Tekst: Sigurd Sjølie
Michael Haneke, den europeiske kunstfilmens grå eminense, fyller snart 80 år. Sist gang noen hørte noe fra ham, skulle også han kaste seg på trenden med auteurbasert TV (som The Knick, Top of The Lake, Mindhunter, etc.), denne gangen med en serie på ti episoder satt til en dystopisk fremtid ikke helt ulik vår egen. Stop me if you’ve heard this one before. Han hadde også et realt #gubbeøyeblikk da han gikk offentlig ut mot #metoo, med velkjente talepunkter om heksejakt, mistenkeliggjøring, moralisering, puritanisme, «Mesterverket [XX] kunne aldri ha blitt laget nå», og så videre. Litt spesielt er det for en type som lenge har kjørt sitt eget moralistiske korstog, eller heksejakt om du vil, mot det han kaller fordummende «barrel down cinema» fra Hollywood, som er altfor omgjengelig med sex og vold. Hans egne (så klart overlegne) filmer prøver som regel – på mer eller mindre kunstferdige måter – å straffe og mistenkeliggjøre seeren med et ekstremt puritansk formspråk, hvor amerikansk eksess skal bli «cancelled» og harselert med. Haneke kan i grunn anses som en filmverdenens Fedon Lindberg: «Ikke spis brød, spis mitt brød» blir til «ikke se film, se min film».
Som leseren sikkert forstår, kan jeg neppe kalle meg en superfan av den østerrikske professoren, som alltid har hatt mye på hjertet angående ditt og mitt forbruk av filmvold. Hans didaktiske filmspråk og holdning har ofte gitt meg brekninger, og jeg har lenge irritert meg grønn over den nesegruse beundringen han mottar hver gang han kommer med en ny film – eller rettere sagt forelesning. Allikevel har jeg valgt å gi ham en ny sjanse i anledning Cinematekets visning av Funny Games som var i slutten av september. Kanskje jeg bare har sett filmen med helt feil briller, og unngått å innse at den er litt av et undervurdert mesterverk?
Etter nærmere gjennomsyn på min egen lille tv, kan jeg meddele at sannheten ligger et sted midt imellom. Og nei, jeg er ikke masochistisk nok til å betale penger for å sperre meg inne i halvannen time med en fyr som vil voldta meg for at jeg skal bli selvstendig (som i die Zuschauer zur Selbstständigkeit vergewaltigen). Jeg vil ha tilgang til min egen fjernkontroll for å redde meg selv fra Hanekes spanskrør, som alltid ligger faretruende nærme.
Mot akkurat denne filmen har jeg lenge næret et intenst hat, og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne når jeg skal ramse opp alle grunnene til at den alltid har tronet øverst på min «tidenes verste filmer»-liste. Jeg kan begynne med en kort teaser. En besteborgerlig familie på tre, hvor paret heter Anne (Susanne Lothar) og Georg (Ulrich Mühe) – i likhet med nesten alle Hanekes hovedkarakterer, kjører til sin romslige hytte ved en innsjø, hvor de planlegger å seile i båt, spille golf med bekjente og gjøre andre besteborgerlige ting.
Haneke kan i grunn anses som en filmverdenens Fedon Lindberg
Hyttestemninga blir noe dempet når et par unge menn, kledd i hvitt som uskylden selv, ankommer for å lage kvalm. Den første klarer å «miste» (i gigantiske gåseøyne) egg han låner fra husfruen to ganger, mens den andre kverker bikkja. Deres Spaß am Spiel (yes, Haneke er subtil nok til å legge filmens tittel direkte inn i dialogen) iverksettes ved å terrorisere småbarnsfamilien med en rekke «artige» påfunn og barnslige leker, som elle-melle-deg-fortelle og tampen brenner. Ved sistnevnte lek velger hundedödaren å se direkte inn i kamera med et ekkelt flir, som ifølge Herr Direktor skal gjøre tilskueren medskyldig i den morbide leken.
