tekst: Mathias Basma Moen
«An ordeal of gruesomeness and tiresomeness» var beskrivelsen The Guardians anmelder ga Lars von Triers siste film The House that Jack Built (2018). Litt lenger tilbake i tid kalte anmelderen i Los Angeles Times filmen Antichrist (2009) for «a tangled mess of sex, evil and death» og sa videre at «it looks like nothing more than a reflection of one man’s unresolved issues with the sexual liberation of women». Her i Norge fikk Dancer in the Dark (2000) i sin tid kritikk fra NRKs anmelder for å være «en riktig kynisk mann», «et litt ondskapsfullt, overintelligent, bortskjemt barn» som kun lager film for å produsere. Anmelderen hadde også «lyst til å fike til von Trier, som nok en gang dytter på oss en skjør, selvutslettende kvinneskikkelse».
I den grad disse filmanmeldere er representative for det allmenne folk, ser det altså ut som mange av kritikerne møter ham med forakt og avsky, noe som kanskje må være store kunstneres skjebne i deres samtid. Likevel mener jeg at alle disse kritikerne grovt misforstår von Trier og hans kunst. Men misforståelsen ligger ikke i de harde karakteristikkene han blir tildelt – jeg er i stor grad enig med de fleste av dem. Ja, von Trier er grusom, kynisk og litt ondskapsfull; ja, han putter sine hovedpersoner – ofte kvinner – i de verst tenkelig situasjoner. Misforståelsen ligger i dommen kritikerne utleder herfra. Det er nettopp fordi filmene hans er grusomme og forferdelige at de er av høy estetisk kvalitet.
Gjenoppdagelsen av den sanne kunsten
Von Trier har nemlig gjenoppdaget en sannhet altfor mange filmskapere og filmkritikere i dag har glemt: at kunsten må være negativ, det vil si, at den må skape et sår i tilskueren og rive opp i hans eller hennes sinn. Hvis en film ikke gjør dette, har den ingenting med kunst å gjøre. Det å se den blir intet annet enn tidsfordriv og overfladisk underholdning. Selvfølgelig er det i og for seg ingen ting som er galt med rene underholdningsfilmer. Det oppstår derimot et kunstnerisk problem når filmene vi får servert – de fleste av dem fra Hollywood – i større og større grad er filmer som mangler denne negativiteten, som altså utelukkende er glatte og enkle å fordøye. Til og med de fleste av filmene som vinner Oscar har denne mangelen, etter min mening. Ta for eksempel noen av vinnerne av beste film de siste ti årene. The King’s Speech (2010), Argo (2012), Spotlight (2015), The Shape of Water (2017) og Green Book (2018) har alle sammen positive plott – klisjefylte, kjedelige og glatte handlingsganger vi har sett hundrevis av ganger tidligere. Alle handler mer eller mindre om en absolutt god protagonist som etter vekselvis – og tidvis ganske kunstig – motgang og hjelp til slutt går seirende ut.
Selv de mer kunstneriske og estetiske beste-film-vinnerne, som Birdman (2014) og Parasite (2019) er nokså enkle å fordøye, og de mangler den individualiteten som karakteriserer de store filmskaperne. Begge to imiterer i stor grad Hitchcock, for eksempel. Og hvis ikke filmkunsten er i ferd med å falme, hvem er vår tids Carl Theodor Dreyer, Andrei Tarkovksij eller Yasujirō Ozu? Hvor er dagens Akira Kurosawa, Stanley Kubrick, Federico Fellini? Slik jeg ser det, er det bare von Trier som gjennomgående klarer å skape kunst på deres nivå, og som holder liv i den filmtradisjonen som går tilbake til for eksempel Dreyers Jeanne D’Arc (1928), Bergmans Jongfrukällan (1963) og Kubricks A Clockwork Orange (1971); en filmtradisjon han har forstått at man bare kan redde ved å tilby den noe nytt.
Ved å sette liv opp mot død – som kan manifestere seg i tusen brokete yndigheter – blir von Triers budskap: mer liv
Spørsmålet blir da: Hva er det nye von Trier tilbyr? Jeg tror dette har sammenheng med hans kombinasjon av dramaturgi og måte å filme med håndholdt kamera på. Begge to skaper en slags underliggjøring. Den typiske von Trier-filmen starter på mange måter idyllisk, og tilskueren blir nærmest lurt til å tro at den er en vanlig klisjéfilm. Vi tenker: Se, en fattig og dagdrømmende innvandrer som elsker å spille i musikaler, hun vil sikkert nå helt til toppen i statene! Eller: Å, så romantisk, den rike mafiadatteren har stukket av fra sin tyranniske far og finner kjærligheten i en fattig landsby! Men i sterk kontrast til de nevnte Hollywood-filmene, river von Trier ned hver eneste klisje, og de uforventede og kumulative grusomhetene slår oss i ansiktet. Når han attpåtil filmer dette på en måte som minner mer om en lavbudsjetts dokumentarfilm, også kalt Dogme 95, enn en spillefilm, er underliggjøringen komplett. Det vi ser på skjermen – som vi til vanlig distanserer oss fra emosjonelt – blir plutselig fullt og helt virkelig, og skrekken skyter opp i oss.
Lars von Trier har med andre ord klart å fullstendig løsrive seg fra positivitetens malstrøm, i motsetning til dagens Hollywood-regissører. At filmene hans til sammen bare har fått én Oscar-nominasjon, for beste sang for Dancer in the Dark, er derfor ikke spesielt overraskende. Men selv om von Trier har en individualitet, har han også én ting til felles med alle negative kunstnere, og det er at de setter livet opp mot døden. En genuin kunstner har etter min mening klart å fjerne alt støy og grums rundt denne antinomien, og har finslipt sitt verk til bare denne kjernen ligger tilbake og gjennomsyrer hele verket.
