Hjem, kjære utilgjengelige hjem

Tekst: Aurora Kobernus
Foto: Sandra Kula (Pixabay)

Det kan hende jeg trenger rullestol, fortalte jeg familien. Jeg kom ut av skapet som bevegelseshemmet. Siden da har det gått opp for meg hvor smal boligdrømmen min må bli om helsa fortsetter i samme retning: Om jeg fortsetter å være mindre gående og stående framover, og blir mer rullende. For jeg vil uansett alltid trenge et sted å bo.

Jakta på en tilgjengelig bolig
Andelen boliger i Norge som oppfyller de mest grunnleggende kravene til universell utforming, er estimert til å være cirka én av ni. Ifølge Norges Handikapforbund er rundt 80 prosent av norske boliger utilgjengelige. Selv nye boliger, bygget etter at TEK10 trådte i kraft i 2010, kan ha avvik og mangler som utestenger. Krav til universell utforming av studentboliger har også blitt lempet på i TEK17, etter ønske fra studentsamskipnadene, blant annet ved at det kun kreves at 20 prosent av boligene må oppfylle krav om tilgjengelighet. 

Når man må flytte for å finne jobb, studere eller følge drømmene sine, vil det for personer med funksjonsnedsettelser kunne bli en utfordring å flytte ut til steder med få nybygg. 

En av utfordringene med å finne bolig er ikke bare mangel på tilgjengelige boliger, men at informasjonen om hvilke som er universelt utformet ikke er systematisert eller allment tilgjengelig. Selv i boligbyggelag som finnes rundt i landet, er det lite informasjon om hvilke boliger i kommende og tidligere byggeprosjekter som møter ulike byggestandarder for universell utforming. Det finnes heller ikke standarder for å få nødvendig informasjon i ordninger som boligportalen og finn.no. For personer med funksjonsnedsettelse som ønsker å flytte til nye områder, trenger man derfor ofte mer informasjon om nabolaget og tilgjengelighet, enten fra kjentfolk eller et meglerbyrå. I dag er det lettere å finne bolig med peis enn med heis eller barrierefritt og universelt utformet design. 

Tilgjengelighet – et spørsmål om by eller bygd?
I mindre kommuner hvor det er få eller ingen nye boliger som har blitt bygget etter 2010, da kravet om universell utforming kom, vil det ofte ikke være mulig å bo for seg selv eller utenfor en form for institusjon. Når man må flytte for å finne jobb, studere eller følge drømmene sine, vil det for personer med funksjonsnedsettelser kunne bli en utfordring å flytte ut til steder med få nybygg. 

Bolig på bygda vil ofte kunne bety en bolig med mer plass for mindre kvadratmeterpris, og burde egentlig være en måte flere funksjonshemmede kan få en godt tilpasset bolig. Men da må også boliger utenfor tettbebyggelse og byer være tilgjengelig fra starten av, og kommunene må ha økonomi til å ivareta behovene til alle sine innbyggere – også de med funksjonsnedsettelser, som vil trenge likestillingsverktøy og kommunale tjenester for å delta i samfunnet. 

Det blir heller ikke et reelt alternativ å flytte til en eldre bolig utenfor byer, når ordningen som kunne gjort det lettere å flytte til – og tilpasse – eldre boliger er så tungvint som i dag. Husbankens søknadsordning for ombygging av bolig gjør at man risikerer å kjøpe en bolig man ikke kan bo i, og man risikerer også å få avslag på søknaden. Denne ordningen veier ikke opp for ulemper ved å kjøpe seg en eldre bolig i mindre tettbygde strøk. 

Manglene i tilgjengelighet på grunn av dårlig design av boligen gjør at man ikke får tilgang på et fast bosted hvor man kan komme seg trygt rundt uten hindringer, med tilgang på nærområdet og fellesarealer, eller mulighet til å rømme ved brann. Da har man kanskje ikke annet valg enn å flytte til en by med høyere tetthet av tilgjengelige boliger, i håp om å få napp på et adekvat hjem. For det er for få investorer som bygger nye boliger der jeg kan få hagen og drømmen min. Kanskje må også jeg som så mange andre legge drømmen om stor hage eller et hjem jeg kan kalle mitt eget på is.

Når boliger ikke er tilgjengelig eller tilpasset, hvor kan funksjonshemmede bo? Kanskje i såkalte «fortettede boenheter med samlokaliserte tjenester», boliger som ligner mistenkelig mye på en institusjon, hvor hjemmet ikke lengre er privat – dette til tross for at institusjonaliseringens tid er forbi, og man ikke lenger skal gjemme vekk personer med utviklingshemming eller andre funksjonsnedsettelser.

Diskriminering starter ved postadressen
FN har kritisert Norge for å bryte menneskerettighetene til funksjonshemmede med stor grad av bostedsskjevhet. Det er en skjevfordeling av ressurser basert på hvor man bor, og ikke hvilket behov man har. Det er også et rettighetsbrudd å ikke kunne velge fritt hvor man vil bo, hvem man skal bo med og å ikke kunne forlate boligen sin. I tillegg utsettes funksjonshemmede noen ganger for diskriminering på boligmarkedet, noe som gir enda færre valgmuligheter.

Funksjonshemmede opplever mindre bevegelsesfrihet og redusert likestilling på flere områder. På grunn av problemet med bostedsskjevhet har bostedsadresse stor effekt på hvor fri og likestilt man er. I flere kommuner blir Brukerstyrt personlig assistent (BPA), som er ment å være et frigjøringsverktøy, heller fengslende når personen som får BPA ikke får lov til å reise ut av kommunen eller bestemme hvordan ordningen skal organiseres.

I dag er det lettere å finne bolig med peis, enn med heis eller barrierefritt og universelt utformet design.

Funksjonshemmede har generelt lavere utdanning, lavere lønn, kortere tid i jobb og færre faste jobber. Dette påvirker også evnen til å få lån. Derfor har man ordninger som startlån for funksjonshemmede i mange kommuner. Det er blitt vanskeligere for unge med funksjonsnedsettelser å søke om denne støtten etter en nedprioritering av denne gruppen fra 2014.

Det er en ny trend i boligmarkedet å bygge livsløpsboliger for en eldre befolkning, men det samme er ikke tilbudt til yngre funksjonshemmede ennå. For folk som har troen på markedet er det jo et spørsmål om hvorfor ingen har sett hvilken stor målgruppe det er snakk om, når rundt 18 prosent av den arbeidsdyktige befolkningen har en form for funksjonsnedsettelse.

Hvordan få boliger som passer alle?
Krav om å få en bolig uten barrierer som ikke stenger noen ute, er jo rimelig. Selv om du ikke selv har en funksjonsnedsettelse (ennå), ønsker du kanskje å få barn, besøk av bestemor som bruker rullator, eller kanskje den store kjærligheten bruker rullestol. Det blir også ditt problem om du må be noen krabbe opp trappene til senga for at de skal kunne bli med deg hjem.

Løsninger på denne boligkrisen er ikke å gjøre det vanskeligere å finne tilgjengelige boliger for alle ved å fortsatt lempe på krav i TEK17. Det vil være tidenes bjørnetjeneste. Løsningen bør heller innebære å lage en tredje boligsektor, ha varierte, trygge (kommunale) boliger som går fra leie til eie, øke tilskuddene til Husbanken slik at flere funksjonshemmede kan få bolig, og å følge og forbedre byggeforskriften TEK17. I tillegg kan man forenkle søkeordninger for ombygging av bolig og motvirke bostedsskjevhet av ressurser, ved å gi alle samme mulighet til å reise og flytte mellom kommuner uten å miste retten på ytelser eller tjenester. På nettsider for boligsalg må det være mulig å søke opp og finne boliger som tilfredsstiller krav om universell utforming.

Som med alle kriser finnes det ikke én magisk knapp som vil løse alt, og endringene vil nok bli kostbare. Da er det viktig å huske på at vi ikke har noen god oversikt over hvor kostbar og omfattende diskrimineringen er i dagens marked. At den påvirker mange liv, er det liten tvil om. Det billigste tiltaket er å bekjempe diskriminering og fordommer hos de som bygger, selger og leier ut boliger. Det starter altså hos de som alt har en fot innenfor boligmarkedet. 

Vi trenger at alle lærer å se forbi det synlige og usynlige som skiller majoriteten fra oss minoriteter, uavhengig av vår bakgrunn. I bunn og grunn er vi alle mennesker, og vi trenger alle et hjem – enten det er i by eller bygd. I dag drømmer jeg like mye om hagen med solsikker som hjemmet jeg vil føle meg trygg i som rullende, hvor jeg kan få de likestillingsverktøyene jeg trenger.