Slikt anti-publikumsfrieri finner vi ofte hos Haneke, kanskje mest effektivt i Pianolærerinnen (2001) hvor han anlegger en sensasjonalistisk narrativ vinkling for å lokke tilskueren inn i en ubehagelig situasjon. «Var det virkelig dette du ville se», synes å være hans operative spørsmål. Sistnevnte film er for øvrig den eneste filmen hans jeg virkelig setter pris på, spesielt på grunn av fantastiske rolleprestasjoner og et glimrende manus adaptert fra Elfriede Jelineks roman. Kildematerialet klarte nærmest å redde Haneke fra hans egne verste impulser, og her får vi faktisk presentert et skikkelig narrativ med troverdige karakterer, fritt for anonyme Anne(s) eller Georg(es).
På mange måter er det i Funny Games at Haneke var på sitt mest Haneke-te, hvis det er lov å si. Jeg tror aldri han har siden kunnet overgå det sadistiske, belærende, blunk-blunk-selvbevisste toneleiet denne filmen legger seg på, hvor karakterene opptil flere ganger henvender seg direkte til deg som tilskuer for å Minne Deg På At Det Jo Bare Er Fiksjon Og Du Må Være Bevisst På Hva Filmvold Gjør Med Deg. Den arrogante, didaktiske publikumsforakten som fremkommer i hans tre første filmer – enkelt og greit kalt Trilogie der emotionalen Vergletscherung, en følelsesmessig isbre – hvor han inntok rollen som en Bertolt Brecht for det kommende århundret, gjorde ham på mange måter til et perfekt eksemplar for «postmoderne», selvbevisst festival-film à la cannoise: ferdig laget for tørr, akademisk analyse om the (male) gaze og The Ethic of the Image (faktisk en helt ekte tittel på en Haneke-antologi). Vær så god, kjære filmteoretikere, eat you heart out. Her kommer dere til dekket bord. Alle temaer og metaforer blir tydelig stavet ut opptil flere ganger i løpet av visningen, så dere trenger neppe å anstrenge dere for mye i skrivingen av hovedfagsoppgaven.
I likhet med Oliver Stone er Michael Haneke flinkere til å snakke om De Store Spørsmålene enn å iscenesette dem i filmene ved hjelp av intelligent mise-en-scène og kameraføring. Filmene er i stor grad tenkt og skrevet, og blir kun veldig sjeldent reddet av gode skuespillerprestasjoner. I Hanekes tilfelle, skal Funny Games utgjøre både diagnose og medisin i møte med #filmvold. Først en diagnose på hvor utrolig ufølsomme og blaserte vi er blitt ved å konsumere så mange voldelige bilder, og så medisin hvor du som seer blir spurt gjentatte ganger – mer eller mindre direkte – dette enkle spørsmålet: Hvorfor er du her? Tanken ligger ikke så langt fra det Pier Paolo Pasolini forsøkte med Salò eller Sodomas 120 dager, nemlig å lage en antikonsumeristisk film, en film som er så grusom at ingen kan klare å simpelthen «forbruke» den, for så å bevege seg uaffisert videre i livet.
Som Michael Koresky påpekte i sin anmeldelse av den helt identiske (og idiotiske) shot-for-shot-remaken Funny Games U.S. (ja, Haneke var så ydmyk at han rett og slett uttalte at det eneste som feilet den første, tyskspråklige filmen var at den ikke var «amerikansk», i og med at den hadde ukjente skuespillere og undertekster), er dette en film som til syvende og sist appellerer til torturpornofans som trenger noe nytt å se, etter å ha binge-watched alle filmene i Saw- og Hostel-seriene. Jeg har møtt flere som syntes Funny Games var en «artig og litt annerledes» horrorfilm, og som lo seg skakk under den beryktede åpningssekvensen hvor familieidyllen i bilen på vei til hytta plutselig blir akkompagnert av death metal, typ John Zorn. Dette grepet gjør filmen snarere mer konsumerbar, mer lættis, og ikke minst enda mer corny.
Ved mitt siste gjennomsyn ble jeg mindre provosert av filmen enn tidligere, og mer oppgitt over hvor utrolig banalt Haneke velger å iscenesette sin alvorstunge tematikk. Formel 1-racing, som vises på en bloddryppende tv, fremstår for meg som en fattigmanns Hannah Arendt – litt som å si: «vel, jo du vet, something something, banality of evil». Haneke er i mine øyne en mye mindre sofistikert filmskaper enn det hans akolytter skal ha det til, og alle knepene hans begynner å bli gamle. Jeg vet sannelig ikke om vi har behov for ham lenger. Kanskje vi bare skal la ham få sin Happy End (blunk).