Ved å skape en ren fremstilling av dette forholdet inngår von Triers verk sågar i den lange tradisjonen som går helt tilbake til mosebøkene og de athenske tragediedikterne. Ved å sette liv opp mot død – som kan manifestere seg i tusen brokete yndigheter – blir von Triers budskap: mer liv. Mer liv fordi det er umulig å virkelig leve uten å anerkjenne døden. Ved å anerkjenne døden gjennom et kunstverk, vil man paradoksalt nok likesom oppheve dødens absolutte natur, for man vil knyttes på en ny og sterkere måte til alle generasjoner som har kommet før oss og alle som vil komme etter oss. Slik sett gjør kunsten oss mer udødelige og dermed også yngre.
Gammel grusomhet og hellige svar
Likevel mistenker jeg at grunnen til at von Trier er så provoserende mest skyldes at han lever i samme tid som oss. Er det i virkeligheten en særlig stor forskjell på hans karakterer og for eksempel Medea som dreper sine barn, Orestes som tar livet av sin mor eller Abraham som er villig til å ofre sin sønn? Og på samme måte som de sistnevntes handlinger på svært tragisk vis gir mening, gir også handlingene til von Triers karakterer mening, enten det er snakk om en kvinne som i en katatonisk transe lemlester sin ektemann etter deres barns død i Antichrist, en arbeider på en oljeplattform i Breaking the Waves (1996), som får sin nygifte og godtroende kone til å ligge med andre menn etter han blir lam i en ulykke; eller en fattig og stadig mer blind innvandrer i Dancer in the Dark som er nødt til å drepe en politimann som har stjålet alle pengene hun har spart opp for å redde sin sønn fra samme sykdom.
Med en gang kunstverket kommer fra vår egen tid, har vi ingen forsvarsmidler mot de patosfylte reaksjonene fra vår egen underbevissthet
Alle disse dilemmaene peker tilbake til de athenske tragediene og bibelske historiene, og deres skrekkinngytende, universelle konflikter uten klar løsning. Jeg tror derfor at det er den store tidsmessige avstanden som er det eneste som skiller vårt syn på von Trier sammenlignet med de antikke tekstene. Hvis for eksempel historien om Job ikke hadde vært en bibelsk historie, men var blitt skapt i dag av en moderne filmskaper, ville reaksjonene våre vært annerledes enn de vi har i møte med von Trier?
Når vi leser de gamle tekstene kan vi legge bånd på våre vordende indignasjoner ved å fortelle oss selv at ting har forandret seg, at paradigmene har skiftet, at det har vært et ubestridelig etisk fremskritt siden den tid. Men med en gang kunstverket kommer fra vår egen tid, har vi ingen forsvarsmidler mot de patosfylte reaksjonene fra vår egen underbevissthet. Vi tyr til forakt for å kvele en skjult, djevelsk stemme dypt inne i oss, som forteller oss at under de rette omstendighetene vil også vi være kapable til å uføre til de mest brutale handlinger, og at det vi tror er solide etiske leveregler, i realiteten bare er skall som enkelt kan knuses. Men ved at kunsten bevisstgjør oss på vår skjøre moral (og her kommer von Triers viktighet frem), vil moralen vår, nettopp av den grunn, på en mystisk måte forsterkes. Vi vil forstå at de verste og mest skremmende politiske bevegelsene med letthet kan komme tilbake, og at vi muliggjør deres potensielle tilbakekomst ved å benekte dem. Vi vil forstå at vi egentlig søker en ikke-voldelig tilværelse, at vi egentlig ikke ønsker død og fordervelse, men liv, mer liv. Og vi vil forstå hva den tyske tenkeren Walter Benjamin mente med det han kalte en antinomistisk etikk, der «den absolutte fordervelse slår om i det hellige».
Et sårbart pinnsvin
I en kjent tekst sammenligner den franske filosofen Jacques Derrida poesien med et pinnsvin som krysser en trafikkert vei. Pinnsvinet er på en og samme tid sårbart og sårende. Prøver man å komme inn på det vil dets pigger stikke deg, og jo mer du prøver, desto større blir stikket. Samtidig finnes det biler som med sin fart og tyngde truer med å utslette det lille pinnsvinet. Lars von Triers filmer kan også betegnes som et slikt pinnsvin. Selv om jeg til en viss grad i denne teksten har prøvd å forstå dem, har jeg samtidig vært bevisst på at de – som all stor kunst – aldri vil kunne forstås på en adekvat måte, likesom stikkene fra pinnsvinet før eller siden vil hindre meg i å komme dypere inn. På samme tid kan de støyende og hissige bilene symbolisere hans spottere. Kanskje de avskyr pinnsvinet fordi det har såret dem, og derfor har de pansret seg fullstendig mot det, men ved å gjøre det har de satt pinnsvinet under livsfare. Og ikke bare truer de brutale bilene hans filmer, de truer også hele den antinomistiske kunstens umistelige rolle i vår kultur.
I vår moderne verden ligger det haugevis med døde pinnsvin strødd rundt på vestens asfalterte og velorganiserte veier. Noen døde for lenge siden, de fleste døde nylig. Likevel finnes det ett pinnsvin som fortsatt er i live, med ekstra skarpe og mange pigger. Mot alle odds har det overlevd de stadig mer trafikkerte veiene. Men det er alvorlig skadd, og det vil bukke under med mindre mange nok forkjempere stiger frem, mennesker som kan gi det den beskyttelsen det sårt trenger, og som vet at de vil redde seg selv med det samme.
Forfatter: Mathias Basma Moen, (*1998), bachelor i litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen
