harald Langslet Kavli
Hvis konservatismen er et sett politiske ideologier med samfunnets stabilitet som et overhengende mål, burde konservative partier også være blant dem som leder an for en miljøpolitikk som kan ta oss ut av klimakrisen. Til tross for at flere konservative politikere i det siste har tatt problemet på alvor, som lederen for Canadas konservative parti som ble nedstemt da han forsøkte å få med seg partiet sitt på en resolusjon som anerkjente at klimakrisen er et reelt problem, er det fortsatt slik at konservative politikere ofte er blant bremseklossene for en ansvarlig miljøpolitikk.
Konservative bør være opptatte av miljøet. Ikke bare fordi alle politiske bevegelser bør være engasjerte i å ivareta livsgrunnlaget vårt, men fordi noen av de mest sentrale idéene i konservatismen maner til et betydelig miljøengasjement. Konservatismen kommer i mange former, men et av de klareste, viktigste og tidligste uttrykkene for konservatismen i moderne tid kom i Edmund Burkes Betraktninger over revolusjonen i Frankrike. Her argumenterer Burke mot en engelsk herremann, Dr. Price, som uttalte seg svært positivt til den pågående revolusjonen. Burke ser med stor bekymring på hvordan de revolusjonære i Frankrike angriper Frankrikes institusjoner.
Et mer konstruktivt blikk på historien vil kunne vise at selv beslutningene som har ledet oss inn i vårt nåværende uføre, tidvis kan ha sprunget ut av verdier og tankesett som ikke er uløselig knyttet til konsekvensene de har frembragt.
For Burke er ikke en stat noe som simpelthen kan vedtas, men heller noe som vokser frem organisk. Endringer i staten bør ikke være dramatiske, men gradvise og forsiktige. Det er ikke dermed sagt at Burke argumenterer mot revolusjonens overgripende iver etter endring som følge av en angst for enhver forandring. Forandring er ikke et iboende onde, men heller en nødvendighet som vi alle er nødt til å forholde oss til. Men en iver etter forandring bør imidlertid ikke føre til at det er fritt frem for å rive opp alt som er veletablert med røttene.
Følger vi Burke bør vi heller gå forsiktig frem, slik at det er mulig å følge nøye med på hvordan endringene påvirker samfunnet som helhet, samt å gjennomførbart justere kursen hvis vi ser at det bærer galt av sted. Slik kan vi unngå å miste besinnelsen i en iver etter å skape noe nytt, og potensielt ende opp med et større onde enn verdien av det godet vi søker. Den pågående klimakrisen viser at vår iver etter goder som økonomisk vekst og økt produksjon, er i ferd med å lede oss inn i en ny tid hvor samfunnets stabilitet i aller høyeste grad er truet. Det er dermed mer enn passende at konservative nå går inn for en viss form for nytenkning, i Burkes ånd, ved å se tilbake på vår egen historie og på Burkes tanker om hva som ligger til grunn for et samfunn.
Selv om Burke var en motstander av revolusjonen var han på ingen måte blind for at Frankrikes gamle regime hadde flere mangler. I lys av den pågående miljøkrisen, bør også konservative ha en viss forståelse for at enkelte kan gå inn for radikale endringer som et motsvar på en politikk som ikke har klart å endre kursen tilstrekkelig for å løse problemet. En god konservativ tilnærming bør derfor være å vise hvordan det er mulig å få til et grønt skifte, uten å destabilisere samfunnet.
Samfunnet som en intergenerasjonell overenskomst
Burke ser på samfunnet som en overenskomst – en slags avtale – mellom de som lever, de som har dødd og de som ennå ikke er født. Av denne samfunnsforståelsen følger det en omtanke for de som kommer etter oss. Vi bør, ifølge Burke, anse oss selv som statens midlertidige eiere og opptre med omtanke for det vi har arvet. At vi har en uinnskrenket rett til alle godene i samfunnet vi lever i, kan vi ikke tro. Hvis vi likevel opptrer som om vi har det, står vi i fare for å etterlate våre etterkommere «en ruin i stedet for en bolig».
Samfunnsoverenskomsten er ikke som andre overenskomster. Det er ikke en hvilken som helst forretningsavtale som vi bare trenger å føle oss bundet til mens vi gjør forretninger, og som vi står fritt til å se bort ifra dersom vi finner det for godt. For Burke er samfunnsoverenskomsten en pakt som krever en langt dypere respekt ettersom den, til forskjell fra en vanlig forretningsavtale, ikke bare «gavner kun en midlertidig og forgjengelig naturs simple fysiske eksistens», men snarere er et «partnerskap som dekker alle vitenskapelige områder, all kunst, alle dyder og enhver fullkommenhet». Vitenskap, kunst, dyder og fullkommenheter kan ikke oppdages i løpet av én enkelt generasjon. Snarere bygger fremskrittene vi i dag ser innenfor disse feltene på erfaringer fra fremskritt – og feilsteg – som ble gjort av de som kom før oss. De rettferdiggjøres og oppnår sin verdighet ikke bare i kraft av hva de kan gjøre for oss, men også for den verdien de vil ha for de som kommer etter oss. Med en slik forståelse av samfunnet ser det ut til å være nærliggende å akte naturen som har formet våre forfedre, og å ønske å ta vare på den for våre etterkommere.
Omtanken for de kommende generasjonene er lett å begrunne; men hva så med generasjonene som kom før oss? Hvorfor skal vi føle oss bundet til dem eller kjenne på noen som helst omtanke for dem, når de ikke har hatt noen omtanke for oss under skapelsen av miljøproblemene vi i dag må forholde oss til?
Ydmykhet maner til å forstå at vi ikke bare lever for vår egen skyld, men at vi inngår i et større hele, og ikke nødvendigvis i en posisjon som er noe mer opphøyet enn andres.
Her finnes det flere grunner, men jeg tror jeg skal begrense meg til å vise til følgende: Burke er på ingen måte blind for tidligere generasjoners tabber. Likevel bør også disse tas med i betraktningen for utformingen av fremtidens politikk. Alt var ikke bedre før, men tidligere tiders feilsteg kan gjennom refleksjon gjøres til visdom for nåtiden; vi kan studere historien for å unngå å reprodusere feil. Det er ikke slik at vi kun skal være forsiktige med å ukritisk hylle og tviholde på historien. Vi kan også gå for langt i motsatt retning, og ikke klare å se noe annet i historien enn mennesker, handlinger og verdier som fortjener fordømmelse. Et mer konstruktivt blikk på historien vil kunne vise at selv beslutningene som har ledet oss inn i vårt nåværende uføre, tidvis kan ha sprunget ut av verdier og tankesett som ikke er uløselig knyttet til konsekvensene de har frembragt. Den samme beslutningsviljen, oppfinnsomheten og arbeidsomheten som fikk oss inn i oljealderen, kan være gunstig for å føre oss ut av den igjen. Vi kan også gjerne ta med oss et par konservative dyder inn i dette foretaket. Av disse vil jeg særlig nevne ydmykhet.
Ydmykhet
For Burke er samfunnet stort og komplekst. Det er vanskelig å se de ytterste konsekvensene, i tid og sted, av politiske og økonomiske endringer. Derfor bør vi være svært forsiktige med å iverksette store og plutselige endringer over kort tid. Vi bør dessuten opptre med en føre-var-holdning, ettersom konsekvensene av dagens handlinger ikke nødvendigvis er lette å forutse. Det er nettopp de franske revolusjonæres mangel på ydmykhet som opprører Bruke, akkurat som deres manglende vilje til å vise aktsomhet for de mulige konsekvensene av deres handlinger. Om vitenskapen å styre en stat, skriver Burke at den
«[…] i seg selv er så praktisk orientert, og beregnet på såpass praktiske formål – en sak som krever erfaring, og til og med mer erfaring enn noe menneske kan vinne i løpet av et helt liv, uansett hvor skarpsindig og observant vedkommende er – så bør ingen begi seg ut på å rive ned et byggverk som gjennom lengre tid i noen som helst akseptabel grad har svart til samfunnets felles formål, uten å utvise uendelig stor varsomhet, og heller ikke forsøke å bygge det opp igjen uten å ha i sikte modeller og forbilder som har bevist sin nytteverdi.»
Hvis dette gjelder for å bevare samfunnsinstitusjoner som monarki og kirken, ser jeg ingen grunn til at dette ikke også skal kunne overføres til miljøet. Den samme varsomheten som skal holde oss tilbake fra å gjøre store endringer i disse institusjonene, bør være med oss i vår samhandling med naturen – som tross alt utgjør selve livsgrunnlaget vårt. Store endringer i begge deler kan være uoversiktlige og destabiliserende. Også naturen har «svart til samfunnets felles formål». Rosalind Hursthouse har sågar forsøkt å lansere nettopp ydmykhet som en sentral dyd for å nærme seg miljøetikken fra et dydsetisk perspektiv. Ydmykheten kan være et sårt tiltrengt korrektiv til vår lemfeldige og destruktive omgang med naturen. Ydmykhet maner til å forstå at vi ikke bare lever for vår egen skyld, men at vi inngår i et større hele, og ikke nødvendigvis i en posisjon som er noe mer opphøyet enn andres.
Er det for sent med en konservativ tilnærming?
Selv en vennlig innstilt leser, som langt på vei har vært enig med Burke fram til nå, vil kanskje pines over følgende vesentlige innvending: Gitt det vi vet om klimakrisen, hvis konsekvenser blir stadig mer graverende, er vi ikke avhengige av å gå mer radikalt til verks? Selv om det kanskje har vært et tidspunkt tidligere hvor en politisk konservativ tilnærming – med veloverveide og forsiktige løsninger – har kunnet redde miljøet, så må det da vitterlig være alt for sent for den slags nå? Til dette tror jeg at Burke ville svart at ikke alle endringer må være langsomme, men at de heller må stå i forhold til det problemet vi faktisk forholder oss til. Vi har debattert, overveid og forsket, og vi har funnet løsninger for å komme oss ut av klimakrisen. Gitt problemets alvorlighetsgrad er det nå på tide å skru opp farten og forsøke å snu krisen for å bevare fremtiden – for alle kommende generasjoners skyld.
Litteratur:
Burke, Edmund. 2007. Betraktninger over revolusjonen i Frankrike. Oversatt av Erik Ringen. Oslo: Pax Forlag.
Hursthouse, Rosalind. 2007. «Environmental virtue ethics». I Rebecca L. Walker & Philip J. Ivanhoe (red.) Environmental Ethics. Oxford: Oxford University Press.
